Fucking troublemaker!
Er du først stemplet, er det nærmest å anse som et svimerke som du aldri blir kvitt. Mange har gitt opp, og innfunnet seg med at karrieren er satt på vent til evig tid.
Jeg husker første gangen jeg hørte begrepet. Det var i øverste etasje, blå sone, i politihuset i Oslo. Det var en kollega i daværende «Organisasjonsseksjonen» som brukte begrepet om en annen kollega. Det var på slutten av 80-tallet.
På spørsmål fra meg om betydningen, viste det seg at det var et anerkjent begrep innenfor daværende amerikansk organisasjonsteori. Fucking troublemaker, er den vanskelige medarbeideren som stiller ubehagelige spørsmål. Totalt uønsket av en svak leder.
Opp gjennom årene har jeg forstått at dette begrepet lever i beste velgående i en etat hvor den «fryktbaserte ledelse» fremdeles er gjeldende på mange områder. Jeg har sett, og ser, kolleger som er stemplet «fucking troublemaker» søke stillinger de er kvalifisert til, uten å nå frem. Ingen ønsker å ansette en fucking troublemaker.
Er du først stemplet, er det nærmest å anse som et svimerke som du aldri blir kvitt. Mange har gitt opp, og innfunnet seg med at karrieren er satt på vent til evig tid. Sistnevnte basert på et engasjement innenfor arbeidet, som har gitt seg uttrykk i ubehagelige spørsmål/kommentarer opp gjennom årene.
En sterk leder ønsker en fucking troublemaker. Dette ganske enkelt fordi en sterk leder ser verdien i å ikke bare omgi seg med ja-mennesker. Denne egenskapen er så ønskelig at man i noen ja-forsamlinger må peke ut det vi kaller djevelens advokat for å få litt motstand når noe diskuteres. Dette gjøres ofte med et smil, fordi ingen er slik av natur i en gruppe med ja-mennesker.
Det jeg undrer meg over, er hvorvidt det er riktig? Skal en organisasjon frykte de vanskelige spørsmålene i den grad at de som stiller dem, stigmatiseres og fryses ut? Det er en effektiv lederstil. Over tid ser alle at de som er kritiske til systemet, skyves bakover i køen. Man lærer fort at det er ikke alle svakheter det skal spørres om, det er ikke alle feil som skal påpekes. Bøy hodet, se en annen vei, si deg enig, og det vil gå deg vel. Hvis ikke, ja så vet du hvordan det kan gå med deg.
I et moderne samfunn hvor stigmatisering har blitt et fy-ord, bør ikke dette aksepteres. Noen mennesker er mer kritiske av natur. Ta dem inn i varmen, og fremelsk denne kritiske røsten. Ikke frykt den. Som leder vil du måtte ta avgjørelser som ikke alltid alle er enig i. Tål uenigheten. Tål de høylydte protestene, og vurder dem. Inni det som kommer fra en fucking troublemaker kan det ligge en kime til forbedring. Han eller hun tør ofte å si det ja-menneskene knapt tør å tenke.
I tillegg til å lytte til vedkommende, kan du kreve et forslag som vedkommende anser som en løsning. Gjør vedkommende ansvarlig.
Når så din fucking troublemaker har fått si sitt, har blitt hørt og vurdert, tar du beslutningen. Ta beslutningen i åpenhet og krev at også din fucking troublemaker følger den. Noen ganger vil avgjørelsen være i strid med hva vedkommende mener, men er den tatt i åpenhet, kan du – med rette – kreve at den etterfølges lojalt. Noe den også bør bli.
Det er viktig å verdsette den energien og kapasiteten som finnes i en fucking troublemaker. Brukt på riktig måte blir den en garanti for at du faktisk har fått belyst et problem fra alle sider. Også de sidene du kanskje ikke ønsker så mye lys på, eller sider du ikke ser; i skyggen fra alle ja-menneskene.
I ekte amerikansk slogan-stil blir slutten på mitt innlegg følgelig:
«Love your fucking troublemaker»
