Frihet fra å jobbe seg i hjel

Hvorfor har vi arbeidsmiljøloven? Trengs det en lov som regulerer forholdene på arbeidsplassen – kan det ikke være opp til den enkelte ansatte og sjefen hvor lenge man skal jobbe, når man skal jobbe og hvordan ansettelsesforholdet skal være?

I disse spørsmålene ligger de mest grunnleggende forskjellene på høyre- og venstresiden. At samfunnet som helhet mener noe om hvordan arbeidsforhold bør reguleres, er ut fra et ønske om å ta vare på befolkningen som helhet.

Vi kan kalle det vern, eller vi kan kalle det frihet fra å jobbe seg i hjel. Nå er arbeidsmiljøloven truet. Den er truet av høyrepartienes ønsker om å svekke den.

Den uthules også innenfra ved at den ikke håndheves, og den mister sin kraft som lovverk når brudd straffes for svakt. En slik utvikling må ikke forbigås i stillhet.

Arbeidsmiljøloven sikrer folkehelsen

For 35 år siden ble arbeidsmiljøloven vedtatt i Stortinget. Dens første forløper – loven om fabrikktilsyn fra 1892 – regulerte grunnleggende sikkerhet og hygiene på arbeidsplassen. Samtidig kom det på plass offentlige tilsynspersoner håndhevet at regelverket ble fulgt.

At lovverk er viktig for å sikre trygt og sunt arbeid ble igjen klart da arbeidsmiljøloven ble til i 1977:

Formålsparagrafen sier at arbeidsmiljøet skal gi grunnlag for en helsefremmende og meningsfull arbeidssituasjon. Arbeidsmiljøloven spiller ikke bare en viktig rolle for at vi har et anstendig arbeidsliv, men også for folkehelsen.

Det kan være lett å glemme at en lovtekst er politisk, og altså ikke er hugget i stein.

Vi må ikke lengre tilbake enn syv år for å finne forsøk på å endre selve grunnsteinen i arbeidsmiljøloven: At retten til fast ansettelse skal være normen i norsk arbeidsliv.

Den borgerlige regjeringen åpnet våren 2005 for at man kunne ansette i ett år midlertidig, hvis en arbeidsgiver ønsket det. Dette er trolig den første lovendringen vi får ved et eventuelt regjeringsskifte høsten 2013.

Skjevt styrkeforhold på arbeidsplassen

Arbeidsmiljøloven er en anerkjennelse av at styrkeforholdet på arbeidsplassen er skjevt: Det er en sjef og en ansatt, en sterk og en svak part.

Denne ubalansen forsøker loven å bøte på, blant annet ved å sikre ansatte fast stilling. Det er helt fundamentalt, for uten fast stilling tør ingen ta opp andre arbeidsmiljøkrav heller. Frykten for å miste jobben blir for stor.

Gjennom arbeidsmiljøloven mener samfunnet noe om hvordan reglene i arbeidslivet skal være. Dette er ikke bare opp til hver enkelt arbeidsgiver.

Det er arbeidsgiver som leder arbeidet, ansetter og sier opp. Det er dette som kalles arbeidsgivers styringsrett. At arbeidsmiljøloven setter grenser for denne, er for å unngå å få et arbeidsliv som går på helsa løs.

Forhindrer løpsk arbeidsliv

Begrensningene i arbeidsmiljøloven på bruk av midlertidig ansatte, er med på å gjøre at bruken ikke løper helt løpsk. Den sier man enten må være vikar for noen, jobbe med et spesielt prosjekt, eller være sesongansatt.

Dette blir ikke alltid fulgt, og for menneskers liv er denne formen for ulovlig midlertidighet et langt større problem enn at ikke enda flere er ansatt i bruk-og-kast-jobber.

I snitt er åtte prosent av alle arbeidstakere ansatt midlertidig. I noen sektorer, som skrekkeksempelet universitet- og høyskolesektoren, er det så høyt som 20 prosent. Årsaken er at statlige ansatte har svakere vern mot midlertidige stillinger, siden det er tjenestemannsloven som regulerer arbeidsforholdene deres.

Tjenestemannsloven åpner for å ansette folk midlertidig med få begrensninger, siden oppsigelsesvernet i staten er sterkere. Men konsekvensen har altså blitt mer midlertidighet. Når høyresiden nå ønsker mer midlertidighet i privat sektor, bør tallene fra utdanningssektoren fungere avskrekkende.

Følges ikke opp

I tillegg til trusselen arbeidsmiljøloven er utsatt for, ved høyresidens ønske om flere midlertidige stillinger, har stortingsvedtak lite å si hvis de ikke følges opp på arbeidsplassene. Det meste av oppfølgingen av arbeidsmiljøloven gjøres i praksis av aktive og våkne tillitsvalgte og verneombud på arbeidsplassene.

Med mer bruk av midlertidige ansettelser vil det bli færre fagorganiserte, siden lysten til å organisere seg synker når du ikke vet hvor lenge du blir i jobben og hvordan sjefen vil reagere.

Dette fører logisk nok til svakere fagforeninger og klubber. Arbeidstilsynet har et ansvar i håndhevingen av arbeidsmiljøloven, men det er verken sannsynlig, ønskelig eller mulig å se for seg et arbeidstilsyn stort nok til å overvåke alle bedrifter alltid.

Tillitsvalgte på arbeidsplassene er derfor helt nødvendig hvis Arbeidsmiljøloven skal bli fulgt. Å svekke retten til fast stilling er derfor første skritt på veien mot en sovende arbeidsmiljølov.

Det er tryggheten som gir produktivitet

Arbeidsmiljøloven er verdt å feire. Likevel hører vi mest om at arbeidsmiljøloven er i veien for et effektivt næringsliv. Egentlig er det omvendt: Det trygge og gode arbeidsmiljøet er nøkkelen bak at norske arbeidstakere er så produktive.

At arbeidslivet hovedsakelig er preget av faste stillinger gjør at det lønner seg med skikkelig opplæring. Det høye kompetansenivået blant norske ansatte, er resultatet av stabil arbeidskraft, og et arbeidsliv som ikke behandler ansatte som om de er til engangsbruk.

Det er bred enighet både på tvers av partier og partene i arbeidslivet at det organiserte arbeidslivet er en konkurransefordel for Norge.

Økes antallet midlertidig ansatte, står konkurransefordelen i fare.

Kronikken ble første gang publisert på NRK.no 11. desember 2012