Asgeir Aule og Jan-Olav Schjølberg har så lang reise til jobben, at de fikk flytte inn i samme hus. (Bilde: Torkjell Trædal)

Jobben til Asgeir og Jan-Olav ble flyttet. Nå pendler de 48 mil og bor under samme tak

– Jeg brumma noe jævlig da vi fikk vite at vi skulle legges ned i Hammerfest.

At det går isbjørner i gatene nord i Norge, er en myte bare utlendinger tror på. Heldigvis. Men brumminga fra en høyreist trønder med hvitt hår og hvitt skjegg, kan ikke ha vært så langt unna myten heller.

– Jeg sa ifra om at jeg aldri skulle til Kirkenes. Det kom ikke til å skje. Det var uaktuelt, var den klare beskjeden til politisjefene fra Jan-Olav Schjølberg, eller «Schjøllis» som han kalles av kollegene sine og vennene hjemme i Hammerfest.

Iført den blå politiskjorta kikker han over skjermene og bort på kollegaen sin, som står midt i rommet. Schjøllis har kveldsvakt på operasjonssentralen i Finnmark politidistrikt.

I Kirkenes. Isbjørnen lot seg temme.

«Du har sett en hund som er savna? Når så du den da?» spør en av operatørene lenger bort i rommet, i samtale med en innringer.

– Vi fikk høre at det var ganske vemodig da de koblet én etter én arbeidsstasjon ned fra nødnettet i Hammerfest. Selv endte vi med å stå her i Kirkenes begge to, den 22. februar i år. Det var den dagen vi gikk «live» og operasjonssentralen her tok over ansvaret for hele Finnmark politidistrikt, forteller Asgeir Aule.

Asgeir og Schjøllis er de to eneste på operasjonssentralen i Kirkenes, som tidligere jobbet på operasjonssentralen i Hammerfest. Og Nærpolitireformen har gitt operasjonslederne mer til felles enn samme arbeidsplass. I en alder av 36 og 52 år, har de nemlig flyttet inn under samme tak. Asgeir og Schjøllis har det som må være en av Politi-Norges lengste og mest kompliserte reiser til jobben.

Vi blir med på tur.

Før avreise til Kirkenes, får Asgeir et kort besøk av bror og politikollega Alexander Aule hjemme i stua. Han forlater venner, familie og huset i lange perioder, når han reiser på jobb.
Før avreise til Kirkenes, får Asgeir et kort besøk av bror og politikollega Alexander Aule hjemme i stua. Han forlater venner, familie og huset i lange perioder, når han reiser på jobb. Foto: Torkjell Trædal

Politireformen i Finnmark

  • Politiet fikk selv bestemme hvor 11 av 12 nye operasjonssentraler i politiet skulle ligge.   
  • Finnmark politidistrikt består av tidligere Vestfinnmark politidistrikt og Østfinnmark politidistrikt, som hadde hovedsete og operasjonssentral i henholdsvis Hammerfest og Kirkenes.
  • 22. februar i år ble operasjonssentralene slått sammen til én, som ligger i Kirkenes.

Uvær og melkeruter

Flyplassen i Hammerfest ligger utsatt til for vind og uvær. Om vinteren er det tett snødrev. Om sommeren kommer tåka sigende opp fra havet og legger seg tjukk over flystripa, rett ovenfor byen.

Asgeir kikker ut av det store vinduet, i huset med utsikt til fly og helikoptre som letter og lander. Når han står opp de dagene han skal reise på jobb, er han avhengig av at forholdene ser bra ut.

– Det er ofte innstillinger. Man må av og til lande andre steder, som i Alta eller Lakselv. Da må man kjøre to timer i buss, i tillegg til flyreisa. Du skal ikke ha flyskrekk for å bo her. Og er du skikkelig uheldig, så er veien i begge retninger, både til Alta og Lakselv, stengt også.

I dag skal Asgeir legge ut på sin vanlige pendlerrute, med Widerøe-fly fra Hammerfest til Tromsø, og videre til Kirkenes. Skulle han kjørt hadde det vært rundt 48 mil, via Finland.

Kalenderen på kjøkkenet til Asgeir og samboeren, viser detaljert oversikt over arbeid og langfriperioder.
Kalenderen på kjøkkenet til Asgeir og samboeren, viser detaljert oversikt over arbeid og langfriperioder. Foto: Torkjell Trædal

– Dagens tre timer lange reise, er den aller korteste vi kan ta. Og det er sjelden været er så godt som i dag. Du kan si vi har noen utfordringer her som ikke finnes sørpå.

