Fordommer har jeg forsonet meg med. Det jeg er redd for, er frykt.

Denne kronikken ble opprinnelig publisert i Aftenposten.

#BlackLivesMatter, eller Black Lives Matter Too, er en bevegelse som har tatt ikke bare USA, men hele verden med storm. De siste videoene som har dukket opp av amerikansk politi som dreper sine egne borgere, har sjokkert en hel verden.

#SvarteLivBetyrNoe klinger ikke like bra på norsk. I Norge har vi heldigvis også sluppet å lage sånne hashtags, og takk Gud for det.

Jeg er utrolig glad jeg vokser opp i et land hvor jeg kan gå rundt uten å være redd for å bli myrdet av dem som egentlig skal beskytte meg.

Misforstå ikke, jeg er fortsatt livredd for politiet, men det er mer basert på instinkt enn en reell frykt for livet.

Jeg er blitt ransaket av politiet flere ganger. De gangene har jeg alltid følt at det har vært fordi jeg har passet inn i en viss profil. Ung mann, ikke-vestlig bakgrunn, med en garderobe inspirert av Gucci Mane og Alexandra Joner.

Jeg forstår at jeg vekker mistanke. Er det OK? Nope. Kunne det vært verre? Yup.

Om jeg hadde vært bosatt i USA for eksempel.

Svarte mennesker høyere risiko enn hvite

Bare i 2015 ble over 1314 amerikanske borgere drept av politiet. Svarte unge menn har 21 ganger større risiko for å bli skutt og drept av politiet i USA enn hvite unge menn, ifølge en analyse fra ProPublica.

Her spiller naturligvis flere faktorer enn rase inn, men dette har vist seg å være en større faktor enn veldig mange har vært villige til å innrømme til nå. Dette er heller ikke noe nytt fenomen – selv om det fort kan virke sånn.

Forskjellen er at nå blir svært mange av de mest tvilsomme tilfellene tatt opp på video, og delt på sosiale medier til en hel verden.

Det er ikke like lett å henlegge en sak når hele verden allerede har sett video av saken fra sytten forskjellige vinkler.

Likevel har politiet latt være å sikte mange av disse politibetjentene for drap. Ikke engang for misbruk av makt, noe som har fått store deler av den amerikanske befolkningen til å protestere høylytt.

Her hjemme derimot, gjør vår egen justisminister, Anders Anundsen, absolutt alt han kan for at norsk politi skal få lov til å være bevæpnet.

Politiet i Norge burde ikke bære våpen i våre gater

25. november 2014 fikk norsk politi tillatelse til å bære våpen. Årsaken var en vurdering fra PST om at terrortrusselen mot Norge var økt.

Bevæpningen skulle egentlig bare vare i fire uker, men ble utsatt og utsatt gjennom hele 2015, før Politidirektoratet endelig bestemte at bevæpningen skulle opphøre 3. februar i år.

Tjenestevåpen skulle heretter lagres «fremskutt», altså i våpenkasser i politiets biler, som i mine øyne er store skritt mot permanent bevæpning. Anders Anundsen har også flere ganger ytret at han ønsker permanent bevæpning, til tross for at 2015 var et perfekt eksempel på hvorfor politiet i Norge ikke burde bære våpen i våre gater.

Mellom 2011 til 2014, hadde politiet cirka fire avfyrte vådeskudd i året. I 2015 ble det til slutt meldt inn hele 23 vådeskudd (!).

Over tyve – 20 – av disse vådeskuddene ble avfyrt inne på en politistasjon eller i en tjenestebil. Av disse igjen var det til og med ett vådeskudd som ble avfyrt i speilet inne i garderoben til Kristiansund Politihus. I speilet! Det betyr, at på et punkt, skjøt en politimann sin egen refleksjon i speilet, mens han sa fraser som «Not in my town, pal!». Jeg bare spekulerer.

«Sine egne» og «de andre»

Skepsis og empati går hånd i hånd. Man er empatisk til «sine egne», og skeptisk til «de andre».

Som en svart, muslimsk mann fra Somalia, er det få ting som er verre enn å sitte på et vorspiel, med bare nordmenn, hvor noen så har mistet sin splitter nye Iphone.

