Skryter av arbeidsgiver og kollegaer

2008 gikk ikke helt som planlagt for politibetjentene Svein Johansen (47) og Ole Trillhus (33). I to forskjellige ulykker brakk de begge ryggen. De to kollegaene havnet på Sunnaas Sykehus på samme tid.

Det var den 16. juli i fjor det skjedde. Svein var ute på terrengsykkelen på treningstur ute på en skogsbilvei i Vestfossen. Innsatslederen fra Kongsberg politistasjon var ute på sin faste seks mil lange tur som en del av oppkjøringen til Birkebeinerrittet senere på sesongen. Rundt halvveis i løypa fortalte sykkelcomputeren at han lå an til bestenotering på treningsrunden. Han kjente formen var bra, og presset sykkelen i seige tak bortover veien. Tanker om å slå rekordtiden i Birken på 3:16 fra 1999 lekte i hodet. I en venstresving kom plutselig en pick-up imot. Føreren bremset slik at hjulene låste seg, noe som gjorde at bilen skled ut i Sveins kjørebane. På samme tid klemte han selv sykkelbremsene slik at begge hjulene sto. Det resulterte i at sykkelen i praksis stanset. Men det gjorde ikke Svein. Med hodet først fløy han inn i fronten på bilen der registreringsnummeret hang.

Lam fra halsen

- Jeg husker selv ikke noe etter at jeg velta. 14 dager er helt borte fra hukommelsen. Men da jeg våknet på Ullevål sykehus hadde jeg brudd i to nakkevirvler, skade på ryggmargen, fem brudd i ryggen, kløyvd nese og fem knuste tenner i overmunnen. Jeg var lam fra halsen og ned og kunne ikke røre en finger, sier Svein stille.

Han peker bort på bokhylla han har på rommet sitt på Sunnaas. Der ligger det en fancy sykkelhjelm i gilde farger. Toppen av hjelmen er knust, og det er slagskader i bakkant. Kjøpt en måned før ulykken.

- Uten denne hadde jeg ikke sittet her i dag. Jeg er glad jeg kjøpte den dyreste hjelmen de hadde, sier Svein.

Heldigvis var ikke ryggmargen revet over. Etter intens trening kunne han på dagen seks måneder etter han kom til Sunnaas Sykehus begynne å gå med hjelp av krykker.

- Det var det største som har skjedd meg etter ulykken etter å ha levd i uvisshet om jeg noensinne kunne bruke beina igjen, sier Svein med et forsiktig smil, og fortsetter:

- Rare greier. At det skulle stå igjen ei tann i overmunnen når alle de på hver side ble slått ut. Nå har den ene tanna flytta seg til side, og står helt i midten, sier han og ler.

Det finnes mer alvorlige ting enn å mangle noen tenner. Akkurat nå ser det ut som om han ikke skal ta flere enn sine åtte merker i Birkebeinerrittet. Andre ting betyr mer. Det går sakte fremover. Hendene er svake, og føttene tråkker ikke like hardt på pedalene som før. Men det har likevel blitt mye bedre i løpet av seks måneder, og det er hele tiden fremgang.

Imponert

- Umiddelbart etter ulykka stilte jobben opp for kona mi, og holdt henne oppdatert over hva som skjedde. Og de var til stede for henne når hun trengte det. Etter at jeg havnet på Sunnaas har jeg fått mye besøk av kolleger og ledelse, sier Svein.

Han er spesielt glad for at ledelsen på et tidlig tidspunkt var de klare på at de ville han skulle komme tilbake på jobb.

- De var sikre på at de kunne tilby meg jobb i Søndre Buskerud politidistrikt når jeg er klar for å komme tilbake. Det skulle ikke være noe som ble «funnet på» for meg. Det er jeg meget glad for. Med den forsikringen har jeg mulighet til å se fremover, sier Svein.

Han er imponert over at arbeidsgiveren ikke bare nøyde seg med å sende en blomsterkvast med ønske om god bedring og et «Håper vi ses igjen». Det arbeidsgiver og kolleger har gjort for meg gjør at jeg virkelig føler meg verdsatt. I en slik situasjon er det viktig at man får følelsen av å være ønsket tilbake. Det gir noe mer å jobbe for, sier Svein.

