Jørn-Stian opplevde alle foreldres mareritt: – Alt inni meg raste

BRØNNØYSUND (POLITIFORUM): Det er lørdag morgen midt i fellesferien – 16. juli i 2016. Kvelden før har politimannen Jørn-Stian Brønmo Elden vært på Rootsfestivalen i hjembyen Brønnøysund. 

Festkvelden ble avsluttet med et sjeldent nachspiel hjemme hos den da 39 år gamle Jørn-Stian og kona Lill Kari Brønmo Elden. 

Tidlig på nachspielet hadde Jørn-Stian kjent at det la seg noe tungt over ham. Han kunne ikke helt forklare hva det var, men valgte å gå opp i andre etasje og legge seg for kvelden. 

Nå har de våknet til at Jørn Stians datter fra et tidligere forhold er forsvunnet. 

16 år gamle Celin var ikke i Brønnøysund denne helgen, men han hadde snakket med henne på telefon to ganger den foregående kvelden - senest rundt midnatt. 

I forsøk på svar sendte han flere meldinger og ringte rundt, i håp om å spore henne opp. 

– Det første som slo meg, var at hun hadde dratt til en venninne. Men den tunge følelsen som jeg ikke kunne forklare var der fortsatt, sier Jørn-Stian.

Han kler på seg, går ned trappa og inn i stua. 

Så ringer det på døra. Fra stua kan han se gjennom gangen og ut til inngangsdøra. Bak det ruglete glasset ser han konturene av to personer. 

Jørn-Stian kjenner at kroppen går i fullstendig alarmberedskap. 

– Jeg skjønte umiddelbart at det var to kollegaer og at det som står bak døra er verst tenkelig scenario. 

På tur bort til ytterdøren begynner knærne å svikte. Han har ikke lyst, men vet han ikke har noe annet valg enn å åpne døra.

Foran ham står to politimenn. En av dem er Thomas Einvik – mangeårig venn og kollega av Jørn-Stian. 

– Jeg blir nervøs når jeg prater om det her. Det framkaller en del følelser. Det er mye fra den tiden som er forbundet med sjokk og angst. Kroppen gikk inn i alarmberedskap, sier Jørn-Stian.

Før kollegene rekker å si et eneste ord, snur han seg og løper så fort han kan inn i gangen, gjennom stua og opp på verandaen. Kollegene følger etter.

Jørn-Stian klamrer seg fast i rekkverket og sier: 

– Vær så snill å si at datteren min er på sykehus og at hun er skadet. Vær så snill, si det.

Men det kunne de ikke gjøre. 

Datteren var funnet død. Hun hadde tatt sitt eget liv. 

Ingen så det komme. 

– Da hadde jeg lyst til å rive av rekkverket. Jeg hadde lyst til å knuse huset med hendene mine, det rabla fullstendig for meg. Alt inni meg raste. 

Jørn-Stian puster dypt der han sitter og forteller:

– Jeg vet nå i ettertid at i det øyeblikket jeg åpnet døra, og under den seansen der, så var det noe som døde inni meg også. Jeg kjenner på et tomrom i brystet som jeg vet aldri kommer til å fylles igjen.

Kollega: – Det heftigste jeg har vært med på

Kort tid før Thomas stod i døråpningen hos Jørn-Stian hadde han blitt ringt opp av operasjonssentralen. De forklarte situasjonen og ønsket at Thomas skulle gi beskjeden. Han er kollegastøtte og kjente godt til hele familien, inkludert datteren. 

Morgenen hadde begynt å bli til dag, og i frykt for at det skulle renne inn kondolansemeldinger til Jørn-Stian uten at han var kjent med hva som hadde skjedd, så var de presset på tid.

Selv hadde han jobbet i politiet i 14 år, og gitt flere dødsbudskap. Men dette var noe annet.

Thomas forstod at dette ville bli tøft og ønsket å ha med seg en kollega. 

Han beskriver det som å «detonere en bombe»:

– Dødsfall og tragedier er en del av jobben. Det kommer du borti som politimann. Men dette er det heftigste jeg har vært med på. Det ble en helt annen dimensjon. Det ble nært.