Alle mistenker umiddelbart meg. Til og med jeg mistenker meg. Og vet du hva? Det er greit.

Jeg har etter mange år forsonet meg med tanken om at skepsisen jeg møter, ofte bare er en naturlig reaksjon.

Vi er av natur skeptiske til det vi ikke kjenner så godt, og anerkjenner vi ikke det instinktet, føler jeg at vi bare lurer vi oss selv.

Den ujevne oppmerksomheten terrorangrep får, er ett eksempel. Et annet er «Missing White Woman Syndrome» – en betegnelse sosionomer og mediefolk bruker om den ekstremt hyppige dekningen av saker hvor en ung, hvit, kvinne fra øvre middelklasse forsvinner eller blir myrdet. Tenk Madeleine McCann, Lisa Holm og Sigrid Schjetne, kontra saken om Faiza Ashraf. Hvem? Nettopp.

Hvis du fortsatt er i tvil om hvorvidt politiet og myndighetene profilerer mennesker og menneskegrupper, er det bare å se på utestedene i Oslo.

Sawol, Ginger og Fisk & Vilt måtte alle legge ned etter at Næringsetaten i samarbeid med politiet mente at det er blitt begått flere lovbrudd i og utenfor lokalene som ligger i Pløens gate like ved Youngstorget.

Alle disse stedene er notoriske for å spille hiphop, house, R&B, og for å tiltrekke seg et «urbant» klientell. Nikolai Eek, som tidligere drev Ginger, sa til avisen Natt & Dag at det «virker det som om det er en heksejakt på steder som spiller hiphop og har flerkulturelt klientell i Oslo».

Andre utesteder, som for eksempel Baroque, som er blitt tatt to ganger bare de siste to årene i en diskrimineringskontroll utført av Oslo kommune, får lov til å holde driften sin gående.

Helt norsk, men aldri norsk nok

Uavhengig av hvor bra norsk jeg prater, hvor mye jeg bidrar til samfunnet, hvor mye jeg hater å snakke med folk på bussen — vil jeg alltid være en av «de andre». Alltid passe inn i en profil.

Politiet i Norge har ikke lov til å ransake mennesker, hjem, eiendeler og lignende uten at det er en konkret mistanke på vedkommende. De kan derimot ransake deg opp og ned om de har en «mistanke» om at du gjør et eller annet, eller om du «oppfører deg mistenkelig».

Dette er for de av oss som passer en viss profil en veldig dum lov, men har til den dag i dag vært en realitet jeg og mine må forholde seg til. Men, om disse betjentene i tillegg skal få lov til å bære våpen, er det på tide at noen setter ned foten.

Det helst før vi får vår egen Trayvon Martin, eller Alton Sterling, eller Waltor Scott, eller Tamir Rice, eller Sam Dubose, eller ... du skjønner tegningen.

Hvis du mener at jeg overreagerer, og at politiet kan håndtere et våpen, er det hvert fall et speil i Kristiansund som er veldig uenig med deg.

Ikke la frykten styre

Det er ikke lenge siden at en video av norsk politi som mesterlig håndterer en litt overberuset, aggressiv, ustabil mann, gikk viralt. Verden var sjalu, og vi var alle ekstremt stolte av våre politibetjenter.

De var medmenneskelige, profesjonelle og barmhjertige. Jeg vil se mer av dette. Mindre fryktbasert politikk, og færre fryktbaserte tiltak.

Regjeringen har nedsatt et utvalg som skal evaluere praksisen med et ubevæpnet norsk politi og vurdere om den skal endres. Utredningen kommer innen mars 2017. Anders Anundsen, la bevæpningen forbli midlertidig.

Vi må ikke la oss skremme av terroren som foregår i verden. Vi må ikke gi fra oss friheten, velferden og tryggheten vi har, fordi vi er redde. Gjør vi det, vinner terroristene.

Og jeg vet ikke med dere, men jeg er hvert fall en sinnssykt dårlig taper.

Denne kronikken ble opprinnelig publisert i Aftenposten.