Har politifolk plikt til å ofre livet i tjenesten? Her øver ansatte ved Sentrum politistasjon i Oslo på «skyting pågår».
Har politifolk plikt til å ofre livet i tjenesten? Her øver ansatte ved Sentrum politistasjon i Oslo på «skyting pågår». (Foto: Ole Martin Mortvedt)

Hvor langt går handlingsplikten?

Har politifolk plikt til å ofre livet sitt i tjenesten? Eller er det å trekke handlingsplikten for langt?

  • Endret

– Du har plikt til å sette deg selv i betydelig fare hvis det er nødvendig for å beskytte andre. Men det finnes ikke noe godt svar i lovverket på hvor langt man skal gå, sier professor Tor-Geir Myhrer ved Politihøgskolen (PHS).

– Den farlige innsatsen må være forsvarlig i den konkrete situasjonen, fortsetter han.

I en kommende artikkel som snart skal publiseres, prøver han å svare på hvor stor fare politifolk må være klare til å utsette seg for.

– Innsatsen må være basert på en plan og taktikk som har en rimelig forutsetning for å lykkes, ut fra det tilgjengelige informasjonsbildet og styrkens størrelse, utstyr og ferdigheter. En innsats som er basert på en kombinasjon av hell og dumdristighet, kan ikke karakteriseres som forsvarlig, sier Myhrer.

Retten til liv

Den rettslige forankringen for handleplikten som er lagt på en polititjenestemann, er uklar og indirekte.

– Høyesterett fastslår at det er noen yrker der man har krav på seg til å ta betydelig risiko. Men hva man forventer, er jo også relativt i forhold til hva som skal vernes. Du må ta større risiko for å verne menneskeliv enn for å redde materielle goder, illustrerer Myhrer.

Det teoretiske grunnlaget for politiets individuelle handleplikt hviler på mer enn bare norske lover og regler. Det handler om menneskerettigheter:

– Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen sikrer retten til liv. Det primære er at staten ikke skal ta liv, annet enn når det er absolutt nødvendig. Men det ligger også en forpliktelse der til å verne andres liv, sier han, og fortsetter:

– Når staten krever at politiet skal engasjere seg for å verne andres liv, krever staten også at man setter sitt eget liv i fare.

Samtidig konstaterer Myhrer at dess mer staten krever av politiet, dess større plikt har staten til å verne politifolks liv. Så langt har det ikke hendt at politifolk har omkommet i tjeneste og staten etterpå har vært stilt til ansvar for ikke å ha gitt vedkommende nok kompetanse. Men spørsmålet kan komme opp.

– Krever du mye av første enhet på stedet, så må du også sørge for at første enhet på stedet er forsvarlig utstyrt og tilstrekkelig trent for å takle det som kreves, understreker Myhrer.

Forskjell på IP1 og IP4

Det er nemlig en forskjell på hva man kan forvente av hver enkelt polititjenestemann, avhengig av hvilken trening og kompetanse vedkommende har.

– Det er vanskelig å se handleplikten som en enhetlig størrelse lik for alle politifolk. Høyesterett sier at handlingen må være forsvarlig og ha en rimelig forutsetning for å lykkes. Plikten vil være relativ i forhold til størrelsen på enheten og den kompetansen de har. Plikten til noen av de ypperste i verden, som for eksempel sju-åtte mann fra Beredskapstroppen med spesialutstyr, er noe annet enn plikten en patrulje på to mann med IP4-godkjenning har, sier han.

Hva som er forsvarlig og hvor stor fare personellet skal utsette seg selv for, er det innsatsleder som skal avgjøre.

– Jeg tror innsatslederne i dag foretar en sunn vurdering. Men alt som er avklart og gjennomtenkt på forhånd, gjør at det blir mer ressurser til å vurdere det som må vurderes i en krisesituasjon. Hvis mitt bidrag kan føre til en debatt og en klargjøring, vil dette bli lettere, sier han.

En drukningsulykke der polititjenestepersoner ble anmeldt for ikke å ha hoppet i vannet for å forsøke å redde personer som var innesperret i en nedsunket bil, er et eksempel på en nylig avgjørelse hvor det ble konkludert med at tjenestemennene ikke hadde plikt til å hoppe uti. Det er ett eksempel Myhrer bruker på hvordan handleplikten må vurderes i hvert enkelt tilfelle.

