Fødselsskade

Det var en nydelig søndag morning i mai. Solen skinte og fuglene var begynt på siste verset. Kaffetrakteren durte samtidig som friske uthvilte betjenter var ventendes på vakt hvert øyeblikk. Stillheten ble brutt av ilter spraking i sambandssettet.

Operatøren meddelte «595- kjør til Olsvik kirke. Det er innkommet en innbruddsalarm». Morgenstund hadde plutselig ikke gull i munn. Både jeg og nattens makker Atle Sundal lirte av oss noen saftige dialektuttrykk som var lite forenlige med neste destinasjon.

Sju og et halvt minutt senere stod vi og glante inn gjennom en knust vindusrute. Det var noen heftige blodflekker på gulvet innenfor vindusruten. Blodsølet kunne vi følge inne i lokalet. Vi konstaterte at kirkesølvet ikke var røvet.

På grunn av tidsnød bestemte vi oss for å kjøre en rimelig smal etterforskning. Basert kun på «kunnskapsbasert politiarbeid» (for vi skulle tross alt hjem, og hadde allerede noen aktuelle kandidater på blokken som kunne ha utført dette).

Vi sjekket kjapt ut noen inngangspartier til leiligheter, der det bor lokale røvere. Tanken var at med så mye blodsøl måtte dørhåndtak og trapper forhåpentligvis være tilsølt av den skadde banditten, dersom han hadde somlet seg hjem da vel å merke. Undersøkelsene bar ikke frukter.

Vår smale etterforskning som nå i moderne tid blir kalt «straksetterforskning» var nå ille ute. Resignasjonen var påtagende da vi rundet en lavblokk.

Der stod det plutselig en ungdom midt på gangstien. Han frøs til med en gang, og ut fra fremtoningen følte jeg meg rimelig sikker på at her hadde vi en het kandidat. Han var skitten fra topp til tå, og beruset med noe over trivselspromillen, og stod cirka 15 meter fra politibilen.

Jeg steg ut av bilen og fikk en fornemmelse av at nå ville det bli høy puls med løping gjennom busk og kratt. Heldigvis ble han stående, og jeg så at han holdt høyre hånden dypt i den ene jakkelommen.

Videre samtale foregikk omtrent slik:

– Ja, halloen du – ute og rusler tidlig på morningen?

– Ja, eg har vært hos noen kompiser og er på vei hjem.

– Å ja vel. Du rakk ikke siste bussen og måtte gå over Lyderhorn da? (Byfjell)

Han stemte i og bekreftet at han ikke hadde nådd siste bussen.

– Veldig bra. Men kan du ta hånden din ut av jakkelommen?

– Hvorfor det da?

– Jeg tror du kan være skadd i hånden din!

Ungdommen drar forsiktig opp hånden og viser en bloddryppende og ille tilredt hånd.

– Se det ja- det var nå en lei skade, hvordan har dette gått til da?

– Jeg er... (så en regle med banneord) ...født slik...

– Å sier du det! Er det en sånn derre FØDSELSSKADE?

Tenkepause. Han kunne umulig ha oppfattet spørsmålet, så jeg spurte ungdommen en gang til. Han stod på sin forklaring. Vi bandasjerte og preparerte ungdommen i beste husflid, før han ble kjørt hjem til sin mor.

Hun ble orientert om guttens egen teori vedrørende skaden.

Moren så spørrende på oss før hun sa: «Og nå lurer selvfølgelig dokker på hvordan det står til med faren?»

Til toppen