Alternativene til den tre timer korte ruta, er fly med lenger ventetid – eller «melkeruta» som spretter opp og ned i småbyene langs Finnmarkskysten, før Asgeir hopper av i Kirkenes.

– Jeg kom hjem på torsdag. Så traff jeg samboeren min fredag, lørdag og søndag. I går dro hun på kurs hos Kripos i Oslo, hun er også politiansatt. I dag drar jeg.

Flatene i hjemmet er rene og blanke. Møblene og veggene er hvite.

– Du skal se kontrasten mellom dette og der vi bor i Kirkenes. Det er nesten litt symbolsk.

De lengste friperiodene Asgeir har, strekker seg over seks dager. Nå står en stor fullpakket bag midt på stuegulvet. I den har han alt han trenger for å jobbe turnus i som operasjonsleder i Kirkenes. Neste gang han ser huset og samboeren igjen, er om to og en halv uke.

Har statusmøter med samboeren

En taxi tar Asgeir bort til flyplassen. Flyet er i rute. Først til Tromsø, der han han treffer kolleger som har vitnet i Barnehuset og er på vei videre i landets nordligste fylke.

– Sånn er avstandene her. De reiser med fly til Tromsø for å ta ett avhør, sier Asgeir, mens han tar en slurk av SAS-koppen.

Leiligheten i Hammerfest er moderne og ny. Likevel bor Asgeir mer i den gamle politimesterboligen i Kirkenes.
Leiligheten i Hammerfest er moderne og ny. Likevel bor Asgeir mer i den gamle politimesterboligen i Kirkenes. Foto: Torkjell Trædal

– Før vi slo sammen operasjonssentralene, jobbet jeg som innføringsansvarlig for den nye operasjonssentralen i Prosjekt nye politidistrikter. Så jeg følte meg litt forplikta til å bli med til Kirkenes, forteller han.

Operasjonslederen forteller at han har tro på å større operasjonssentraler. Kravene som stilles til operasjonsledere i dag er annerledes enn for bare noen år siden. Det er blitt et kunnskapsbasert fag og ikke et fag basert på eldre, demotiverte kollegers erfaring, som Asgeir selv så tabloid utrykker det.

– Det har vært et spennende prosjekt, og jeg har fått følge det fra planlegging til drift. Jeg er enig i at operasjonssentralene skal bli sterkere.

Den vanlige reiseruta med jobbe går med Widerøes fly fra Hammerfest, via Tromsø, til Kirkenes.
Den vanlige reiseruta med jobbe går med Widerøes fly fra Hammerfest, via Tromsø, til Kirkenes. Foto: Torkjell Trædal

Men operasjonsleder Asgeir, som altså har samboer, bror, leilighet og venner i Hammerfest, legger ikke skjul på at omkostningene for de som må reise mye, blir store. For en operasjonsleder er det ikke mange tilsvarende jobber, dersom man ikke vil tilbake som betjent på gata. For arbeidsgiver som skal vurdere hvilke stillinger ansatte har rett og plikt på når operasjonssentraler legges ned, blir jobben enkel: Fortsatt jobb på operasjonssentralen, men et helt annet sted.

– Jeg og Schjøllis klarer oss, fordi jeg ikke har barn og han har barn som er voksne nok til at de ikke bor hjemme lenger. Men det er jo ikke ideelt.

Pendlertilværelsen kan være ekstremsport for et familieforhold. Asgeir forteller at han og samboeren gjør som andre idrettsutøvere; de tar en dag om gangen.

– At vi begge reiser en del, og jeg reiser bort i såpass lang tid av gangen, har medført at vi gjennomfører statusmøter jevnlig. Vi har bestemt oss for å prøve. Og går det ikke, så får vi finne på en annen løsning.

– Sitter du og samboeren din ned sammen og prater om det da?

– Nja, ikke helt. Vi snakker oftest om det på telefon. Vi er jo såpass ofte borte fra hverandre.

Det er boarding på Widerøes WF916 fra Tromsø til Kirkenes. Også dette flyet er sjeldent i rute, når Asgeir setter på seg de støydempende hodetelefonene og lukker øynene.

