Per Fronth
Per Fronth (Foto: Simon Skreddernes)

Siste nytt fra Sør-Øst-Fronthen

– Det er ikke farlig å si hva du mener i politiet. Men du må si det høyt nok, sier Per Fronth. Mannen som har fått sin egen tilhengerskare av politilesere etter sine poengterte leserbrev i Politiforum.

Har du sett overskrifter som «Til den lykkelige lønnstaper», «Kjære kriminelle», «Hvil deg politi, du har fri» eller «Fucking troublemaker»? Eller noen av de andre titlene som roper mot deg, med advarsler om fattigpolitiet?

Da er det Per Fronths ord du har lest. Politimannen fra Sandefjord, med 34 års politierfaring under beltet, som ennå ikke har lagt bort sneven av Narvik-dialekt. Selv om han flyttet sørover da han begynte på Politiskolen i 1983.

Fronth har ikke nøyd seg med å hviske lavt inn i votten når han synes ting går galt av sted. Det har han aldri gjort. For noen år siden søkte han en jobb. Under intervjuet trakk arbeidsgiver frem en gammel tjenesteuttalelse fra da han var ung politiaspirant i Tromsø. Førstebetjenten som skrev tjenesteuttalelsen skrev at unge Per hadde en tendens til å diskutere ordre.
20 år senere husket systemet uttalelsen. Og jobben – den fikk han ikke.

Spørsmålet er «hvorfor?»

Det var kanskje et paradoks at Fronth søkte seg inn i et yrke som kan bli oppfattet som autoritært. Og samtidig selv bli karakterisert som en som sliter med autoriteter.

– Men jeg må være meg selv. Jeg får det over meg at jeg må si ifra hvis autoriteter gjør noe jeg forstår er galt. Når jeg ikke skjønner hvorfor, vil jeg gjerne ha det forklart. Ordet «hvorfor» synes jeg er et godt ord å bruke, sier Fronth, og setter sin velkjente pekefinger nesten inn i brystkassa på Politiforums utsendte.

I det siste har han ropt ut «hvorfor» stadig flere ganger. «Hvorfor driver regjeringen en bevisst
underfinansiering av politiet?», har han spurt, på mange forskjellige måter. Uten at han har fått et svar han mener står seg.

Han ber om å ikke bli misforstått.

– Jeg mener ideen med politireformen er kjempegod. Men regjeringen har fundert den på helt feil grunnlag. Man kan ikke innføre en reform som politiet nå står i, og samtidig spare penger under innføringen, sier Fronth.

Han er redd for at misforstått lojalitet fra mange politiledere, gjør at styrende politikere ikke får et sannferdig inntrykk av ressursbehovet i politiet.

– Den kollapsen vi nå opplever i politiets nærvær og kapasitet, og det store antallet henleggelser av straffesaker er helt unødvendig, og kommer ene og alene av en kraftig underfinansiering av politiet.

Når regjeringen selv har bidratt til å utdanne mange  hundre politifolk som går arbeidsledige, samtidig som at politiet har enormt med uløste oppgaver som skulle vært løst til beste for mange tusen kriminalitetsofre, forstår jeg ikke hvorfor. Da må jeg si ifra. Det henger rett og slett ikke på greip, sier Fronth.

Det er ingen velfungerende ordensmakt det vi ser nå, sier Per Fronth. Foto: Simon Skreddernes

Farlig å heve stemmen?

Det hender fra tid til annen at ansatte i politiet overfor Politiforum uttrykker en redsel for å si sin
mening offentlig. Mange frykter for sin videre karriere. Fronth er uenig.

– Nei, det er ikke farlig å si hva du mener i politiet. Men du må ikke klage i det stille. Du må si det høyt nok og du må ha fakta i orden, sier han.

– Hva vil du si til kolleger som brenner inne med tanker som offentligheten burde få vite? 