– Hvordan var det å se hans reaksjon?

– Det er jo brutalt. Jeg blir emosjonelt revet med på en helt annen måte privat også. Så det er heftige greier.

Han skulle egentlig ut i sommerferie den dagen, men de planene ble skjøvet til side. Nå gjaldt det å være der for kompisen.

– Tidligere så har man vært der og så profesjonelt trukket seg ut av det. Her ble det noe annet. 

Han ble igjen i flere dager og sov flere netter hos familien, som han merket hadde et behov for å ha noen rundt seg.

– Hvis du ser en god kollega ligge med brukket rygg, forlater du ikke rommet. Da er du til stede. Om så bare for å være i rommet. Slik at han kan kjenne på den tryggheten.

På grunn av tidspresset forsøkte de aldri å kontakte en prest. Det angrer Thomas på i dag. 

– Det optimale hadde vært å ha med en prest. For det er noe med å fortelle et slikt budskap når man har så tette bånd.

En tid fylt av kaos 

Jørn-Stian husker ikke mye fra de neste timene og dagene etter beskjeden. Han sykmeldes og bruker all sin tid hjemme med familien. Sammen med kona Lill Kari har han to andre døtre, som nå har mistet sin storesøster. 

Jørn-Stian sitter enten i godstolen i hjørnet av stua eller ligger i sengen. 

– Livet, lufta og lyset var helt annerledes. Det var mye skummelt. 

Når han ser tilbake på denne tiden føles alt som et rot, fylt av masse støy og kaos. 

– Jeg fungerte ikke i det hele tatt.

Han greier ikke å skille de to–tre ukene fra det skjedde til begravelsen var over.

– Jeg husker at jeg var med å bære henne. Jeg sa til meg selv at det siste jeg skulle gjøre, var å følge henne dit hun skulle. 

Selv om han gjerne holdt seg hjemme med nærmeste familie, fikk de veldig mye god hjelp med en gang, blant annet fra Rop-tjenesten, kollegaer, familie og venner. Samtidig kom det kondolansebrev fra politiet andre steder i Nordland. 

Men for Jørn-Stian ble det meste i hverdagen en kamp. Han slet tidlig med søvnen, samtidig som angsten bygde seg opp. 

– Uansett hvor trøtt og sliten jeg var, så våknet jeg i det jeg la meg i sengen. Hjernen var på høygir.

Søvnproblemene gjorde at han fikk utskrevet medisiner av legen - sterke sovetabletter og Sobril.

– Det skulle brukes ved behov og det gjorde jeg i en periode. Jeg fikk sove etter hvert, men sovemedisinen hadde noen bivirkninger som gjorde at jeg fikk fryktelig hodepine og hadde mye mareritt. En natt kom det flammer og dødninghoder opp under døra. Jeg skjønte at det gjorde meg tullerusk i hodet. Så sovemedisinen kuttet jeg ut etter tre ukers bruk, sier Jørn-Stian. 

Medisinerte seg selv: – Var knust av sorg 

Han beskriver selv at han etter hvert ble «fiendtlig» og ønsket å unngå andre mennesker. 

– Jeg avviste venner og kollegaer som ville dra meg med ut en tur. For jeg turte ikke. Om det var angsten som gjorde det, vet jeg ikke. Det var noen få venner som valgte å være igjen. Så var det noen som naturligvis gikk videre. Jeg er ikke sint på dem, og jeg unnskylder dem for det, for det var min feil. Det var jeg som avviste dem. Og jeg er utrolig lei meg for det. 

Etter hvert blir den mentale tilstanden hans forverret.

– Det kunne være dager hvor jeg bare gikk fra soverommet til stua eller helt oppriktig lå på gulvet i fosterstilling. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle kle på meg klær og kunne ikke ta den enkleste beslutning. Jeg gråt veldig mye.

Tidlig knytter han et sterkt bånd til sin behandler hos Rop, men siden det kun er et lavterskeltilbud, blir han anbefalt å søke hjelp hos Voksenpsykiatrisk poliklinikk (Vop).

