Krim og humor: I sin nye bok har Jan-Robert Henriksen brukt humorelementer for å lage en annerledes krimbok.
Krim og humor: I sin nye bok har Jan-Robert Henriksen brukt humorelementer for å lage en annerledes krimbok. (Foto: Rachel E. Antonsen)

Skarp humor og et sjeldent persongalleri

Etter et langt yrkesliv i politisektoren har Jan-Robert Henriksen realisert en stor drøm. Han har skrevet en krimbok som skiller seg litt ut i mengden.

Jan-Robert Henriksen har jobbet både som politibetjent, etterforsker og jurist. I tillegg har han en lang karriere som komiker, og har blant annet holdt forestillinger på Latter, Chat Noir og Edderkoppen. Humorkarrieren har kommet godt til nytte når han nå endelig får realisert en gammel drøm, nemlig å skrive en utradisjonell krimbok. 

Udugelige politifolk 

Henriksen har tidligere skrevet to humorbøker, men hadde lenge hatt en drøm om å skrive krimbok. Med mange jern i ilden forteller politipensjonisten at ting har tatt lengre tid enn han hadde planlagt. Bokprosjektet skulle opprinnelig vare i et halvt år, men er nå realisert to år etter starten. Hele ti bøker er planlagt i en serie, og «De udugelige» er første bok i rekken. 

«De udugelige» handler om en krigsforbryter fra Balkan som rømmer under soning i Norge, og politimannen Jan Petter Salte tar opp jakten. Salte må lede en gruppe udugelige politifolk, og boken beskrives som «en studie i politihverdag, ispedd skarp humor, høyt internasjonalt spill og et personlighetsgalleri man sjelden har sett i krimsjangeren». Forfatteren forteller at selv om krimplottet er tradisjonelt, ville han ha en annerledes krimbok.

Det finnes mange politi og ekspoliti som har skrevet bøker. Det jeg så var at ingen hadde kombinert humor i krim. Jeg testet markedet, og de jeg snakket med på forlag sa at «det kan du bare glemme. Det kan ikke være humor i krim, for det kan være spenningsdrepende». Så når folk sa at det ikke gikk, så gjorde jeg det. 

Henriksen påpeker at boken også skiller seg ut ved at den ikke har én helt, men består av et teamarbeid. Boken innledes med Stortingets ønske om et politi som skal belyse et gjennomsnitt av Norges befolkning. Forfatteren stiller spørsmålet til hva som da skjer når politiavsnittet bemannes av folk som ligger godt utenfor gjennomsnittet. 

Det er mange raringer i politiet, og disse havner tilfeldigvis i samme avsnitt og kommer opp i en sak de ikke har noe med. De bestemmer seg for å gjøre noe med den, og det blir mye problemer og mye moro, forklarer Henriksen.

Han presiserer at det ikke bare har vært lett å kombinere humor i boken.

Noen ganger har jeg hatt lyst til å bare si at det kommer en person inn som sier hva som skjer. Men dette er et tradisjonelt krimplott, etterforskningsmetoder, noen karameller hvor jeg pirker på ting i samfunnet og humor. 

Et hint av egne erfaringer

Morromann: Selv med en karriere som politi og jurist har humor vært viktig for Henriksen. Foto: Rachel E. Antonsen

Med mange år i politiet har Henriksen møtt utallige politifolk. I «De udugelige» beskrives politifolk med alle mulige personligheter, som ifølge forfatteren selv gjør at man ikke kan la være å le. Dermed er det miljøet rundt krimplottet som utgjør det humoristiske.

Hovedmannen er den mest korrekte, flinke politimannen. Han er drømmepolitimannen som gjør ting etter boka. Ikke ambisiøs, veldig anonym, tradisjonell familiefar. Så får han de andre og da går det galt. Johnny er en politimann som vil gjøre ting på sin måte, late-Lars vil ikke gjøre noe, Rita lider av aggresjon og litt melankoli. Jacob er homofil og Anne vil ikke gjøre annet enn å strikke.

Med en lang erfaring i politisektoren har Henriksen snappet opp noen erfaringer han har brukt i boken, selv om ikke alle metodene har vært like vellykket.

Johnny gjør ikke ting helt etter boka, men jeg kjenner mange politifolk og mange av etterforskningsmetodene han bruker er nok utprøvd, men uten suksess.

Humor for å løse situasjoner

Henriksens innblanding av humor i politijobben har ikke alltid blitt tatt like godt i mot. I perioder har han hatt lengre opphold i jobben for å kun fokusere på humorkarrieren. Han forklarer at selv om ikke alt har blitt tatt like godt i mot, har han funnet løsninger på saker som ikke andre har lykkes med. I boken har han vist hvordan humor kan brukes innad i politiet, men opplevde i møte med redaktøren sin at han måtte kutte i ting han hadde skrevet.

Det redaktøren min tror at ikke vanlige folk forstår, er at rutinerte politifolk som er vant med å gå i stressende situasjoner ofte går i situasjoner som er stressende for en legmann, men ikke for en politimann. Så den politimannen vil ta det mye roligere og ta det med humor, mens en legmann vil finne det som en krise. 

 Politiet er kanskje litt mer løssluppen enn man skulle tro? 

 Hvis man er rutinert så finner man ut at humor kan løse mange situasjoner. Jeg har vært med politifolk som har langt mer evner enn meg og som løser ting ved hjelp av humor. Det finnes humor og konfliktløsning, men det kunne jeg ikke bruke i boken for det ville ikke leseren trodd på. 

Til toppen