- Forsikringen om en jobb tok bort bekymringen for arbeid og inntekt, og jeg kunne bruke tiden til å trene meg opp. Nå er jeg bare takknemlig for at kolleger, stasjonsledelse og arbeidsgiver med politimester Christine Fossen har besøkt meg, og det de har sagt og gjort. Det har vært viktig for kona og meg, sier Svein.

I dagboka som kona Vera sirlig fører for han var det frem til midten av februar loggført 132 forskjellige besøkende. Mange har vært på besøk flere ganger med oppmuntrende ord og samtaler. Og mange ringer. I tillegg har den formelle kollegastøtteordningen fungert godt.

Svein berømmer samtidig pleiepersonellet og fysioterapeutene på Sunnaas for en enestående måte å hjelpe de skadde på.

- De utfører jobben med en slik profesjonalitet mange hadde hatt mye å lære av, sier Svein.

Foreløpig er fremtidig jobbkarriere avventende i forhold til hvor mye Svein klarer å trene seg opp.

- Men med bakgrunn fra lensmannsetaten kan jeg gjøre namsaksarbeid. Enkelte typer etterforskningsarbeid er heller ikke uaktuelt, sier Svein. Klar for å entre politiet igjen. Men først venter mer trening.

Overveldende oppfølging

- Da et helt vaktlag kom hjem til kona og begynte å klippe plenen og hekken og ryddet ute, ble jeg imponert, sier Ole Trillhus.

Selv var han på sykehuset, ute av stand til å gjøre mye hjemme. En trafikkulykke 9. september i fjor satte en stopper for det.

Han var ute i trafikktjeneste på politiets BMW motorsykkel denne tidlige ettermiddagen. Det siste han selv husker er at han kjører motorsykkel.

Siden er han blitt fortalt at det gikk ut en ransalarm på radioen. Han har fått vite at han meldte tilbake til operasjonssentralen at han kjørte mot ransstedet. Kort tid etterpå fikk operasjonssentralen melding om trafikkulykke med motorsykkel. Det ble tidlig klart for politiet at det var jeg som var involvert i sammenstøt med et møtende kjøretøy. Hvorfor det skjedde vet jeg ennå ikke. Spesialenheten har etterforsket saken. Jeg har vært avhørt som mistenkt, og den andre føreren er avhørt som siktet, sier Ole.

Konklusjonene på Spesialenhetens etterforskning er ennå ikke kjent.

Tilfeldig

Mens Ole bevisstløs lå i veibanen, var Helseekspressen en av de første som kom til ulykkesstedet. Sjåføren der var en tidligere ambulansesjåfør som tok kommando på stedet, og sørget for å få gitt Ole frie luftveier. Tilfeldighetene gjorde at en ambulanse som drev med øvelseskjøring også kom til åstedet rett etter krasjen. Kolleger har fortalt Ole at innsatsen til begge var avgjørende for at han overlevde. Kjapt ble han fløyet med Luftambulansen til Ullevål sykehus.

På sykehuset var konklusjonen alvorlig: Ryggmargsskade TH5. Det betyr at ryggmargen er helt avrevet. I tillegg var det ribbeinsbrudd, brystbeinsbrudd og kragebrudd. 30. september ble Ole overført til Sunnaas Sykehus.

- Jeg er sjeleglad jeg hadde på meg vernevest og ryggplate. Jeg vet jeg har hatt godt utstyr, og liker å tro at det hjalp, sier Ole, vel vitende om at marginene mellom liv og død var små.

Etter samtykke fra pårørende, la operasjonssentralen kjapt ut oppdatert informasjon om Oles helsetilstand på Politidistriktets intranettsider. For nære kolleger var det viktig å få riktige oppdatering i den mest kritiske fasen.

- Uten godt verneutstyr hadde jeg ikke vært her i dag. Jeg er glad for at jeg har hatt en arbeidsgiver som har sagt at anskaffelse av verneutstyr ikke skal stå på penger. Samtidig hadde jeg en makker på motorsykkelen som var meget seriøs på å holde motorsykkel og utstyr i orden, sier Ole.