Etter en god del overtalelse går han med på det, og starter i ukentlig traumebehandling hos Line Eid i Vop. Der tok han også flere tester, blant annet for PTSD, hvor han tidlig scoret høyt. 

Likevel skal det gå lang tid før han virkelig begynner å ta behandlingen på alvor:

– I en god stund behandlet jeg meg selv på en veldig destruktiv måte, for å si det mildt. Jeg medisinerte meg med en blanding av sobril og alkohol. Der og da ble det en veldig bra flukt fra det jeg sto i.  Samtidig begynte jeg å rakke ned på meg selv. Jeg hadde ingen selvtillit igjen og var knust av sorg. Men når jeg spiste medisin og drakk alkohol, så greide jeg å komme unna det.

Han beskriver det som å gå inn i bokseringen med seg selv, nærmest som en form for selvskading.

– Jeg snakket høyt: «Ha-ha, der ser du. Nå sitter du her og drikker og bruker medisin igjen, din jævla idiot. Det er et tegn på hvor dust du er.»

I utgangspunktet skulle han altså ta en halv sobril ved behov. Det gikk fort over til både én og to tabletter - og ikke bare da han ytterst trengte det.

– Jeg gikk alltid med det i lomma for sikkerhets skyld. Jeg skulle egentlig bare ta kontakt med legen og få utskrevet medisin ved høytid eller perioder hvor det var ekstra tungt. Men når jeg sendte melding og skrev at jeg hadde det tøft og ønsket noen tabletter, så fikk jeg utskrevet hundrevis av tunge, store resepter. Jeg var veldig glad for det, men det gikk ikke bra. 

Funnet på kirkegården 

Han forteller om en søndag kveld da kona dro til ei venninne og han nærmest på automatikk gikk ned i barskapet i kjelleren. 

Han finner frem en flaske med brunt brennevin og starter å drikke fra flaska. Samtidig står han og kjefter på seg selv. 

Og nå drikker han mye og fort, for i underkant av to timer etterpå blir han funnet på kirkegården hvor datteren er gravlagt.

– Jeg var helt borte og måtte ha hjelp fra ambulanse og sånn for å våkne til, sier han og legger til: 

– Det var ikke noe jeg gjorde frivillig. Det var bare noe som tok over. Jeg ble selvfølgelig kjemperedd etterpå og lurte på hva det var for noe. Men så syk var jeg til tider.

Da det stod på som verst, beskriver han det som at «ingenting i hodet fungerte.» Og oppi det hele startet en stemme å dukke opp i hodet. 

– Det høres kanskje litt klisjéaktig ut, men jeg begynte, uten å ville det, å si til meg selv: «Det er greit nå. Nå er tida inne.» Jeg tolket det tidlig som om den stemmen sa at jeg kunne slappe av – nå kunne jeg bare dø. Den stemmen var veldig skummel.

Fryktet hva andre ville tenke 

Etter å ha vært 100 prosent sykmeldt i flere måneder, bar det tilbake på jobb for Jørn-Stian. 

Stasjonssjef Roger Stangnes lot hele tiden døren stå åpen for Jørn-Stian, som fikk komme og gå som han ville. 

Men på tross av dette, så var det ikke alltid han benyttet muligheten til å komme, ta en kaffe eller fortelle hvordan han egentlig hadde det. 

– Jeg endte heller med å sitte i garderoben på jobb og gråte. 

Han gikk stadig inn og ut av sykemeldinger.

– Sett i ettertid burde jeg vært sykemeldt mye lenger. For jeg var absolutt ikke klar, men det var ikke press fra arbeidsgiver eller kollega. Det var min egen trang etter å komme tilbake.

Han klarte å kontrollere misbruket, slik at han aldri var ruspåvirket på jobb. I stedet planla han stadig for «en ny runde i ringen». Gjerne i en ferie eller helg. 

– Det var perioder der jeg hadde lengre fri, hvor jeg skeiet ut og tok den flukten. Da hjalp det med alkohol, for det ble lettere. Jeg tror jeg bare fortrengte og stengte ting inne når jeg ikke var ruspåvirket.

