Slik oppleves utenlandstjenesten
For første gang forskes det på norske polititjenestemenn i internasjonal tjeneste
Publisert
Sist oppdatert
Siden 1989 har norske polititjenestemenn reist fra venner, familie og hjemland for å bidra til oppbyggingen av politiet i land som Serbia, Afghanistan og Haiti.
Bare de siste ti årene har nærmere 1000 menn og kvinner reist utenlands, for å bruke sin kompetanse til kursing og kvalitetsheving av lokalt politi i regi av blant annet FN og EU.
«Jeg savner klare retningslinjer for ting. Alle gjør ting på sin egen måte. Det har vært det vanskeligste for meg her nede – den mangelen på et skikkelig rammeverk»
- Norsk polititjenestemann i Liberia, oktober 2009
Hvilken innvirkning har den norske politiinnsatsen egentlig hatt? Da politioverbetjent Maren Eline Kleiven i 2007 tok fatt på sin doktorgrad om norsk politi i utenlandstjeneste, fantes det ingen klare svar.
Hennes forskning er nemlig den første på feltet.
– Det var ikke gjort noe særlig vitenskapelig jobb rundt dette med internasjonal polititjeneste. Jeg søkte UD om å få dekket noe av studiene, og det var de veldig interessert i. De finansierer jo disse prosjektene i utlandet, sier Kleiven til Politiforum.
Hun tror forskningsresultatene, som vil være endelig klare tidlig neste år, kan gi UD og Politidirektoratet noen råd og anbefalinger om hvordan de kan legge opp arbeidet i framtiden. Kleivens foreløpig konklusjoner viser at det er mye bra – men også mange utfordringer ved norsk politis utenlandstjeneste.
Snur etter vinden
Hvert år bruker Norge rundt 100 millioner kroner på politioperasjoner i andre land. Politiinnsatsen i Afghanistan stjeler nærmere halvparten av denne summen. En del av Norges innbetalinger til FN antas også å gå til dette formålet.
«Vi evaluerer den kortsiktige effekten godt, vi hart trent så og så mange polititjenestemenn – men ingen spør etter de langvarige resultatene»
- Norsk polititjenestemann i Serbia, februar 2008
Med så store summer i omløp, er det lett at det går politisk prestisje i prosjektene - og resultatene av dem. Kleivens forskning mer enn antyder at det er tilfelle.
– Hoveddelen av de jeg har snakket med, føler at tjenesten er relativt politisk preget når de er i utlandet. Hvis det blir ytret noe fra høyere opp i systemet, spesielt fra politisk hold, så er det veldig typisk at en snur litt etter vinden fra en dag til en annen, sier hun.
Til sammen har Kleiven intervjuet over 80 personer, hvorav over halvparten er norske polititjenestemenn som har vært ute i tjeneste.
– Mange nevnte at de hadde deltatt på et prosjekt, og så kom folk enten fra Forsvarsdepartementet, UD eller andre steder, og uttrykte ønske om noe annet. Flere opplevde at de ble flyttet fra et prosjekt som de var veldig godt inne i, til å starte opp noe annet, fordi det var politisk ytret. I mange tilfeller handler det også om å prioritere prosjekter som gir konkrete resultater.
– Hvis man skal ha penger, så er det viktig å ha resultater å vise til. Det er selvfølgelig også Norge opptatt av. Vi kan ikke si at vi har hjulpet én tjenestemann til å bli dyktigere til å etterforske, vi må si at vi har bistått ved politiakademiet og trent så og så mange personer, forklarer Kleiven.
Tenker ikke helhetlig
At utenlandstjenesten er politisk styrt, er noe av det som ligger bak et annet av hennes hovedfunn: Manglende overordnede planer og strategier for oppdragene.
– Hovedfunnet er at det helt fra topp til bunn er en manko på alt fra strategiplaner til handlingsplaner til funksjonsbeskrivelser. Det er et ganske ad hoc-preg over bransjen, sannsynligvis fordi det er en verden hvor ting endrer seg raskt, og som er relativt politisk, forklarer politioverbetjenten.
Samtidig mener hun det er vanskelig å unngå et visst ad hoc-preg, etter hvert som nye kriser oppstår på nye steder i verden.
– Det ligger i sakens natur at mye er uforutsigbart. Men det tjenestemennene etterlyser, som også er ett av mine funn, er en overordnet strategi, med visse ting som er viktige og en handlingsplan som sier det er visse spor vi skal følge, sier Kleiven, og fortsetter:
– Hvis vi skal oversette hvordan vi jobber på gaten her i Norge, til å jobbe i en internasjonal hverdag som er helt annerledes, så er vi nødt til å bli flinkere til å ha visse ting som går igjen. For selv om krisene er ulike, så er tjenesten relativt lik.
