Politidistriktenes manglende beredskap

I forbindelse med et studie ved PHS har jeg kartlagt vaktordninger for kriminalteknikere, samt noen eksterne aktører. Sju politidistrikter har en form for vaktordning. For øvrige distrikter er utfordringene for teknikerne primært: Høy terskel for å bli kontaktet, og systematisk oppsøking på bopel og beordring til jobb, dersom man ikke svarer på telefon.

Alle eksterne aktørene har beredskapsordninger. Utfordringen i den tekniske etterforskningen er at politiet overlater mer og mer av den til de eksterne aktørene, uten å gjøre selvstendige undersøkelser. Årsaken tror jeg er manglende beredskap, og vel så viktig; Bruken av de andre aktørene er gratis!

Ønsker beredskap

I fjor sa rettsmedisinerne at de manglet beredskap, og at arbeid etter ordinær arbeidstid var basert på frivillighet. Det er bare å ønske «velkommen i klubben». Som teknikere imøteser vi en vaktordning for rettsmedisinere, for det er vi som er primærbrukerne av dem. Å si at en slik ordning vil høyne oppklaringsprosenten som påtalesjef Fosso i Vestoppland er sitert på, er imidlertid tendensiøst, eller i beste fall et feilsitat.

En rettsmedisinsk undersøkelse kan være med å avdekke om det har skjedd en straffbar handling, men det er primært politiets etterforskning som oppklarer saker. Flere politisjefer er svært positive til beredskap for rettsmedisinere. Det paradoksale er at disse sjefene selv ikke har noen vaktordning for egne teknikere. Det er heller ikke tuftet på frivillighet, for som en av teknikerne svarer:«Det blir som å velge mellom pest eller kolera. Enten tar du med deg tjenestetelefonen hjem, eller så kommer de og henter deg uansett».

I mange distrikter er det vanlig å bli oppsøkt hjemme og bli beordret på jobb hvis man ikke svarer på telefon.

Politimester Wirum i Asker og Bærum sier at «hadde det vært en formalisert vaktordning for rettsmedisinere ville henvendelsene vært hyppigere». Hva er det som gjør at ikke samme logikk gjelder teknikerne? I stedet svarer teknikerne; «manglende vaktordninger medfører at man får overlevert åstedet i poser på mandag».

Ber Kripos om bistand

Bistand fra Kripos er gratis, men de forventer at lokal tekniker har vurdert behovet for bistand. Behovet skal være begrunnet med manglende kompetanse, og ikke at man ikke tar seg råd til egne vaktordninger. Da jeg gikk på Politiskolen, lærte vi at færrest mulig skulle inn på åstedet i vurderingsfasen. I dag har kommunelegen fått ansvaret for å avgjøre om saken er mistenkelig eller ikke. En billig løsning, men hvis kommunelegen kan si at dødsfallet er mistenkelig, bør første politienhet ha sett det også.

Kriminalteknikk handler ikke om å sikre spor, men de rette sporene – de som har med handlingen å gjøre. Disse har gjerningspersonen avsatt. Øvrige spor kan være avsatt av hvem som helst. For å finne de rette sporene må man forstå hva åstedet og offeret forteller. Man må tolke situasjonen for å forstå hendelsesforløpet, og deretter sporsikre ut fra dette. Det er kriminalteknikk i praksis!

Hvis man forstår det, så skjønner man at all inngripen, håndtering, beslag i «poser og sekker» og fjerning av liket fra åstedet ødelegger for denne tolkingen. Jo flere personer som har vært inne, jo flere spor er ødelagt og falske spor tilført.

Jeg ønsker velkommen en beredskap for rettsmedisinere. Samtidig frykter jeg at de samme politisjefene da ber om bistand fra rettsmedisinerne til å ta åstedet. Åpenbart billigere for distriktene enn å ha teknikere på beredskap. Hvis målet er å avdekke flere drap bør POD bruke pengene til å finansiere de rettsmedisinske obduksjonene, slik at man får økt dette antallet.

Hvis målet er å høyne oppklaringen, og øke kvaliteten på etterforskningen, bør man bruke pengene til å finansiere vaktordninger for de som skal etterforske sakene.