Takker raus arbeidsgiver

Hvorfor orker Asgeir og Schjøllis å låse leiligheten, fly østover og bo borte hjemmefra i så lang tid for å jobbe? Nøkkelen, forteller de, er omstillingsavtalen og en raus arbeidsgiver.

Omstillingsavtalen regulerer hva arbeidsgiver kan gi de ansatte, dersom arbeidsstedet endres. I operasjonslederne fra Hammerfest sitt tilfelle, betyr det minst én hjemreise i kvartalet og inntil 9750 kroner i måneden for å dekke boligutgifter, i inntil to år. Dette var også det første tilbudet fra politiledelsen i Finnmark til Asgeir og Schjøllis.

– Men da brumma jeg igjen, smiler Schjøllis og tar en slurk av kaffekoppen.

De to sitter ved et utebord Asgeir har arvet av svigerforeldrene sine, i hagen utenfor politimesterboligen i Kirkenes.

Denne gangen hjalp brumminga.

– Det hadde ikke vært aktuelt uten at tilbudet blei forbedret. Hvis vi bare kunne få hjemreise dekket én gang i kvartalet og måtte leie en liten hybel. Men så valgte politiledelsen å tilby å dekke én hjemreise i måneden, samt å stille hele dette huset til disposisjon for oss, forteller Schjøllis.

– Vi er takknemlige for overfor ledelsen, for at de gir oss en hjemreise i måneden. Det var avgjørende at de strakk seg lenger, sier Asgeir.

I hagen utenfor politimesterboligen drikker Asgeir og Schjøllis kaffe før vaktene på operasjonssentralen. I dag er været snilt med de to operatørene. Snart blir Kirkenes kaldere og mørkere.
I hagen utenfor politimesterboligen drikker Asgeir og Schjøllis kaffe før vaktene på operasjonssentralen. I dag er været snilt med de to operatørene. Snart blir Kirkenes kaldere og mørkere. Foto: Torkjell Trædal

Flybilletter er dyre i nord. De flyr begge to oftere hjem enn én gang i måneden. Å reise fram og tilbake for noen dager koster fort 5500 kroner for fly og 600 kroner for taxi, har de regnet ut selv. Det spiser fort opp kostgodtgjørelsen på 185 kroner dagen, som omstillingsavtalen sikrer dem.

Asgeir og Schjøllis er litt over et halvt år inne i sin to år lange omstillingsperiode. Og de er like langt inne i perioden som deltidssamboere i Kirkenes. Politimesterboligen de bor i, er et to etasjers hvitt hus med flassende vinduskarmer, stor hage og flaggstang og en rusten gressklipper. Huset ligger i Kirkenes sentrum, bare fem-seks minutters gange fra politistasjonen.

– Nei, hadde de ikke forbedra tilbudet sitt, hadde vi ikke hatt noe hus, og ikke en helvetes hage eller en gressklipper som ikke funker heller, ler Asgeir.

– Vi var heldige

– Vi er et fylke med mange små steder på et areal som er like stort som Danmark. Det er få mennesker spredt over et stort område. Vi var heldige som fikk med oss operasjonsledere fra gamle Vestfinnmark østover til Kirkenes, ved at vi stilte en bolig til disposisjon og ga dem flere flyreiser, sier Lars Blix Olsen, leder for Fellesoperative tjenester i Finnmark politidistrikt, og med det også operasjonssentralen i Kirkenes.

Det var han, som sammen med politimesteren, står ansvarlig for omstillingsavtalen.

– Dere var heldige?

Lars Blix Olsen, leder for Fellesoperative tjenester og operasjonssentralen i Finnmark, sier han var heldig som fikk beholde Asgeir og Schjøllis.
Lars Blix Olsen, leder for Fellesoperative tjenester og operasjonssentralen i Finnmark, sier han var heldig som fikk beholde Asgeir og Schjøllis. Foto: Torkjell Trædal

– Ja, for vi har ikke lokalkunnskap om forhold i Vest. Det kan være kjennskap til kriminalitet, beredskap eller klimatiske forhold. Det var viktig for oss å lykkes i å få med den kompetansen over i den sammenslåtte operasjonssentralen. Eksempelvis hadde operasjonssentralen i Vestfinnmark mye mer erfaring med snøskred enn det vi hadde i gamle Østfinnmark. Det er et fenomen som skjer oftere i Vest enn i Øst, på grunn av fjell og vind.