Han trodde selv at han var en «tryllekunstner» når det gjaldt å skjule misbruket for de rundt ham:

– Det er helt til kona finner tomme konjakkflasker i baderomsinnredningen. Det skjedde en gang. Hun begynte jo å telle tabletter, så det var ikke lett. 

Yrkesstoltheten og frykten for hva andre ville tenke hvis de fikk vite hvordan han egentlig hadde det, sørget for at han holdt mye igjen når folk spurte.

Det tok lang tid før han fortalte terapeuten Line om selvmedisineringen og alkoholmisbruket, av frykt for konsekvensene. 

– Så syk som jeg var, var jeg mer redd for hva folk på gata og kollegaer ville tro hvis de fikk høre at politimannen er gæren. «Skal han ha våpen? Skal han få kjøre utrykning? Han er jo gal i hodet.» Sånne bekymringer var det som ble tyngst for meg. Men når du har den rollen som politimann, du er operativ, du er instruktør, og IP3, så tror du selv at alle har så store forventninger til deg. Det er uendelig trist at det skulle sette en sånn brems på behandlingen. 

Først etter et halvt år i terapi turte han å åpne seg mer.

– Hun lyttet til det jeg fortalte og forsto. Hun sa jeg ikke var alkoholiker eller rusmisbruker, men hadde et farlig forbruk av det akkurat nå. Det var egentlig da det løsnet. Da turte jeg å fortelle henne alt. Da begynte behandlingen å fungere.

Han beskriver traumebehandlingen som «veldig krevende arbeid». 

– Jeg sa til Line at jeg har en arkivskuff i hodet med masse hendelser. Både fra livet generelt og fra yrket mitt. Jeg tenkte jeg hadde glemt dem og var ferdig med det. Men hun var klar på at jeg måtte dra frem den skuffen for å kunne lukke den for godt. Det viste seg at hun hadde mye rett i det. Jeg ble kvitt mareritt og andre ting som følge av den behandlingen. Jeg var ferdig med behandling i 2019 og tok da en ny test av PTSD, som jeg scoret lavt på.

Den siste runden i ringen

Likevel hadde han tilbakefall.

Han har notert ned viktige hendelser fra disse årene på telefonen, for å en slags oversikt i kaoset. En sommerdag i 2019 har han skrevet at «motoren slo seg av». Det skulle vise seg å bli et vendepunkt. 

Han jobbet da som innsatspersonell på nivå tre (IP3) og hadde vært på et oppdrag som krevde mye konsentrasjon og krefter. Fredag ettermiddag kjører han den litt over to timer lange turen hjem, før han drar rett på festival på Ylvingen sammen med venner. 

– Jeg gledet meg veldig til det. Det var ikke noe som tilsa at jeg var i en nedadgående periode, deprimert eller noen ting. Jeg kom ut på øya der, og alt var egentlig bare superfint. Jeg satt sammen med venner og drakk øl i et festivaltelt. 

Men ut av det blå kommer den indre stemmen tilbake og sier at «nå er det på tide». 

– Jeg tør å påstå at jeg ikke var suicidal. Jeg hadde ingen planer om å ta livet mitt. Men den stemmen kom til meg tre eller fire ganger. Den kom snikende inn i hodet. Antakeligvis så var jeg så nedkjørt og utmattet at jeg ikke orket å leve lenger.

Så fort stemmen kommer, reiser han seg og går til huset han skulle overnatte. Stemmen i hodet tar makt over ham.

– I toalettmappa hadde jeg med kriselageret mitt, altså medisinen. Det hadde jeg ikke brukt på en stund, men jeg hadde alltid med i tilfelle jeg fikk et angstanfall eller noe sånt. 

Tilbake i huset går han målrettet opp på soverommet, hvor han har piller og alkohol. Han vil få bort de vonde tankene. 

Han ruser seg til det blir totalt svart. Stummende mørkt.

Neste morgen våkner han helt fullstendig klar i hodet. Han er ikke dårlig. Kjenner ingenting.