«Hovedproblemet (i Afghanistan) på politisiden, er mangel på koordinering. Du har FN + EUPOL + alle de andre bilaterale prosjektene med sine agendaer. FN som har mandatet gjennom Sikkerhetsrådet har ingen innflytelse over andre lands prosjekter»
- Norsk polititjenestemann i Afghanistan, januar 2010
Dyktige tjenestemenn
Mangelfull planlegging får også andre utslag. Et gjennomgående problem som kom fram under samtalene med polititjenestemennene som hadde vært ute i tjeneste, var at spesialister som ble sendt ut, ble satt til en helt annen tjeneste enn der de har sin spisskompetanse.
– Det var for eksempel flere tilfeller hvor spesialister innenfor etterforskning ble brukt som instruktører innenfor operativ tjeneste. Samtidig ble folk som har vært instruktører i 20 år satt til å veilede etterforskere på seksuelle overgrep, forklarer Kleiven, og fortsetter:
«Kontinuitet er veldig vanskelig»
- Norsk polititjenestemann i Liberia, november 2009
– Det skyldes dårlig planlegging, noe som ikke nødvendigvis er
Politidirektoratets skyld, men at de i FN-systemet er de for dårlige til å tenke langsiktig. Det handler også om at FN er en diplomatisk organisasjon som må ta hensyn til alle land når de besetter stillinger. Igjen politikk.
Kleivens forskning har vist at Norge i all hovedsak sender ut høyt kvalifiserte spesialister, i tråd med det FN, EU og de enkelte landene ønsker. Da oppleves det ekstra frustrerende å bli satt til oppgaver hvor de ikke får utnyttet sine kvalifikasjoner til det fulle.
– Vi sender dyktige tjenestemenn, og det er noe jeg liker. Men systemet er veldig byråkratisk, og særlig EU stresser tjenestemennene veldig med å søke spesifikke stillinger. Så gjør de det, men når de kommer ut er disse stillingene besatt, og så blir de satt til noe helt annet, sier politioverbetjenten.
- Vi sender dyktige tjenestemenn, sier Kleiven. Foto: Svein Holtan/Politidirektoratet
Starter på «scratch»
Politioverbetjenten har konsentrert forskningen sin om Norges bidrag i Serbia, Afghanistan og Liberia, for å analysere innsatsen som har blitt lagt ned på 2000-tallet. Prosjektene ble valgt fordi Norge har vært til stede der i såpass mange år - henholdsvis siden 2002, 2003 og 2004.
– Afghanistan valgte jeg i tillegg fordi vi er så mange der. Der har det også vært en kraftig økning. Da jeg startet var det ni personer, som raskt ble til 18, og nå er vi oppe i 24. Men tallet skifter stadig.
«Hver eneste gang nye folk ankommer, blir ting gjort på en ny måte. De skulle ha brukt penger på overlappingsperioder for gamle og nye, om så bare for en uke»
- Norsk polititjenestemann i Liberia, november 2009
Utskiftningen av mannskaper på de forskjellige oppdragene - hver polititjenestemann tilbringer normalt ett år utenlands - er bakgrunnen for en annen av utfordringene Kleivens forskning har avdekket:
Manglende overlapping og opplæring.
– Politifolkene som reiser ut føler at de får en generell god innføring gjennom FN-kurset, men at de i forhold til det spesifikke oppdraget ikke blir godt nok forberedt. Når de kommer ned, føler de at de starter på «scratch», forklarer Kleiven.
Hun tror dette kan skyldes flere ting - blant annet at FN og EU ikke ønsker å betale for at en slik overlapping skal finne sted.
– Men jeg mener man taper masse penger på dette her. Det sies at det koster veldig mye med en uke eller to med overlapping, men hvor mye penger taper man ikke på at hver eneste polititjenestemann eller -kvinne som kommer ned skal bruke to måneder på å sette seg inn i et system og bli kjent med nye mennesker? I stedet for en uke hvor de blir introdusert? spør Kleiven retorisk.
– Det som skjer både i Afghanistan og Liberia, er at de må hilse på de samme menneskene på nytt, til frustrasjon for de politifolkene og ledelsen som jobber der nede, som stadig vekk må forholde seg til nye mennesker, fortsetter hun.
– Gjelder dette generelt sett i andre land også?
– Ja, jeg vil si det. En del av de jeg har snakket med har vært på andre oppdrag, og de følte det samme der, svarer Kleiven.
Hun framhever imidlertid fram politioppdraget i Serbia som et unntak.
