Lege Bjørn Granhus og sykepleier Roqaya Dawood ved bedriftshelsetjenesten i Oslo.
Lege Bjørn Granhus og sykepleier Roqaya Dawood ved bedriftshelsetjenesten i Oslo. (Foto: Jorunn Gaarder)

Etterlyser hjemmel: Kunnskap gir trygghet

Bedriftshelsetjenesten i Oslo politidistrikt har forståelse for usikkerheten som polititjenestemenn kan oppleve.

  • Endret

Utryggheten står ikke alltid i forhold til den reelle smittefaren, men frykten kan oppleves sterk nok.

– Vi etterlyser en lovhjemmel for når en kan innhente smittestatus med tvang. Man burde tatt inn over seg at smittesituasjoner som dette er en reell risiko for politibetjenter i felt. Lovforslaget er for snevert og dekker ikke informasjonsbehovet vi har i en del situasjoner, sier Bjørn Granhus, bedriftslege ved Oslo politidistrikt.

Granhus sikter til det nye lovforslaget fra utvalget som så på muligheten for å rettsforfølge smittefarlig adferd. Men i utvalgets forslag, som nå er ute på høring, nevnes ikke ansatte i politiet.

– Du har det travelt om du må sette i gang anti-HIV-behandling. Per i dag finnes det ingen måte å innhente de nødvendige opplysninger på uten å bryte loven. Der er det et behov som må dekkes, sier Granhus.

Politiforum møter ham og kollegaen, sykepleier Roqaya Dawood ved bedriftshelsetjenesten på Grønland politistasjon. Begge etterlyser en hjemmel som gir adgang til å tvangsteste personer som kan ha eksponert politiansatte for smitte.

– Det er tøft for de ansatte, det gjelder deres kropp. Noen blir engstelige, noen spør om de for eksempel kan klemme barnet sitt?». Informasjon har en beroligende effekt, sier Dawood.

Det er hun som tar seg av den veiledende samtalen med den ansatte etter en smitteeksponering. I fjor var det i Oslo politidistrikt 20 slike tilfeller. Ingen av dem ble faktisk smittet. Etter smitteeksponering må likevel den ansatte leve med usikkerheten i et halvt år, før blodprøvene er sikre.

– I praksis er ikke den reelle smittefaren så stor. Den verste belastningen er at en ikke vet hva slags smittestatus den aktuelle personen har. Dette gir stress både for politibetjenten, kolleger og pårørende, sier Granhus.

Spesielt gjelder dette en eventuell partner.

– Inntil blodprøvene er fastslått som negative, bør en betrakte seg som mulig smittet i forhold til partneren, sier Granhus.

Ved mistanke om HIV-smitte, er det kritisk at behandlingen starter raskt, helst allerede etter to timer og senest etter 72 timer.

– Forebyggende behandling, såkalt posteksposisjons profylakse, kan motvirke spredning av viruset og angrep i kroppen. Men det er en behandling med mye bivirkninger, nesten som kreftbehandling. Det sier seg selv at man i slike tilfeller må være sikre på kildens smittestatus. Det kan være problematisk når smittekilden ikke gir samtykke, sier Granhus.

I fjor var det ikke nødvendig å sette i gang slik behandling hos noen av de 20 tilfellene i Oslo. Granhus etterlyser retningslinjer for når behandling skal settes i gang. I praksis blir dette opp til behandlende lege å vurdere skjønnsmessig.

Helsepersonell i dag i praksis mulighet til å teste eventuell smittekilde ved mistanke om dette under arbeid. Politiet har ikke denne muligheten, uten at personen selv, eller pårørende, gir samtykke. Unntaket er om selve smitteeksponeringen er en mulig straffbar handling.

– Politifolk som skal pågripe en person er mer utsatt for aggressiv oppførsel og dermed kontakt som stikk og bitt, sier Granhus.

– Hvor fort du får førstehjelp etter eksponering har stor betydning for smitterisikoen. Helsepersonell har den fordelen at de raskere kan håndtere uhellet. For politifolk er det gjerne andre ting som står i fokus og må prioriteres i den situasjonen, sier Dawood.

Til toppen