– Jeg er som en trimmet motor der jeg står opp av senga. 

På ren automatikk skrur han korken av spritflaska og begynner å drikke før han går ut av soverommet. 

På kjøkkenet står venninnen og koker kaffe. Han prater litt med henne, samtidig som han etter tur og orden å gå inn på soverommet for å drikke av flaska og ta tabletter. 

– Jeg har ikke anelse om hvor mange, men jeg spiser tabletter til det er tomt i esken. Den hjemturen der skal nok være usagt, men jeg forsto det på kompisen min at jeg satt på ferga og bare prata tull. 

Hjemme i eget hus og med telefonen i hånda tar han et bilde av seg selv, som han poster på Facebook. I tekstfeltet har han forsøkt å skrive navnet til datteren. 

Innlegget blir raskt fanget opp og noen får slettet det fra kontoen, samtidig som Jørn-Stian går ned i kjellerstua, setter seg på gulvet ved barskapet og drikker videre. 

– Jeg er sikkert helt sanseløs. Men det som skjer da, er at kompisen min, Arvid, setter seg på gulvet ved siden av meg. Det er fortsatt ikke noe kjefting, ikke noe begrensninger, men han viser forståelse. Den natta tror jeg kanskje enhver ville ringt 113 og lagt meg inn, men han og Lill Kari valgte altså å sitte ved siden av meg i kjellerstua til jeg våknet. Da jeg våknet neste morgen var jeg livredd. Det var som om jeg husket alt som hadde skjedd.

Samtidig har kona fått nok.

– Lill Kari bøyde seg over meg og sa: «Du er en jævla pillemisbruker.» Og det jeg følte på da, den skammen, den redselen, alt det her, det gjorde at jeg fra den morgenen ikke har rørt tabletter. For da ble jeg redd.

Kuttet ut medisin og alkohol

Når han ser tilbake på det, tror han en blanding av rus, angst, sjokk og en kropp i konstant alarmberedskap sørget for at han havnet så langt nede. 

Ved å kutte ut medisinene og den voldsomme drikkingen, begynner hverdagen sakte, men sikkert å snu til det bedre for Jørn-Stian.

Det er ikke bare hodet som har fått kjørt seg de siste årene som følge av misbruket.

– Jeg tenkte at jeg neppe blir gammel hvis jeg fortsetter sånn. Jeg kjente på kroppen min at det var nesten som jeg var i ferd med å dø.

Det kom til et punkt hvor han bare ønsket å tømme ut alt i barskapet og bli ferdig med det. 

– Da måtte jeg bare ha tatt valget og ikke drukket noe mer, men Lill Kari sa hun ikke hadde noen tro på det, og det synes jeg var fornuftig. Vi må heller tåle å kunne kose oss med vin og øl en kveld, sånn som man gjør i en normal situasjon. 

– Var mest slem med seg selv

I dag er han svært takknemlig for den forståelsen hun viste i denne perioden. Hun ga ham spillerom til å få ut alle følelsene han satt inne med.  

– Det var tre personer som var med å redde meg. Det var Lill Kari, Arvid og Line på Vop. Det har betydd alt. Det har vært mange flere også. Døtrene mine har vært en veldig stor motivasjonskilde for å leve videre. Men når det sto på som verst, så var det de tre personene som sto mest i det. De sviktet meg aldri.

 – Jeg tenkte vel aldri at han trengte å ruse seg. For det er jo ingen tilhenger av. Men så var det nok litt for husfredens skyld, at jeg bare måtte sørge for at han fikk gjøre det. I tillegg snakket vi ofte, for å gjøre ham bevisst på hva som var skadelig og ikke, sier Lill Kari. 

Hun tilga han hver gang og er klar på at medisineringen var nødvendig en periode. 

– En periode kjente også jeg på angst og panikk, og jeg fikk en mildere utgave av Sobril. Så jeg skjønte jo at han trengte det. Vi var egentlig bare i overlevelsesmodus.

