Forebygging eller etterforskning

Hva er hva og hvem har ansvaret?

I min artikkel om ansvarsforholdet og grensen mellom etterretningog etterforsking fokuserte jeg på at det meste av den taktiskekriminaletterretningen politiet bedriver er å anse som etterforsking ogføl­gelig underlagt straffeprosessuelle regler. Dermed er Riksadvokatenansvarlig myndighet. Denne rettstilstanden ble avklart før opprettelsen avPolitidirektoratet og mange vil sikkert hevde at Riksadvokatens rundskriv omtemaet i 1999 i realiteten ikke endret noe, men bare klargjorde gjeldenderegelverk.

Lovgivers behandling av ansvarsforholdet og grensen mellompolitiets forebyggende virksomhet og politiets etterforskingsvirksomhet skjeddei 2004/2005, altså etter opprettelsen av Politidirektoratet. Riksadvokaten ogDirektoratets praktisering av delt omsorgsansvar for politiet må kunne sies åha fungert relativt problemfritt så langt, men som i barnefordelingssakerellers, er det ikke alltid enighet om fordelingen fungerer hensiktsmessig og omnoe bør endres i framtiden.

Det såkalte metodeutvalget kom i 2004 med sitt forslag tilhvor grensen mellom forebygging og etterforsking skulle trekkes. Utvalget varriktignok ikke helt enig med seg selv og delte seg i en flertallsinnstilling ogto mindretallsinnstillinger. Det ene mindretallet besto utelukkende avdaværende statsadvokat Kjerstin Kvande. Det var hun som gikk hardest ut motflertallet, men trakk likevel det lengste strået til slutt.Flertallsinnstillingen må ha fått Riksadvokaten til å sette kaffen ivrangstrupen.

Politidirektoratet hadde på sin side ingen problemer medflertallsinnstillingen og mente følgelig at forebyggende virksomhet er detjenestehandlinger som utøves for å avverge at det skjer noe straffbart. Detteskiller seg klart fra etterforsking som går ut på å undersøke om straffeansvarkan eller skal komme til anvendelse – altså om det har skjedd en straffbarhandling og om noen kan eller skal straffes for det.

Forebygging ble etterforskning

Riksadvokaten på sin side fant mest støtte for sin holdningi Kvandes mindretallsinnstilling og la like godt et nytt lovforslag på bordetslik at det i framtiden ikke skulle bli nødvendig med ytterligere avklaringer.Ikke uventet ble det slik og et nytt punkt c i straffeprosessloven § 226 sådagens lys som følge av lovarbeidet med nye politimetoder. Bestemmelsenfastslår at det ikke bare er oppklaring av allerede begåtte straffbarehandlinger som hører inn under etterforskingsbegrepet. Politiets arbeid med åavverge eller stanse straffbare handlinger er også etterforsking og hørerdermed inn under Riksadvokatens ansvarsområde. Sagt på en annen måte: Om den straffbarehandlingen har skjedd eller kan skje er ikke avgjørende for om virksomheten erå anse som etterforsking i straffeprosessuell forstand.

Etterforsking i avvergingsøyemed

Lovutrederne var samstemte i at det i svært alvorligetilfeller var ønskelig å gipolitiet anledning til å benytte tvangsmidler for å avvergestraffbare handlinger. Problemet var bare at metodeutvalget mente at dettemåtte ansees som en del av politiets forebyggende virksomhet. Flertallet mentegjerningstidspunktet skulle danne skjæringspunktet mellom etterforsking ogforebygging. To flertall på tre utvalgsmedlemmer hver hadde imidlertidforskjellig syn på om de nye hjemlene skulle plasseres i straffeprosessloveneller i politiloven. De som øynet en mulighet til tvangsmiddelbruk utenpåtalestyring hadde likevel liten grunn til det. Om hjemlene forbruk avtvangsmidler skulle plasseres i politiloven eller straffeprosessloven var utenbetydning for ansvarsforholdet. Metodeutvalget var samstemte i at Riksadvokatenskulle ha ansvaret for metodebruken.

Men han fikk altså i tillegg (om han ikke hadde dettidligere) også ansvaret for denne typen forebyggende virksomhet som sådan.Eller som slik virksomhet nå heter: Etterforsking i avvergingsøyemed.

For ordens skyld skal det bemerkes at politiets alminneligeforebyggende arbeide, som for eksempel problemorientert politiarbeide (POP)samt opplysnings- og foredragsvirksomhet ikke er etterforsking.

Kilder: Otprp. Nr. 60 (2004-2005), NOU 2004: 6.

Til toppen