– Det serbiske politiet trakk fram kontinuiteten som positiv der. At det er de samme menneskene de treffer, over mange år. De vet hvem de er, og trenger ikke stadig vekk informere dem om kunnskap om hva de driver med.
Årsaken er at oppdraget i Serbia er et bilateralt samarbeid som er bygget opp annerledes enn i Liberia og Afghanistan.
«I EUPOL finnes det noen sterke personligheter som føler sterkt for prosjektene sine, som de vil ha gjennom. Det stakkars afghanske politiet fikk prosjekter tredd nedover hodene på dem – det var ingen koordinering»
- Norsk polititjenestemann i Afghanistan, juni 2010
Ekspertene styrer
Mangelen på handlingsplaner og overordnede strategier gir seg også andre utslag. Ekspertene som er ute på oppdrag blir ofte premissleverandører for hva som skal gjøres, og hvordan. I mange tilfeller er det de som former tjenesten.
– Fordi det er som det er, så har noen individer veldig mye makt og veldig stor påvirkningskraft. Hvis man går tilbake til historikken, så vil man finne det. I Norge er det noen tjenestemenn som har hatt veldig mye å si.
– Er det et pluss eller et minus?
– Jeg synes det er et pluss på en måte, fordi dette er erfarne tjenestemenn som har vært ute før, og som absolutt vet hva de skal gjøre. Sånn sett er det et kjempepluss. De kan veldig mye, og kan ha en sterk påvirkning på misjonen, fordi det er såpass løse rammer, svarer Kleiven.
Svein Wærenskjold under en øvelse i Afghanistan i januar. Hun understreker at dette ikke er kritikk mot de personene hun snakker om.
– De er veldig dyktige, det har jeg lyst til å si. Det er systemet jeg innimellom har litt problemer med.
Stor arbeidsbelastning
Kleivens siste funn går også på evaluering i etterkant av operasjonene - eller snarere mangelen på den. Det betegnes ikke som noen overraskelse, og årsaken er også klar: Ressursmangel og altfor stor arbeidsbelastning i Politidirektoratet.
«’Democratic policing’ er ikke billig! Det er en utfordring med ressurser. De har undervurdert kostnadene så det holder. De har funnet opp denne grandiose ’a new reform’ »
- Norsk polititjenestemann i Liberia, oktober 2009
– De er fire ansatte på kontoret, med åtte store operasjoner som de skal følge. Disse fire sitter med alt fra administrasjon til gjennomføring, til å følge opp, til å være de som gir råd til kontingentsjefene ute, til å være de som har kontakten med justisdepartementet og UD. Arbeidsbelastningen blir rett og slett for stor, understreker Kleiven.
Hun mener kontoret burde hatt støtte til hjelp med å administrere enklere ting, som reiser og betalinger.
– De burde også hatt analytikere som satt og jobbet med handlingsplanene for dem. Også i UD. Det er vanvittig arbeidstempo der. De som jobber konkret med politireformasjoner i UD og justisdepartementet, vet jeg er få. Og de er veldig overbelastet med arbeid, sier hun, og fortsetter:
– Hvis man virkelig ønsker og vil noe, så krever det ressurser. Det gjelder både tjenestemenn og mangel på overlapping. Alle sier det koster penger, ja, men hvis man først skal bruke 100 millioner kroner i året, så burde man kanskje vurdere å ansette flere som kunne både forberede og evaluere i etterkant.
Ingen lettvindt løsning
Kleivens banebrytende forskning er en viktig del av en mastermodul i internasjonale politioperasjoner på Politihøgskolen i Oslo, hvor hun selv har sitt daglige virke som kursleder. Det første kullet eksamineres allerede i vår. Samtidig ønsker politioverbetjenten at hennes doktorgrad skal bidra til at Norges internasjonale bidrag blir enda bedre i framtiden.
– Håpet er at man kanskje kunne klare å lage en strategiplan eller handlingsplan for hva vi ønsker av norsk politi generelt i utenlandstjeneste. Og at man kanskje kunne åpnet for å få mer analyse inn i Politidirektoratet. Det krever mer ressurser, selvfølgelig, men gjør at man blir flinkere til å gå inn i konflikten og kan bistå mer om hva man skal fokusere på ute på oppdragene, forklarer Kleiven.
Samtidig er hun realistisk i forhold til hva hun kan oppnå.
– Jeg ser de vanvittige utfordringene, og jeg skal ikke komme og si at det finnes noen lettvint løsning på de problemene. Jeg ser at det er masse forklaringer på at ting er som de er. Men at det er noen ting som kanskje kunne vært gjort bedre, det ønsker jeg å få fram. Kanskje kan vi med små midler på enkelte områder bli litt flinkere. Det er noe jeg håper og tror!
