Jeg håper politispaneren har gjort det han beskyldes for

Nå beskyldes han for å ha holdt en hasjsmuglerliga i live gjennom nesten tjue år. Han skal ha sørget for at tonnevis med hasj kom trygt inn i landet. Han skal ha omdirigert store tollressurser og politistyrker hit og dit, for å sørge for at trailerlass med narkotika kunne komme over grensene, og varene kunne distribueres til Oslos tjallhuer. Han skal ha fått betalt per kilo hasj han fikk trygt ut på det norske markedet.

Ingen skal ha skjønt noen ting. Ingen rykter i underverdenen om en så «grei» spaner. Ingen mistenksomme tollere ved grensene, som reagerte på pussige ordre fra en skjeggete Kriposspaner fra hovedstaden. Ingen underlige økonomiske transaksjoner, eller kontoer og firma. Denne snuten har visst klart det umulige: Han har drevet et krimimperium rett under nesa på kollegaer OG gangstere.

Jeg håper det er sant. Jeg håper virkelig at dette er akkurat så spektakulært som det høres ut. Hvorfor? Fordi alternativet er helt for jævlig. Alternativet er også mye mer sannsynlig. Alternativet er en konspirasjon. Og hva den konspirasjonen dreier seg om, kan vi foreløpig bare spekulere i.

La meg først begynne med å si at jeg som misbruker og «rabagast», godt visste hvem politispaneren var, selv om jeg aldri møtte han. Det gjorde de fleste jeg kjente i Oslos undergrunn. Han var fryktet og ofte hatet av skurkene i Oslo. Men han var også respektert. Han var nidkjær i sin jobb, men han var også kjent som en real fyr.

Jeg kjenner godt til den typen spaner han var. Jeg har selv møtt den typen. Da jeg bodde et år i Bodø mens jeg var sprøytenarkoman, ble jeg hele tiden oppsøkt av to narkotikaspanere. I begynnelsen var dette forferdelig plagsomt. De ransaket, og spurte spørsmål jeg ikke ville svare på, de satte meg på glattcelle og de kartla alt jeg foretok meg. De studerte hvem jeg var og hvor jeg kom fra.

De hørte på Turbonegerplatene jeg hadde gitt ut, og de ringte og snakket med bestefaren min i Lofoten. De var rett og slett ekstremt nærgående politimenn. Men de var aldri drittsekker mot meg. De var hele tiden opptatte av å finne en behandlingsplass til meg. Jeg fikk av og til en brødskive da jeg ikke hadde spist på mange dager. De var rett og slett mennesker, MEDmennesker. De var politimenn av den gamle skolen.

En dag hadde de fått nok, og kom til meg og sa: «Hans-Erik. Du holder på å vikle deg inn i en situasjon der død eller fengsel er eneste utvei. Dra til familien din i Lofoten i kveld. Vi har snakket med bestefaren din. Han venter på deg.» Så dro jeg dit, og ble der i flere år. Disse to spanerne tok tak i meg da jeg var på mitt svakeste, og de pekte på en vei ut. Og jeg gikk den veien.

Dessverre tok det mange år før jeg virkelig kom meg ut av misbruket, en gang for alle. Men nå er jo det også en annen historie.

Det virker som om det ikke lengre er plass til denne typen politi i politiet. Politimenn nå skal ikke være folk som bryr seg og engasjerer seg i enkeltskjebner. De skal ikke ringe og finne en rehabiliteringsplass, og få en narkoman på avrusing. De skal ikke eventuelt la denne narkomanen få ligge på sofaen hos seg selv i noen dager, mens de venter på at plassen er klar. De skal ikke kunne banke på døra til en kjent kriminell og ta en liten alvorsprat, og rydde opp i en situasjon. Det ser ut som om personlig engasjement og idealisme skal ryddes ut av politiets rekker.

Mine bekjente i MC-miljøet har fortalt meg at den korrupsjonssiktede politispaneren også var tilhenger av det som kalles «dialogmodellen» i politiets forhold til de såkalte 1%-klubbene. Dette gjør ham jo selvfølgelig til en byrde for Politidirektoratets nye linje mot de ca. 80 000 klubborganiserte «bikerne» i Norge.