– Og da valgte dere å strekke dere lenger enn dere måtte. Hvorfor?

– Ja, vi strakk oss lenger enn minimumet. Det er jo sånn at når jobben krever at du er borte hjemmefra over lang tid, så ville vi ikke fått med noen over hvis vi ikke la til rette for en grei ordning. Det bør ikke være noen økonomisk byrde å jobbe her.

– Er det verdt kostnaden å stille bolig til disposisjon og betale flyreiser?

– Ja, hevet over enhver tvil. Og vi ser ikke på det som en kostnad, men en investering. Det er arbeidsgiver som har tjent på å få dem hit. Det handler om å ta vare på kunnskap og kompetanse.

Usikkerhet rundt omstillinga er naturlig, mener Olsen. Derfor mener han det er viktig med en politiledelse som er på tilbudssiden.

– Det er viktig for oss å vise at det går an å finne ordninger. Det går an å legge til rette, selv når det innebærer at folk må bo borte i perioder for å jobbe.

Og det er også Olsens råd til andre distrikter.

– Andre distrikter bør ivareta kompetansen de har bygget opp på et operasjonelt nivå. Man bør strekke seg langt, for kompetansen er kostbar og tidkrevende å bygge opp, men det går fort å kvitte seg med den.

De to operasjonslederne er glade i jobben sin. Og når de er i Kirkenes går de inn i en arbeidsboble, som varer helt til neste langfriperiode.
De to operasjonslederne er glade i jobben sin. Og når de er i Kirkenes går de inn i en arbeidsboble, som varer helt til neste langfriperiode. Foto: Torkjell Trædal

To og en halv uke i arbeidsboble

Schjøllis kom til Hammerfest i 1996. Sammen med to kolleger fra etterforskning i Oslo, ringte han til Justisdepartementet og ba om å få ta beordringene de hadde lyst ut i Hammerfest. De fikk tillegg for å jobbe i nord. Selv om sjefen i Oslo var misfornøyd med den hastige beslutninga, pakka de bilen og dro. Og så møtte Schjøllis en dame og fikk to barn, og seinere var det de to barna fikk ham til å bli værende i byen.

– At vi får bo gratis her hjelper. Selv er jeg hjemme et par ganger i måneden på egenhånd. Det er helt greit å bo her, men det er jo ikke helt hjemme. Jeg har ikke tingene mine her, og ikke omgangskretsen min heller. Jeg er glad i Hammerfest og leiligheten min.

Neste gang han skal hjem er om noen dager.

– Fredag er det best å reise med melkeruta. Da hender det jeg bestiller en sånn liten plastflaske rødvin. Lengste tid i lufta på den turen, er siste etappe på 30 minutter mellom Berlevåg og Hammerfest. En gang for litt siden var det en flyvertinne der som var fersk og skulle være firkanta. Hun nekta å selge meg rødvin før siste del av turen, da flytiden var lengst. Jeg som hadde kjøpt rotchips på Rema 1000 og gjort klar Netflix og greier, og så kom den regelrytteren. Jeg ble sur og nekta å kjøpe vin til slutt. Men sånn er det å være pendler. Man får sine vaner.

Schjøllis har bodd i Hammerfest siden 90-tallet, da han og et par kolleger bestemte seg for å reise nordover.
Schjøllis har bodd i Hammerfest siden 90-tallet, da han og et par kolleger bestemte seg for å reise nordover. Foto: Torkjell Trædal

Schjøllis smiler.

– Hadde det vært vanskeligere å pendle med fly om barna dine var yngre og bodde hjemme?

– Ja, helt klart. Da tror jeg ikke det hadde gått. Det er jo ingen tvil om at jeg er mer her enn jeg er hjemme.

– Hva tenker du når du leser om kolleger sør i landet, som sier ifra om at de må bruke mer tid av dagen på å kjøre bil og får høyere bompengeutgifter?

– Det er vanskelig å sammenligne, for dagpendling er jo sikkert en utfordring når mer av hver dag brukes på reise. Men jeg reagerte litt da jeg leste om de som ikke ville pendle 45 minutter med tog fra Drammen til Tønsberg, jeg gjorde det.

– Ser man på timer og strekninger er det jo en helt annen verden, skyter Asgeir inn.

