Den tidligere gymlæreren Gunnar Klem ved Politihøgskolen har alltid trent mye. Fortsatt legger han ned flere økter i uka.
Den tidligere gymlæreren Gunnar Klem ved Politihøgskolen har alltid trent mye. Fortsatt legger han ned flere økter i uka. (Foto: Erik Inderhaug)

Gymlærer Klems metode

Politihøgskolens mangeårige gymlærer Gunnar Klem fikk en uhelbredelig sykdom, men gir ikke opp. Nå trener han seg til bedre humør og helse.

I en liten mannsalder har Gunnar Klem vært den spreke læreren som oppmuntret og stilte krav til fysisk form til kommende politifolk. Fra han fikk jobb på den gamle Politiskolen i 1977 og frem til 1992, var han det politiaspirantene kalte «gymlæreren» - hovedlærer i idrettsfaget som han var. Senere ble han fagansvarlig for det fysiske opplegget da Politihøgskolen ble opprettet i 1992.

I yngre år kunne han konkurrere med den avdøde langrennsstjernen Ivar Formo i skisporet, og han spilte andredivisjonsfotball for Kjelsås. Det ble maratonløping og triatlon-konkurranser.

På mange måter ble det et mantra å leve med en brukbar fysisk standard. I mange år kunne han konkurrere med de langt yngre politistudentene om gode løpstider.

I tillegg til idrett, hadde han ansvaret for forløperen til arrestasjonsteknikk, da det het «politigrep» og var pakket inn i en slags judotrening - samt undervisning i førstehjelp og livredning i vann.

Gunnar Klem har alltid vært en sprek mann.

Uforklarlige plager

Men da Klem passerte 55 år for snart ti år siden, begynte han å kjenne en nummenhet og nedsatt førlighet i det ene beinet fra kneet og nedover. Legene fant ingen klar årsak til plagene.

I 1996 fikk han gjort et inngrep i ryggen for en prolaps, som skulle frigjøre nervebaner i håp om bedring. Men plagene vedvarte. I 2007 ble de såpass tydelige, at legene valgte å stive av to av leddene i korsryggen. Heller ikke det hjalp.

GunnarKlem13.JPG
GunnarKlem13.JPG Foto: Erik Inderhaug
I 2014 ble det gjort et nytt inngrep i ryggen for en ny prolaps for å forsøke å frigjøre nervebaner. Legene antok at nerver i klem var årsaken til at høyre bein fikk stadig mindre førlighet og styrke.

Det faktum at hans far satt i rullestol som følge av en lidelse, dyttet Klem til side. Han var sprekingen som ikke hadde planer om å være ufør på sine eldre dager.

Men plagene tiltok og flere sykehusopphold fulgte.

– Legene tok et utall av blodprøver og tester, og jeg sitter med et inntrykk av at et samlet helsevesen gjorde det de kunne for å hjelpe. Så spurte legene konkret om det var noen mulighet for en arvelig overførbar sykdom, forteller Klem.

– Da fortalte jeg om min far og hans sykdom. Legene startet med mer målrettet testing.

– Tung beskjed å få

1. juli i fjor kom svaret, som slo ned som en bombe. Blodprøvene viste at lidelsen HSP (Hereditær spastisk paraparese), en arvelig, delvis lammelse i begge beina, hadde tatt bo i kroppen. Lidelsen er ikke mulig å stanse eller forsinke, og den fremadskridende nedbrytingen kan ikke endres.

Symptomene beskrives i litteraturen som «stigende vanskelighet til gange på grunn av økt svakhet og stivhet i musklene. Vansker med balansen. Forandringene begynner så gradvis, at andre mennesker ofte oppdager det før en selv».

– Det var en tung beskjed å få, et svar jeg ikke likte. Min fars skjebne sank tungt inn. Han ble pleietrengende, sier Klem.

Ansiktet er alvorlig. Det er omtrent 500 som har lidelsen i Norge. Vissheten om at andre og mer utbredte sykdommer får mer forskningsoppmerksomhet har slått inn hos Klem.

– Kanskje stamcelleforskning en gang kan hjelpe. Men jeg regner ikke med at de kommer opp med noe som kan fikse dette mens jeg trenger det, sier han.

Nå er de fysiske mulighetene brått endret. Han har blitt uhelbredelig syk.

– Jeg kommer ikke til å dø av det, men med denne lidelsen, sier Klem.

Må ta ansvaret selv

I dag sliter han med å gå i trapper. Begge beina har fått nedsatt styrke og koordinasjon. De nervene som ligger lengst unna hjernen, er de de som fungerer dårligst.

Han er åpen på at dette også har virket inn på psyken.

– Jeg har slitt fysisk. Når man får en slik beskjed, går det i tillegg inn på psyken. Jeg har vært smådeprimert en periode. Etter råd fra legen, oppsøkte jeg psykolog, sier Klem.

GunnarKlem6.JPG
GunnarKlem6.JPG Foto: Erik Inderhaug
Men psykologen så at Klem hadde noe i seg til å ta ansvaret selv.

– Han skjønte at jeg var aggressiv på å forsøke å møte vanskelighetene sykdommen ga med trening. Og at psykologsamtaler ikke var den rette medisinen for fortsatt behandling. Inspirert av psykologen bestemte jeg meg for å kjempe i mot. Han ga meg ei lekse. «Kom deg i aktivitet». Det ble inspirasjon til å angripe dette med det jeg kunne, nemlig med tilpasset trening, forteller Klem.