– De bør delta i debatten, og ikke være så redde for seg selv og karrieren. Det er ting som er viktigere enn en selv. Få oppmerksomhet til dine meninger, det vil gi deg et forsvar hvis du opplever konsekvenser rent karrieremessig. Snakk med høy nok stemme, for jo høyere du roper, jo vanskeligere blir det å stoppe deg. Sørg for å ha hold i det du sier, og ivareta taushetsplikten, så går det fint, sier Fronth.

Selv har han skaffet seg sin egen plattform gjennom en lang rekke leserinnlegg i Politiforum, som har blitt fanget opp av både nasjonal og regional dagspresse. Politimannen som skriver «Kjære voldskriminelle, vinningskriminelle og seksualforbrytere», og ba disse pent om å droppe litt av planlagt kriminalitet fordi politiets økonomi er så svak. Eller som da han under tittelen «Hurra for politiledere som sier i fra» fortolket standardutsagn som «å utnytte ressursene bedre» og «stramme budsjetter» som at politiet i praksis var konkurs.

– Nei, ingen rører meg selv om jeg går ut med det jeg mener, sier Fronth.
Han beundrer dem som står i slike debatter, og frivillig utsetter seg for belastningen med å ta
skrittet med å bli en offentlig person.

– Jeg har fått min dose av nettrollene. Jeg har lest kommentarfeltene, men kommenterer dem ikke. Jeg deltar konsekvent ikke i debatten, men har opplevd at gode kolleger har svart opp grunnløse påstander. Når jeg har spilt ballen ut på banen, så slipper jeg den. Så leter jeg heller etter en ny ball å sette i spill, sier Fronth og smiler.

Hans engasjement har ført til mange positive tilbakemeldinger. En leder med en del gull på
skulderen tok kontakt, og takket Fronth for det han hadde skrevet.

– Det var bra du skrev det, jeg kunne dessverre ikke ha sagt dette offentlig selv, sa lederen.

Til å begynne med ble han brydd da kolleger og avislesere kom bort til ham, tok ham i hånden og takket ham for det han skrev.

– Nå har jeg lært å si tusen takk. Jeg ville nok gjort det samme igjen, sier han.

Selv om han har fått uvanlig mange positive tilbakemeldinger fra folk han kjenner og ikke kjenner, i form av e-poster, telefoner og klapp på skulderen, erkjenner han at det koster å ta sats. Da TV2 ville ha ham med på frokost-TV for å snakke om en av sine kronikker, takket han nei.

– Jeg tar gjerne en offentlig debatt, men akkurat den gangen kom trykket så fort og så massivt at jeg ikke var forberedt. Det må jeg være når jeg har observert at det sitter en del surmagede
«meningsytrere» som er overbevist om fortreffeligheten av sine egne negative vurderinger av alt og alle. En del av disse står ikke tilbake for å tømme seg for mer eller mindre velformulerte trakasserende utsagn. Som offentlig meningsytrer må man være forberedt på disse, sier Fronth.

Får ikke frem kostnaden

Politireformen startet etter den såkalte politianalysen. Som kom etter at blant annet Politiets
Fellesforbund etterlyste noe lignende som Forsvaret jevnlig gjennomfører med sin Forsvarsanalyse. Tanken var at en analyse ville vise det reelle ressursbehovet.

– Det irriterer meg at denne reformen startet som en ide på politisk nivå. Beskjeden ble sendt nedover i politisystemet, og reformen ble igangsatt. Men ingen nedover i politisystemet har tatt seg bryet verdt og stått frem med beregninger som viser at dette ville koste penger. Når vi i dag påpeker at politiet svikter sine helt viktigste oppgaver på grunn av manglende ressurser, får vi fra regjeringshold nærmest fingeren tilbake, og jeg får en følelse over av de egentlig ikke ser på politiet som noe annet enn en utgiftspost det gjelder å krympe mest mulig. Denne følelsen gir meg en nagende uro over at de ikke vet eller ikke skjønner hvilke oppgaver politiet nå mislykkes med. Og om de skulle vite, så bryr de seg ikke, sier Fronth.