- Jeg blir satset på

- Det var snakk om et par timer etter ulykken, så begynte kolleger å lete etter kona mi. De fikk varslet henne. Og samme kveld var arbeidsgiver på besøk på sykehuset. Fra dag én var arbeidsiveren ved Drammen politistasjon opptatt av å hjelpe med praktiske ting for kone og barn. Trengte hun hente-hjelp i barnehage og transport ønsket de å hjelpe til, arbeidsgiver og kolleger stilte opp. Det som har gjort størst inntrykk på meg, er den spontaniteten spesielt ett vaktlag gjorde. Nestlederen i Politiets Fellesforbund lokalt var vaktleder. Han tok med seg vaktlaget opp til kona og klippa plenen, klippa hekken og ryddet. En annen dag da kona kom hjem fra sykehuset, var det en gjeng fra jobben der som lempet inn 30 sekker ved slik at familien ikke skulle fryse i vinter. Dette er fantastisk, det har rørt meg veldig. At arbeidskolleger og ledelse gikk mye lenger enn bare å ringe eller sende en SMS har gjort inntrykk. De kom hjem til oss, og de har hjulpet oss med praktiske gjøremål. Det har vært en helt fabelaktig støtte. Og da jeg kom hit til Sunnaas stilte de opp med tjenestetelefon, pc og TV fordi de ville ha kontakt med meg. Mange har ringt ofte, og de har vært på besøk. De har vist en fabelaktig innsats, sier Ole.

Av pleieren på Sunnaas får Ole høre at han og Svein har fått en helt spesiell oppmerksomhet fra kolleger som de ikke har sett i andre bransjer. Ofte har det lett for å bli kun en blomsterkvast, og et «håper vi ses igjen».

- Her har det ikke vært snakk om å ha blitt glemt. Jeg føler mye heller at jeg blir satset på, sier Ole.

Fortsatt politikarriere

Sammen med arbeidsgiver ved Drammen politistasjon har Ole blitt enig om å gå inn som operatør på operasjonssentralen, noe han også tidligere har jobbet med.

- Min tid som gående er over, det tok meg et kvarter å ta den nye situasjonen inn over meg. Jeg er ikke uheldig. Men utrolig heldig som er i live, sier småbarnspappaen som er far til tre småtasser på 5, 3 og 1,5 år.

- Det varmet også at politidirektør Ingelin Killengreen ringte politimesteren for å høre hvordan det sto til med meg. Hennes telefon føyer seg inn i den overveldende oppfølgingen jeg har fått. Alle som har tatt kontakt bærer tydelig preg av at det ikke er noen plikt, men noe de har gjort som gode kolleger. Slik varmer enormt, sier Ole.

På jobben laget de til og med en egen besøksprotokoll for oss. Folk ble bedt om å sjekke med protokollen for å være sikre på at det var ledig tid hos oss, slik at det ikke kom for mange på besøk på en gang, forteller han.

Men først venter et opphold på Catosenteret der flere tøffe treningsøkter venter. Når han er klar for operasjonssentralen i Drammen er ennå ikke avtalt.

Glad for PF-medlemsskapet

Lokallaget for Politiets ­Fellesforbund i Søndre Buskerud har vært på banen hele tiden for både Svein og Ole.

- Ulykkesforsikringen kom ferdig utfylt fra lokallaget hos PF. I tillegg kom de med 10.000 kroner i julegave til både Ole og meg, sier Svein.

Begge skryter de av lokallaget, sine lokallagsledere og tillitsvalgte i PF-systemet. Ole har fått en advokat gjennom PF-systemet som virkelig kan arbeids og erstatningsrett. Mens Svein har valgt advokat gjennom Landsforeningen for trafikkskadde.

- Vi har begge skjønt hvor viktig det er å være medlem av PF. Som normalt friske og oppegående menn, tenkte vi ikke på ulykkesforsikring, sier de begge.

- Hadde jeg krasjet med en stein, og ikke en bil, hadde jeg ikke hatt ingen annen forsikring enn den gjennom PF, sier Svein. Men fordi han krasjet med en bil, er det bilens forsikringssystem som trår i kraft.

Begge bedyrer at de ikke er bekymret for privatøkonomien. Ole drømmer endog om å bygge seg et nytt hus for forsikringspengene som en gang kommer. Et hus tilpasset livet i rullestol.