«Er du fra politiet, kan du dra til helvete!»

«Er du fra politiet, kan du dra til helvete! Ikke rør meg!» 

En del som kjenner seg igjen? Mange mener mangt om ungdomsproblemer og gjengmiljøene øst i Oslo. Alt fra at det knapt finnes nevnte problemer, til at vi har fått farlige «svenske tilstander». Hvem skal vi egentlig tro på? Sannheten ligger kanskje et sted midt imellom. Vi ser en uheldig utvikling som vekker bekymring, men heldigvis er vi ikke kommet så langt som i de verste områdene i Sverige. Felles er at det ropes om mer politi i samfunnet.

Kan vi nærme oss problematikken uten å falle for enkel bagatellisering, eller full krisemaksimering? Kan vi prøve å forstå hvordan det er, og hvorfor det er sånn? Og dermed komme et skritt videre?

Hovedutfordringen er at ungdommer som har havnet «på skråplanet», ofte ikke har tillit til voksne. Eller til samfunnet. For å si det forsiktig. Derfor kan de også være vanskelig å nærme seg. Og ikke minst utfordrende å skulle hjelpe.

Svik, sorg og savn fra de nærmeste kan lett bli omgjort til sinne og utagerende aggresjon. Hardhet blir et forsvar. Noe som gjør det vonde lettere å bære. Samfunnet sparker påfallende ofte «ballen» tilbake til foreldre. Vel og bra. Dypest sett er det jo der tyngdepunktet for ansvar bør ligge. Men glemmer vi noe vesentlig?

Nemlig at endel (og kanskje ikke så rent få?) omsorgspersoner ikke takler omsorg og oppdragelse særlig bra. De sliter kanskje med alt fra lite økonomiske ressurser, til egne rusproblemer og trøblete følelsesliv. Så hva kan man egentlig forvente av slike hjemmeforhold? Noen ganger også preget av vold?

Professor i psykologi ved Universitetet i Oslo, Siri Gullestad, snakker om noe veldig viktig. Omsorgspersoners evne til såkalt å «containe», en teori utviklet av den britiske psykoanalytikeren Wilfred Bion. Det betyr enkelt sagt at omsorgspersoner kan «romme» eller speile de unges problemer og følelser. En dialog hvor man legger vekt på å lytte, snarere enn å fordømme. Dermed vil barn og unge også i større grad kunne holde ut med seg og sitt. Og behovet for utagering blir mindre. Godt illustrert i den svenske filmen «Tala! Det er så mørkt» (1993), hvor dialogen mellom en psykolog og en hatefull nynazist, som rent tilfeldig møter hverandre, blir en slags terapi.  

Samfunnet roper på mer politiinnsats i utsatte bydeler. Kanskje ikke så oppsiktsvekkende. Dermed blir den sosiale delen av politiets arbeid viktigere. Kunne det ikke være naturlig se på tilgjengeligheten for økt kompetanse og utdanning innen etaten? Og sånn sett gi politiet i krevende oppdrag en større verktøykasse?

Økt kompetanse gir trygghet. Og det øker kvaliteten på arbeidet som utføres. For bør ikke ansvarlige politikere i større grad begynne å realitetsorientere seg? Og dermed innse effekten av forebygging?

Aller helst før politiet må gripe inn. Enten det er i hjem, skole eller nærmiljø.