Per Fronth er snart pensjonist. Han mener det ikke er farlig å si ifra hva man mener i politiet, men at man må gjøre det høyt nok. Foto: Simon Skreddernes

Han tegner et bilde av en situasjon der han roper og skriker fra politibobla.

– Jeg forstår at politikerne også må ta hensyn til andre viktige sider i samfunnet. Men hvem trenger et godt helsevesen eller gode veier, hvis vi havner i et kriminelt anarki? sier Fronth.

Han er av den gamle skolen som sier «vi» når han snakker om politiet. Yngre tjenestemenn sier ikke slikt lenger. Nå har politifolk begynt å si at de jobber i politiet. De er ikke lenger politiet.

– Det er ingen floskel at vi er en av pilarene i samfunnet. Et velfungerende samfunn må ha en
velfungerende ordensmakt.

– Er det ikke det nå?

– I Grenland har vi opplevd å ha én politipatrulje på 150.000 innbyggere. La oss tenke oss at vi får en trafikkulykke med en beruset sjåfør og skadde personer involvert. Kanskje vi skal håndtere tre av de 150.000 innbyggerne vi har ansvaret for. De andre 149.997 innbyggerne vil da ikke ha politidekning på flere timer, fordi patruljen må avhøre mistenkte og samle vitneopplysninger, de skal etterforske og noen må innbringes for blodprøve. Det er slett ikke usannsynlig at noe plutselig skjer hos de andre innbyggerne, svarer Fronth.

Og hva skal politiet da gjøre hvis det samtidig er noen som oppdager skumle personer som lusker rundt i hagen, eller noen trekker en kniv ute på byen? spør han videre.

– De som ringer og er redde, kan risikere å ikke få hjelp. Samtidig som det på den lokale
bensinstasjonen står en politiutdannet betjent og selger pølser, fordi det ikke var penger til å ansette henne i politiet. Nå så vi nylig at påtalelederen i Vest stolt sto frem og sa han hadde ordnet restansene. Det hadde han gjort ved å henlegge 2000 gamle straffesaker som var blitt over fire år gamle. Nei, dette er ingen velfungerende ordensmakt det vi ser nå, sier Fronth.

«Søke, samle, sikre spor»

Fronth griper tak i en gammel puggeregel fra etterforskningsfaget på Politiskolen, fra før det ble politihøgskole, for å beskrive hvorfor han engasjerer seg.

– Det er politimannen i meg som kommer frem, og forsøker å få frem realitetene. Akkurat som i etterforskning, sier han.

På rams kommer den gamle «S-regla» han lærte for 34 år siden: «Politiet skal søke, samle, sikre spor, som sannsynliggjør sakens sanne sammeheng, sikedes skyld så vel som uskyld».

– Jeg har hatt et brennende ønske om å få frem realitetene og konsekvensene av disse for
samfunnet og den enkelte borger.

– Tror du ikke politiledelsen har gjort dette?

– Kun de siste par månedene. Jeg tror nok Politidirektoratet (POD) har gjort litt. Men spørsmålet er hvor mye budskapet har blitt svekket og filtrert på veien til politisk nivå. Jeg tror statsråden har fått en sminket versjon av tilstanden. Hvis det er riktig, er politikerne feilinformert. Da er de unnskyldt. Men samtidig; norske politikere holder ikke stor avstand, og det er fullt mulig å gi riktig informasjon til dem. Jeg har opplevd at politikere som tidligere var i opposisjon, som nå er i posisjon, sier noe annet om hvor mye ressurser de vil tilføre politiet.

Ikke politiets problem

«Pust med magen» var tittelen på en av Fronths kronikker. Den handlet om at politiansatte måtte ta hensyn til seg selv, og ikke kompensere for svake budsjetter med å løpe raskere og jobbe helsa av seg.

Da var det hovedverneombudet i ham som snakket.