– Vi er her rett nok over lenger perioder og bor her, men jeg er i alle fall i en arbeidsboble. Man er her for å jobbe og ser fram til neste langfri, sier han og Schjøllis nikker.

– Med en gang vi får turnusen, er det jo langfriperiodene vi ser etter.

Lærer å kjenne hverandres uvaner

Asgeir og Schjøllis har jobba rundt åtte år sammen som operasjonsledere. Men kollektivtilværelsen er altså ny for dem.

– Blir dere bedre kjent av å bo sammen?

– Selv om vi har jobba lenge sammen, er det klart at det er litt annerledes å bo sammen. Men vi jobber jo en del hver for oss, på ulike vakter, så det er ikke så ofte vi tilbringer så mye tid samtidig i huset, forteller Schjøllis.

I skapet henger skjortene til Asgeir på rad og rekke.
I skapet henger skjortene til Asgeir på rad og rekke. Foto: Torkjell Trædal

Men han får svar av Asgeir.

– Man legger jo merke til en det huslige vaner. Du har for eksempel tatt deg opp på støvsuging, men er ikke så glad i å vaske badet. Og du er glad i å legge ting i oppvaskkummen.

– Er jeg?

– Ja, men verst er at du bare kaster skittentøyet ned trappa til vaskekjelleren.

– Jeg er jo vant til å bo aleine. Jeg tar det med meg til skittentøyskurven når jeg er på vei dit.

– Har ikke Asgeir noen uvaner?

– Han kaster mye tomgods han kunne panta. Men vi har hver vår tannkremtube, så vi slipper å krangle om hvordan man skal klemme på den.

Tross i ulike ryddevaner, er Asgeir fornøyd med at Schjøllis er lett å bo med.

– Vi er ganske enkle sjeler begge to, og det er lett å gå overens. Og vi er flinke på å dele på matutgifter. Pengene skifte eier over Vipps hele tiden.

Man må overtale kroppen til å kjenne på solstrålene etter at vinden tar til i hagen. Asgeir henter en en tynn boblejakke, mens Schjøllis fabler om å kappe ned det ene treet for å få enda mer sol på den lille terrassen.

– Sjefen frista oss med «et helt annet klima» da han tilbød oss jobb her. Jeg har spurt ham flere ganger om hvor det blir av, smiler Schjøllis, som uansett vær sier han har planer om å fullføre sin to år lange omstillingsavtale med 48 mil mellom hjem og jobb.

De har ulike ryddevaner, men mener de bor godt under samme tak. – Vi jobber jo litt ulike vakter, så det er egentlig ikke så ofte at vi tilbringer tid sammen i huset, forteller Asgeir.
De har ulike ryddevaner, men mener de bor godt under samme tak. – Vi jobber jo litt ulike vakter, så det er egentlig ikke så ofte at vi tilbringer tid sammen i huset, forteller Asgeir. Foto: Torkjell Trædal

Ønsker seg nordsjøturnus

Selv om operasjonslederne i politimesterboligen er lenge i Kirkenes om gangen, jobber de ikke hver dag. Arbeidstidsbestemmelsene i politiet setter en grense på maksimalt 48 timer arbeid i uka, maksimalt ni arbeidsdager i strekk og maksimalt ti timer om dagen. Men fridagene som kommer innimellom periodene med vakter, er ikke spesielt etterlengtede.

– Det er ikke noe særlig poeng for oss når vi ikke får reist hjem. Dagene kan bli lange, og vi ender med å gå og surre rundt. Har du tatt joggeturen din, så har du liksom tatt din treningsøkt for dagen, sier Asgeir.

– Men Schjøllis er mer urban enn meg. Han har funnet byens beste…

– Cortado.

– Cortado ja. Nei, men altså, inne i friperiodene våre ligger det jo dager til reise også. Og det er ATB-en, arbeidstidsbestemmelsene, som setter grensene. For oss to hadde det egentlig vært best om vi kunne fått dispensasjon for den, og heller gått en slags nordsjøturnus. Da kunne vi jobbet mer intensivt, men også fått lengre friperioder. Men det får vi jo ikke, lov til sier Asgeir.

Han lufter tanken om å skaffe seg en hobby. Tidligere har han brygget øl med vekslende hell. Det er fortsatt noen timer til en av dem skal på jobb, og planen er å fortsette å drikke kaffe i hagen.

