En skutt kollega

Det gjør vondt å skrive ordene i tittelen. Vi har skrevet ordene før. Vi gjør det nå. Vi håper vi unngår det igjen.

Politimannen Erik Bjerkaas gir i denne utgaven en sterk beretning om situasjonen som førte til at han ble skutt på jobb for snart ett år siden. Rutineoppdraget som endte så dramatisk for de involverte tjenestemennene, og så tragisk for gjerningsmannen.

I løpet av noen måneder i 2014 og 2015 opplevde til sammen syv polititjenestemenn og kvinner å bli beskutt direkte eller å være i ildsonen, med stor fare for eget liv. På Vinstra, på Roa og i Ottestad. I to av tilfellene var det åpenbart avgjørende at tjenestemennene var bevæpnet og kunne besvare ild fra gjerningsmennene. En bevæpning som ikke kom som følge av oppdraget de sto i, men på grunn av at politidirektøren hadde gitt ordre om midlertidig generell bevæpning som følge av terrortrusselen.

Det kan se ut som om politidirektør Humlegård med sin daværende bevæpningsordre direkte har reddet livet til flere politifolk. For det gjorde at politifolkene ved to av situasjonene rakk å besvare ild, og redde sitt eget og andres liv.

Dette er kunnskap regjeringens bevæpningsutvalg ikke kan overse når de i mars skal levere sin utredning med råd om politiet skal bevæpnes eller ikke. En bevæpning av politiet er ikke lenger kun en akademisk øvelse.

At politikere skal kunne slå seg på brystet og stolt si at vi ikke har et bevæpnet politi, er et argument som faller til stengrunn hos de som har vært utsatt for livsfare. Overalt ellers ser vi at samfunnet endrer seg. Og politiet skal hele tiden tilpasse seg endringene i samfunnet.

Nå ser det ut til at tiden med å sende ut ubevæpnede politifolk inn i ukjente situasjoner nærmer seg slutten. Vi synes det er på tide til å lytte til de som tar risikoen på vegne av oss andre.

Politikrise i Sverige

Den svenske politireformen ligger litt i forkant av den norske reformen, rent tidsmessig. De har sentralisert, de har laget «robuste» enheter, og økonomien er svekket. Likhetstrekkene med det som nå er i ferd med å skje med det norske politiet, er mange. På svensk side av kjølen er misnøyen med politiet påtagelig stor.

«Man pratar fint inom polisen om at vara nära medborgarna, med det du – det är helt omöjligt och är bara att glömma», sa Uppsalapolitiets pressetalsmann Christer Nordstöm til Sveriges Television.

Det kommer etter massiv kritikk mot politiet. Årsaken var at de ikke hadde noen å sende da en kvinne ble grovt mishandlet, fordi politiet hadde kun én patrulje i hele østre Värmland. Patruljen var opptatt med et annet viktig oppdrag.

Krisen for politiet er akutt og har nådd et punkt der kjernen i rettsstaten er truet, skriver redaktøren i Nya Wermlands-Tidningen, og krever rikspolitisjefens avgang.

Det er foruroligende at den svenske politireformen er bygget mye på samme modell som den norske. Og nå ser det ut til at regjeringen og topplederne i norsk politi gjør de samme feilene.

Til og med den hodeløse oppfatningen om at politiet kan drive en storstilt reform uten at det skal koste penger.

Pioneren

Etter 25 år med politiforskning takker professor Liv Finstad for seg. Nå gjør hun opp status for sitt forhold til politiet. Men det er én ting hun angrer på.

Til toppen