I jobben som «gymlærer» har han alltid sagt det er viktig å få en god idrettskarakter.

– Jeg mener det viser fremtidige arbeidsgivere at du makter å strukturere livet, og at man som politi selv tar et ansvar for å holde formen i orden i en jobb som kan stille tøffe fysiske krav. Med en god fysisk form, så orker man mer i arbeidsdagen, og man holder ut belastninger på en bedre måte enn om man ikke trener, sier Klem.

Han ser slank og veltrent ut. Fremdeles. For han trener nå. Nesten hver dag. Enten på ergometersykkel, elipsemaskin eller spaserturer. Dagen før intervjuet klarte han å gå på ski på Voldsløkka i Oslo.

– Nå håper jeg at måten jeg har vedlikeholdt kroppen på, gir meg litt tilbake. Beskjeden fra legen var: Se hva du tåler og hvordan kroppen responderer. Jeg opplever at treningen påvirker beinstyrken. Og ikke minst, det virker inn på humøret når jeg ser at fysikken holdes vedlike. Når jeg nå kan gå forsiktig på ski, noe jeg ikke kunne i fjor, har jeg et håp om at innsatsen jeg legger inn, gjør noe med å bremse utviklingen av sykdommen. For meg handler det nå om selv å ta et ansvar, og ikke overlate min egen kropp til andre for at de skal gjøre noe med den, sier Klem.

Det er som å høre han tilbake på 1980-tallet, fra gymtimene på den gamle Politiskolen.

Metode uten antidepressiva

Men det er ikke bare på det fysiske planet Klem henter styrke.

– Jeg måtte gjøre noe med de mørke tankene. De periodene jeg har vært deprimert, har vært tunge, sier han.

Det er 50 prosent sjanse for at hans barn har fått det arvelige sykdomsbærende genet. Som igjen kan overføres til hans barnebarn. Ingen av dem har merket noe ennå.

– Men tanken på at jeg kan ha medvirket til at de jeg er mest glad i kan bli syke, har gitt meg sure tanker. I tillegg kommer det faktum at i og med at jeg går med dette genet i kroppen, tenker jeg på hva som vil skje hvis sykdommen forplanter seg til andre deler av kroppen. Det har skjedd hos flere av mine slektninger på samme alder.

Men Klem oppdaget at det finnes mye litteratur på bibliotekene og på Internett.

– Alle vi som får en diagnose kan selv gjøre en innsats for å få de negative tankerekkene inn på rett spor. Uten antidepressiva og uten å fly ned dørene til legene. I den grad det er mulig, må vi forsøke å klare oss selv, sier Klem.

Han har tatt i bruk alt han har lært fra idretten i med å lære seg kognitive, rent tankemessige øvelser. Det er alt fra å lese seg opp på sykdommen, til hva man bør gjøre for å holde en syk kropp i form, til å lese om måter å takle motgangen på.

– Det er klart at man skal ta de medisinene legene mener man trenger, men mye kan man gjøre selv. Nå håper jeg å kunne kjøre et godt løp videre, uten å være avhengig av andre, sier Klem.

Han føler at beina ikke har blitt dårligere den siste tiden.

– Kanskje det jeg gjør på det fysiske og psykiske planet kanskje kan ha stanset forverringen. Jeg håper inderlig at jeg kan holde meg på et nivå som jeg kan mestre selv. Slik sykdommen er beskrevet, er det ikke sikkert at jeg må i rullestol. Diagnosen må jeg akseptere, men har bestemt meg for å gjøre det som er i min makt for å forhindre at det blir vesentlig verre, sier Klem.

Metoden er fysisk trening. Men han har en metode til: Kona.

– Jeg har vært gift med samme dama helt siden 1972, uten avbrudd, sier han med et smil.

– Hun har vært min beste støttespiller i denne kampen jeg nå kjemper. Med henne med på laget, blir jeg sterkere, og bedre i stand til å ta kampen.

Gymlærerens budskap

Klem skryter også av sin arbeidsgiver Politihøgskolen, og gode kolleger der.

– Jeg har valgt å være åpen om mine problemer knyttet til sykdommen, også det at jeg har fått psykologhjelp. For meg er det ingen svakhet å erkjenne at jeg trenger hjelp. Faktisk har det vært til flott hjelp å få kunne dele mine tanker og problemer med andre. De blir litt lettere å bære på den måten. Galgenhumoren jeg blir møtt med er viktig. Ustøe skritt kan lett gi noen kommentarer, men jeg vet det er godt ment, og da fleiper jeg tilbake og sier at jeg skal delta i neste handicap-OL i kjelkehockey.

Klem under innspillingen av en film om opptaksprøvene til Politihøgskolen.
Klem under innspillingen av en film om opptaksprøvene til Politihøgskolen. Foto: Politihøgskolen
I dag jobber Klem i full stilling som seniorrådgiver for skolens opptak og rekruttering.

– Jeg opplever at jeg har mange utfordrende og spennende arbeidsoppgaver. For meg er det å være i jobb er en god form for medisin.

Hans budskap er: Ikke vent på at andre skal hjelpe deg.

– Legen er ikke noe overmenneske. Han har også begrensninger. Mitt budskap til andre som er i, eller kommer i slike situasjoner vi ikke har kontroll over, er at vi må tenke selv. Vi må gi så mye innsats vi selv klarer for å stå i mot, understreker Klem.

For ham handler det ikke lenger om å vinne konkurranser, men heller vinne et liv så godt som mulig.

Gymlærer Klem har funnet sin metode.

Til toppen