Hadde polititjenestemannen hatt fullt beskyttelsesutstyr, fått spesialtrening og vært vant til å være i kaldt vann, så kunne en redningsaksjon vært vellykket. Så lenge det ikke var tilfelle, ville det å hoppe ut i iskaldt vann bare vært dumdristig og bidratt til å sette vedkommende ut av spill.

Kritiserer kommisjonen

Et annet eksempel er hendelsene på Utøya sommeren 2011. Myhrer kritiserer 22. juli-kommisjonen, og mener den var unnfallen.

– De burde ha sagt noe mer om hva som ligger i handlingsplikten, sier han, og tilføyer:

– Det er ikke urimelig at også politietaten sier noe om hva som forventes av sine ansatte opp mot handlingsplikten.

I kommisjonsrapporten heter det blant annet:

«Når politiet er kjent med at skyting av mennesker pågår, må ordren som gis, være at første enhet framme gjøre alt som står i dens makt for å stoppe dette, med mindre det framstår som åpenbart utjenlig […] Patruljen ble likevel gitt ordre om å observere mot øya […] Samtidig peker kommisjonen på at ordren ikke innskrenket tjenestemennenes selvstendige handleplikt […] To tjenestemenn godkjent for væpnede oppdrag forutsettes å kunne aksjonere mot en slik motstander […] Kommisjonen mener at patruljen ut fra den selvstendige handleplikten og retningslinjene omtalt over skulle forsøkt å skaffe seg båt for å gå til øyeblikkelig aksjon […] Patruljens opptreden etterlater etter kommisjonens mening et entydig bilde av at den ikke var innstilt på å gå til øyeblikkelig aksjon».

– Det jeg leser i rapporten er at de altså skulle ha reist over, etter å ha klarert med operasjonsleder. Men når kommisjonen skriver dette, mener jeg at kommisjonen samtidig burde foretatt en drøftelse av hvilken type handlinger som ligger innenfor handlingsplikten for IP4-mannskaper. Det har de ikke gjort.

Overfor meg Myhrer har kommisjonen hevdet at de ikke mener at de mente at første patrulje på stedet skulle reist over, sier han.

– Det er, forsiktig sagt, noe uformidlet. Med det som er skrevet i kommisjonsrapporten, mener jeg kommisjonen i større grad har bidratt til mistenkeliggjøring av den omtalte patruljen, mer enn å avklare hva som ligger i handlingsplikten. Det er gjerne slik at en aksjon som gjennomføres med svake forutsetninger for å lykkes, og som lykkes, vil bli møtt med ureflekterte hurrarop. Den samme aksjonen fordømmes lett som hodeløs om den mislykkes, sier Myhrer.

Trener med film

Myhrer kobler politiets plikter til samfunnsøkonomi og politiske beslutninger.

– Det går en grense for hvor mye man kan bruke på å skape en best mulig beredskap. Dessuten vil nye tiltak for å sette politiet bedre i stand til å gjennomføre handleplikten, gå på bekostning av noe annet. Når det nå settes av åtte timer ekstra til alle som har IP4-godkjenning, så betyr det én ekstra arbeidsdag i året per person hvor de ikke gjør noe annet. Skal vi kompensere det, må vi ha flere tusen friske dagsverk, ellers blir det mindre arbeidskraft til andre gjøremål, fastslår professor Myhrer.

Geir Valaker, avdelingsleder for bachelorutdanningen ved PHS, legger vekt på at praktiske eksempler skal sette studentene i stand til å gjøre gode vurderinger.

– Bruk av øvelser og øvingssimulator som setter krav til studentenes kunnskaper og faktiske evne til å foreta gode vurderinger i krevende operative situasjoner, er svært vesentlig i bachelorutdanningen, sier han.

PHS har derfor nylig tatt i bruk 30 filmsekvenser som bygger på reelle situasjoner som norsk politi har vært involvert i. De brukes i simulatortrening, der studentene kommer så nært virkeligheten som det er mulig i et ordinært undervisningsrom.

Til toppen