Ledermedlemmer i PF

Politistudien spesielt og samfunnets økende fokus på kriminalpolitikk generelt, gjør at ansatte i politi- og lensmannsetaten går spennende og utfordrende tider i møte. Dette er tema som jeg også ønsker å diskutere, både som driftsenhetsleder i lokalsamfunnet og som medlem i fagforening.

Min fagforening er Politiets Fellesforbund hvor jeg har vært medlem siden jeg var ferdig på Politiskolen i 1980. I løpet av mitt medlemskap har jeg vært lokallagsleder samt hatt en rekke andre verv og funksjoner lokalt og sentralt.

Jeg var tidligere et engasjert PF-medlem, men la det lokale fagforeningsengasjementet til side da jeg ble ansatt som politistasjonssjef i 2002. Årsaken til dette var at jeg opplevde det som problematisk å skulle delta i den frie diskusjonen som likestilt blant medlemmene samtidig som de andre klart identifiserte meg som driftsenhetsleder. I stor grad ble mine meninger tolket som at det var lederen – arbeidsgiverrepresentanten – som hadde en mening og ikke jeg som fagforeningsmedlem. Jeg opplevde også at min tilstedeværelse la en demper på den frie meningsutvekslingen. Derfor har jeg valgt å være et passivt PF-medlem lokalt.

Interne utfordringer

Det gir noen utfordringer å være medlem i samme fagforening som de en leder. Jeg har respekt for at medlemmer på ulike nivå, har ulike krav og behov. Det gir imidlertid ingen følelse av samhold å få kunnskap om at det har vært avholdt medlemsmøter hvor ledermedlemmer ikke har vært innkalt eller informert. Det gir heller ingen god følelse å oppleve at fagforeningsaktiviteter både sentralt og lokalt, planlegges og gjennomføres på en slik måte at de blir en direkte belastning for ledermedlemmer i samme fagforening.

Jeg kunne også problematisert over fagforeningens ivaretagelse av ledemedlemmer i konfliktsituasjoner, lokale lønnsforhandlinger, etc., men jeg har intet ønske om å bli oppfattet som et surmaget ledermedlem. Jeg ønsker å bidra.

Svært mange av ledermedlemmene i PF har bakgrunn som tillitsvalgte lokalt eller sentralt, som eksempel kan nevnes at i min driftsenhet har tre av fire tjenestestedsledere bakgrunn som lokallagsledere. Fagforeningsengasjementet blir ikke borte selv om et medlem blir ansatt som leder, men fokus og engasjement flyttes gjerne til andre temaer.

Ledermedlemmer kan tilby en bred erfaring og kompetanse for å komplettere en helhet for fagforeningen. Min erfaring er at ledere ønsker å være medlemmer av den viktigste fagforeningen i politi- og lensmannsetaten, ledere ønsker å bidra til fellesskapets beste – men ledere ønsker en annen organisering for å kunne være aktive og samtidig ha nødvendig integritet.

Ingen trussel

Etter min mening vil en organisering av ledere med resultat-, budsjett- og personalansvar i en egen lederforening i PF være den beste løsningen. En slik organisering vil være et tilbud til både politifaglige ledere, sivile og jurister og fremstå som et reelt og konkret alternativ til konkurrerende fagforeninger for ledere.

Min opplevelse er at PF som fagforening for ledere har dårlig status i POD, blant politimestere og delvis også i samfunnet. PF har med rette kjempet tøffe slag for medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår, og blir i stor grad oppfattet som en «kamporganisasjon». På ledersiden, derimot, opplever jeg at det er andre fagforeninger som har høyrere status og større innflytelse. Kanskje en lederforening kan bidra til PF også blir den viktigste premissleverandør på ledersiden? Jeg tror en lederforening i PF vil bidra til flere engasjerte og motiverte ledermedlemmer med et forum hvor ledelse, ledelsesspørsmål og lederutvikling står i fokus.

Personlig ser jeg få betenkeligheter med organisering av ledermedlemmer i en egen lederforening. Noen lokallagsleder vil kanskje føle dette som et nederlag, som kritikk for manglende ivaretakelse av ledermedlemmer. Dette er det ingen grunn til, jeg skjønner at flertallet alltid vil være i fokus og at det er flertallets som angir retningen. I norsk politi vil ledere alltid være i mindretall.

Noen vil kanskje oppfatte dette som trussel, en frykt for at en lederforening vil bli en maktfaktor i PF. Dette er heller ikke mulig i en demokratisk organisasjon som PF, hvor ledere alltid vil være i mindretall. En lederforening vil imidlertid i noen saker kunne være et supplement til PF og tilkjennegi en annen mening enn flertallet.

Teoretisk kan det tenkes at en lederforening i PF ville hatt et annet syn i bevæpningsdebatten enn flertallet i PF, men ville det være problematisk? Kanskje det å se og drøfte utfordringer i forskjellige perspektiv og med bakgrunn i ulik kompetanse og erfaring, vil bidra til å gjøre PF enda sterkere og tillitvekkende?

Til landsmøtet

Jeg har ikke alle svar på hvordan en lederforening kan organiseres, forhold til lokallag, medbestemmelse, lokale lønnsforhandlinger, forhandlinger og drøftinger, etc. Jeg kjenner Politiets Fellesforbund som løsningsorientert og resultatfokusert, jeg er derfor sikker på at tillitsvalgte, også de på forbundskontoret, har kompetanse og innsikt for å få de nødvendige formaliteter på plass hvis en organisering av ledermedlemmer i en egen lederforening blir en realitet.

Forbundsstyret i PF skal ha honnør for å ta ledermedlemmenes utfordringer på alvor og for at de oppnevnte arbeidsgruppen «Organisasjonsmessig status for ivaretagelse av ledermedlemmer i Politiets Fellesforbund». Arbeidsgruppen vil legge frem sin rapport på Landsmøtet 2013 og jeg har tillit til at forbundsstyret erkjenner de utfordringer som rapporten påpeker.

Lederkontaktene i lokallagene er relativt samstemte på at ledermedlemmene ønsker en annen organisering og ivaretagelse for å kunne være aktive fagforeningsmedlemmer. På Landsmøtet 2013 har delegatene mulighetene til å gjøre dette til en realitet.