Reform uten mål og mening?

Marianne Viste stiller betimelige spørsmål rundt formålet med politireformen. Hun etterlyser flere kritiske røster innad i politiet, og spør seg om det er de som «sitter stille i båten som belønnes», eller om mange faktisk mener at riktig kurs er valgt.

Det er fristende å fortsette analogien hennes ved å foreslå at mange av de som tilsynelatende sitter stille i båten, sannsynligvis er skrekkslagne vitner til alle lekkasjene i skroget, og i villrede om hvor man først skal sette inn tiltak før skuta synker helt til bunns.

Utfordringen med reformen er nettopp mye av det Viste påpeker, at hele prosessen for den jevne politimann eller kvinne fremstår som vag og uangripelig. Det er vanskelig å være kritisk til noe man ikke evner å forstå omfanget av, eller klarer å sette pekefingeren på, når «resultatet» av en til de grader oppstykket reform spres utover et så langt tidsrom, og man gjennomgående blir fortalt at det tar tid før de nye rutinene får «satt seg».

I mellomtiden kjenner man tydelig på de «midlertidige» bivirkningene, blant annet i form av en svært presset juriststand, med omorganiserte «spesialistjurister» som går ned i lønn fordi de ikke lenger får gå på jourvaktlister, og «supergeneralistjurister» som aldri er tilgjengelige på dagtid på bakgrunn av en mye tøffere turnus å dekke opp med færre hoder.

Foreløpig resultat? Spesialistene sykemelder seg og rømmer fra jobbene i hopetall, slik at resten sitter igjen med porteføljer på krevende områder de ikke har erfaring eller kompetanse fra, og hvor stadig flere stillinger bekles med unge, nyutdannede håpefulle uten faglig tyngde. Blir det kvalitet ut av slikt?

«If it ain't broke, don't fix it» er i svært mange tilfeller en god leveregel som overhodet ikke er tatt hensyn til denne gang. I samme gate er «best practice», altså prinsippet om ikke å finne opp kruttet på nytt dersom man kan lære av de som faktisk får ting til å fungere. I dette tilfellet er alle baller kastet opp på nytt, og vi begynner ufortrødent med blanke ark. Tenk hvor mange statsadvokat-inspeksjoner, med rosende omtale av god etterforskingskvalitet og saksbehandlingstid vi kunne spart oss, dersom vi visste at alt sto for fall uansett!

For flere av oss «på gulvet» kan reformen fortone seg – for å bruke en tilsvarende sammenligning som Viste – som en ren formalitets- eller strukturendring i form av et «klatrestativ» for ledere og andre opportunister, uten noen reell velfundert forankring i åpenbare fremtidige gevinster, annet enn de vanlige flosklene om økt effektivitet, robusthet og responstid. POD har i hvert fall etter min erfaring i svært liten grad lyktes med å motivere de ansatte verken i starten eller underveis i reformen.

HR og HMS kommer langt ned på prioriteringslista, noe som igjen gjenspeiles i at man ikke engang teller antall hoder/mennesker i organisasjonen lengre, nå er det bingo-tid for å gjette på hvor mange prosent av hver stilling som brukes til forskjellige arbeidsområder, slik at regnestykket på de nyopprettede spesialistfeltene skal gå opp. Faglig dyktighet og høy motivasjon alene har tilsynelatende lav gyldighet i politiet anno 2018. Blir dette året da den i fordumstider etterspurte politigeneralisten skal trekke sin siste pust, alternativt sitte igjen med naskerier og sykkeltyverier, fordi reiseveien i spesialist-tilværelsen rett og slett blir for lang?

Ja, jeg registrerer at assisterende POD-direktør Skulstad i sitt tilsvar til Viste nok en gang påstår at politiet stadig blir bedre gjennom utviklingen av reformen. Men for meg hjelper det dessverre fint lite at de eksemplene som til stadighet blir dratt frem som målbare suksesskriterier, så som politiarbeid på stedet, helt fint hadde klart seg på egne ben, uten noen som helst avhengighet av en organisatorisk totalrenovering.

Jeg blir til slutt faktisk litt urolig når jeg leser slutten av Skulstads innlegg: «I 2018 vil arbeidet fortsette med å få disse funksjonene til å virke enda bedre – sammen og hver for seg. Da trenger vi engasjerte og aktive ledere og medarbeidere. Ledere og medarbeidere som rekker hånda i været, stiller spørsmål og ikke gir seg før de forstår».

Dette kan fort tolkes som ren hersketeknikk; at vi kritiske røster for evig og alltid sitter på skolebenken, og ikke evner å ta innover oss reformens fortreffelighet, før en lærer tålmodig forklarer og overbeviser om oss at dette er den eneste rette, og forutbestemte kursen, uavhengig av alle «likene» som blir liggende igjen langs veien.