Etter at operasjonssentralen i Hammerfest ble lagt ned, flyttet Asgeir Aule og Jan-Olav Schjølberg inn i politimesterboligen i Kirkenes.
Etter at operasjonssentralen i Hammerfest ble lagt ned, flyttet Asgeir Aule og Jan-Olav Schjølberg inn i politimesterboligen i Kirkenes. Foto: Torkjell Trædal

Grubler på framtida

– Når du har jobba ferdig omstillingsperioden her, Schjøllis, har du tenkt på hva du skal gjøre da? Har du tenkt så langt?

Det er Asgeir som tar ordet igjen.

– Ja, jeg det har jeg. Jeg har tre år igjen i politiet etter at omstillingsperioden er ferdig, så jeg grubler jo på hva jeg skal. Det hadde for eksempel vært lettere for meg om jeg kunne pendle til Tromsø. Men så hadde det jo krevd en ledig stilling, at jeg måtte inn i et nytt miljø igjen og ikke minst et sted å bo der.

– Jeg kjenner også på det. Det er vanskelig å vite hva som skjer etter det. Doble boligutgifter er ikke helt aktuelt.

For når omstillingsperioden er over, står ikke arbeidsgiver i gjeld til noen. Det bekrefter sjefen til Asgeir og Schjøllis, Lars Blix Olsen, også.

– Hva tror du skjer med de som pendler etter omstillingsperioden?

– Perioden varer i to år, og da håper jeg jo at de er så integrerte at de ønsker å fortsette selv. Men det er klart, det blir på andre vilkår, sier Olsen.

– Er dere noen ganger bekymra for tida framover?

– Du tenker jo på det, svarer Schjøllis.

– Det er en beslutning som betyr mye for veien videre. Skal man flytte hit? Flytte til Tromsø? Det får deg til å gruble, og vi er jo i et slags vakuum i halvannet år framover. Vi kan være ærlige og si at en sammenslåing mellom Hammerfest og Tromsø hadde vært enklest for oss personlig, slår Asgeir fast.

Han er usikker på om han passer så mange andre steder enn på operasjonssentralen nå.

– Hvis du ikke skulle pendle eller flytte, hva skulle du jobba med da?

– Jeg er operasjonsleder og har tatt all etterutdanninga mi innen det. Det er det jeg trives best som.

Asgeir Aule

– Jeg er operasjonsleder og har tatt all etterutdanninga mi innen det. Det er det jeg trives best som. Men ledelse kan også være interessant på et tidspunkt. Jeg ser ikke helt for meg gata igjen. Det har vært store endringer siden reformen, det er ikke lenger sånn at man kan tusle rett ut på gata.

Det samme tenker 52 år gamle Schjølberg.

– En mulighet før jeg startet her, var jo å begynne på orden i Hammerfest igjen. Jeg tror jeg skulle klart å IP-godkjenne meg igjen, men mye har skjedd. Jeg hadde kanskje ikke hengt med på alle nye rutiner og ny taktikk. Og har du jobba lenge på operasjonssentralen, er du trygg på rollen din. Dessuten setter jeg pris på friperioder og turnusarbeidet, sier Schjøllis.

Og enn så lenge, priser politisjefene i Finnmark seg lykkelige for at Asgeir og Schjøllis holder det gående. Det vil gå snøras vest i Finnmark også denne vinteren. Mannskapene i Alta og Hammerfest, som Asgeir og Schjøllis kjenner best av alle, vil fortsatt ha sitt å stri med.

Og så er det politimesterboligen da. Den må noen ta vare på. Og siden de har flaggstanga og bygget nærmest er som en offentlig bygning å regne, må flaggreglene følges.

– Nå har vi til og med fått godkjent fra ledelsen å kjøpe ny gressklipper, forteller Schjøllis.

– Ja. Men det blir jeg som tar det, smiler Asgeir.

– Både gresset og flagget.

Snart kommer det en ny gressklipper til politimesterboligen i Kirkenes.
Snart kommer det en ny gressklipper til politimesterboligen i Kirkenes. Foto: Torkjell Trædal

Pioneren

Etter 25 år med politiforskning takker professor Liv Finstad for seg. Nå gjør hun opp status for sitt forhold til politiet. Men det er én ting hun angrer på.

Til toppen