– Det er jo ikke noe problem for politiet at budsjettene er for små. Det er jo ikke noe problem for politiet at titusenvis av straffesaker med kjent gjerningsmann blir henlagt. Eller at det er langt mellom patruljene og lang ventetid før politiet kommer. De politifolkene som er på jobb, får lønn, og de har nok å gjøre, sier Fronth.

Han mener det er samfunnet som eier problemet med et underfinansiert politi. Det er befolkningen som taper på at politiet ikke kan hjelpe, og det er de som taper når det ikke er vits i å anmelde noe som likevel blir henlagt. Eller når den organiserte kriminaliteten får svinge seg fritt, og kriminelle skjønner at det er mer og mer fritt frem.

– Da blir det en situasjon som blir forferdelig vanskelig å snu, og regjeringen vil få en svært
vanskelig og kostbar utfordring, sier Fronth.

Konfrontert med at kriminaliteten går ned på politiets offisielle statistikker, kommenterer Fronth det slik:

– Det er den registrerte kriminaliteten som går ned. Det er mye mer sannsynlig at kriminaliteten øker. Men det er politiets evne til å avdekke kriminaliteten som avtar, fordi det er for lav bemanning og for lite ressurser. Bare fordi du ikke kan se saken i en statistikk, betyr ikke at den ikke har skjedd, sier Fronth.

Lokalt i gamle Vestfold politidistrikt hadde de for få år siden en egen «Gjengangergruppe» som
med stor grad av suksess lyktes med å holde superaktive kriminelle bak lås og slå. Når de så enkelte kriminalitetstyper som blomstret opp, kunne de gjenkjenne modus operandi fra involverte gjengangere.

- Når jeg nå står foran skrittet med å gå ut av politiet, kan jeg se tilbake på gode kolleger, både politisivile, jurister og politiutdannede, og med hånden på hjertet si at det er alle disse som har gjort politiet til en fantastisk arbeidsplass. Foto: Simon Skreddernes

Og de kunne igangsette rettet etterforskning mot konkrete miljøer, og så se på statistikkene se at det hjalp.

– I dag er det ingen slik gjengangergruppe. I stedet velger politiet å henlegge et stadig større antall straffesaker. Fordi de mangler penger, sier Fronth.

– Men politiet har aldri fått så mye penger?

– En vesentlig del av forklaringen er at måten politiet nå er organisert på, bygger på et mye høyere faglig nivå. Politiet får mer opplæring i både operative fag og etterforskningsfaget. Folk har blitt mer spesialisert og samtidig fått et snevrere arbeidsområde. Det har ført til en langt lavere kapasitet.

Kvalitet koster penger, sier Fronth. Han beskriver det som at politiet har brukt alle pengene på å kjøpe den fineste bilen, slik at det ikke er penger til å kjøpe bensin for å ta alle hestekreftene i bruk.

Har framtidstroen

Det nærmer seg slutten på intervjuet. Og det nærmer seg slutten på politikarrieren til Per Fronth.
21. desember leverer han inn uniform og politibevis.

Han blir politipensjonist.

Men Fronth har slettes ikke gitt opp framtidstroen på etaten han har tjent i over tre tiår. Han lover et fantastisk politikorps, bare politikerne kommer med penger til å ansette politifolkene som nå går arbeidsledige.

– Når jeg nå står foran skrittet med å gå ut av politiet, kan jeg se tilbake på gode kolleger, både politisivile, jurister og politiutdannede, og med hånden på hjertet si at det er alle disse som har gjort politiet til en fantastisk arbeidsplass. Det ukuelige humøret, omtanken og genuine ønsket om å hjelpe dem vi er satt til å hjelpe og satt til å tjene. Jeg tror det er en spesiell type mennesker som søker seg inn i denne etaten, og med den kunnskapen blir jeg forbannet over at disse kollegene ikke gis anledning til å yte sitt beste. Bare fordi «noen» tror dette er et område hvor vi skal kunne spare penger.

Til toppen