Planen er nemlig å lage en pariakaste av motorsykkelfolket, og dømme flest mulig for hvert lovbrudd som begås i de kretsene. Altså, hvis et medlem i en MC klubb selger narkotika, skal et medlem av samme klubb kunne dømmes for samme salg, selv om han var ute i Nordsjøen på oljeplattform og jobbet og skattet da forbrytelsen fant sted, – og kanskje aldri har tatt et narkotisk stoff i sitt liv.

For en spaner som den siktede tjenestemannen, ville det vært mest naturlig og snoke rundt, finne ut hvem som gjorde hva, og kun arrestere den som virkelig hadde begått forbrytelsen, – i en slik situasjon. For det noe «moderniserte» politiet, er det nå mer vanlig og kle seg i helsort Star Wars-drakt, maskere seg og storme et klubbhus og sikte på alle som er der med lasersikter.

Så kjøres alle inn på politistasjonen, en pressemelding sendes ut og en kommunepolitiker blir bedt om å uttale seg offentlig om hvilket samfunnsproblem bikere er.

Hvis politispaneren ikke har begått de forbrytelsene han er anklaget for, kan det da hende at han blir plukket i stykker av sine egne overordnede, for å være brysomt analytisk og real i møtet med MC-miljøet?

I mitt frivillige arbeid med å forsøke å hjelpe misbrukere og å spre kunnskap om rusmisbruk, har jeg hatt den store æren å få komme i kontakt med politifolk, tollere og militære som er organisert i Norsk Narkotikapolitiforening. Jeg har holdt foredrag for disse medlemmene, og jeg har stor sympati og beundring for mange av disse medlemmenes idealistiske og utrettelige kamp for å begrense mengden narkotika som er tilgjengelig på det norske markedet.

Og jeg er totalt tilhenger av samfunnets rett til å la politiet gripe inn mot narkotikamiljø, når det blir så skadelig at folk får livene sine ødelagt. De skal kunne sprenge narkoligaer. De skal kunne gå inn i skolegårder. De skal kunne rydde opp i små bygder.

Politiet skal få lov til å bry seg med at folk flest har det bra, og hjelpe til når rus og elendighet holder på å ødelegge barn og ungdom, familier, skoler og arbeidsplasser. Vi kan bare ikke ha masse steine folk over alt. Og narkotikapoliti er fremdeles et gyldig verktøy samfunnet kan bruke til å holde rusproblemene på et minimum.

Men selv innad i politiet begynner tanken om bekjempelse av narkotika å møte motstand. Jeg vet bestemt om politimestre og ledere i politimyndigheter som har begynt å tale for legalisering, organisering og medisinering av narkomanien i samfunnet vårt. Og dette er ikke tanker styrt av såkalt «humanisme» og misforstått stakkarsliggjøring av narkomane.

Dette handler kun om sosial kontroll, og samfunnskosmetikk: Få den narkomane bort fra gata og inn i systemet. Få han nummerert, medisinert og kontrollert i «Spedalskedalen». Mindre å bry seg om. Mindre mas på gata. Jeg vet også at dette nye tankegodset kommer langt oppe fra, og skaper usikkerhet og misnøye hos de enkelte tjenestemenn som ser elendigheten og fornedrelsen i et misbruk på nært holdt.

Hvis ikke politispaneren gjorde det han er beskyldt for, kan han ha vært et brysomt element i en pågående intern konflikt mellom såkalte «liberale» krefter og mer tradisjonelle narkospanere? De som ønsker seg den støtten og ryggdekningen de trenger fra sin egen ledelse til å gå ut på gata og hjelpe folk å unngå narkoslaveri?

Politispaneren er beskyldt for en fæl handling. Et svik. En forbrytelse av episke dimensjoner. Samtidig var han er purk av den «gamle skolen». Jeg mener at vi trenger akkurat denne typen purk. Jeg tror på denne typen purk. Jeg føler meg trygg når denne typen purk er i gatene.

Hvis han har gjort det han beskyldes for, er han bare en skitten politimann. Hvis ikke han har gjort dette, er han faktisk en ærlig politimann som skal ryddes bort til fordel for en skitten ny politistat.

Det siste alternativet er bare så altfor skremmende og tenke på.

Innlegget har tidligere vært publisert på Dyvik Husbys egen blogg.

Politiforum ønsker ikke å bidra ytterligere til identifiseringen av den siktede politispaneren, og har derfor anonymisert navnet hans i dette innlegget.