Hun mener tilliten arbeidsgiver viste var «alfa og omega» for Jørn-Stian:

– Han er og har alltid vært ekstremt lojal til jobben. Det har gjort at han har kontrollert misbruket sitt. Han planla det nøye, så det ikke skulle gå utover noen. Han var mest slem med seg selv. Han straffet seg selv. Det var kanskje det som var verst å se. 

Fant ro i naturen 

Men også på jobb måtte han ta noen tøffe valg. Han valgte å fortsette som instruktør på både taktikk og våpen, men kuttet ut IP3 etter 12 år. 

– Det tok for mye plass i livet mitt.

I stedet for å flykte inn i rusen, flyktet han nå ut i naturen. 

– Jeg fant gleden i å jogge og gå turer med musikk på øret. Da fikk jeg tenke og bruke hodet akkurat på samme måte som da jeg drakk og gikk unna med meg selv i ringen. Men da var det veldig ofte at jeg ikke skjønte hva jeg tenkte. Jeg kjente ikke meg selv igjen.

Samtidig var turene en måte å få bearbeidet sorgen.

– Jeg gråt veldig mye mens jeg gikk tur. Så jeg husker det var helt forferdelig hvis jeg møtte folk i turløypa, og de så en politimann komme gående med musikk på øret og tårer som rant. 

Timene hos Line i Vop har gitt han verktøy for hvordan takle støy og forvirring i hodet. 

– Jeg ble ganske god til å velge å ha det bedre. Når jeg sto opp om morgenen, kunne det være flere grunner til at det ikke skulle bli en bra dag. Det kunne være uorganiserte jenter som var seint ute og trøtte om morgenen, en hund som skulle luftes, regninger eller dårlig vær. Man må konstatere at sånn er det, men hva kan jeg gjøre for at den dagen skal bli bedre? 

Verktøyet han ofte tar i bruk i slike situasjoner, er å gjøre noe godt for andre. 

– Jeg blir glad av å kunne glede andre, i stedet for å gå og kjenne på ting som gjør at dagen blir dårlig. Det ble jeg etter hvert ganske flink til.

Trodde ikke på en retur til arbeidslivet

Han jobber i dag som patruljeleder ved politistasjonen i Brønnøysund og er fortsatt ute og gjør operativt arbeid.

– Det blir litt sånn flåsete, men Supermann må opp og få energi fra sola. Det er i uniform og blant patruljemannskap og mennesker at jeg finner energi og motivasjon. Jeg blir jo snart 50 år, men jeg føler at jeg har masse å gi ennå.

Men det var absolutt ikke gitt at han skulle komme tilbake som politimann. Han så ikke for seg å komme tilbake i arbeidslivet når det sto på som verst. Men terapi og gode hjelpere endret på det.

– At jeg i dag står i uniform og er tilnærmet like solid som jeg en gang var, kan jeg takke min sjef Roger og mange av kollegene mine for, sier Jørn-Stian. 

– De viste og viser fortsatt hjerterom og medmenneskelighet. Jeg tror ikke jeg hadde reist meg om Roger hadde kalt meg inn på kontoret og sagt han var litt bekymret og bedt om nøkkelkortet mitt til våpenrom, eller bedt meg sitte på kontoret i en periode. Det ville ha klippet beina under meg. For jobben var den trygge havna.

Jørn-Stian påpeker at Roger gikk litt utenfor de rammene som er satt for å håndtere slike tilfeller, og gjorde det på sin måte. Han var ikke bare en arbeidsgiver, men en venn. 

– Det er jeg takknemlig for, sier han. 

De to har snart vært kolleger i 20 år og Roger beskriver Jørn-Stian som «en enestående kollega».

Roger var blant dem som kom til da Jørn-Stian ble funnet på kirkegården. Sjefen visste at Jørn-Stian tidvis var sterkt beruset, men anså det aldri som noe problem, fordi han holdt seg nykter i jobbsammenheng. Samtidig hadde han forståelse for at Jørn-Stian befant seg i sin livs krise.

Kommer med oppfordring til ledere 

Roger var på ferie den dagen i 2016, og husker «hele verden rabblet» da han fikk beskjeden. Han kan ikke forstå hvordan man «overlever noe sånt». 

Tårene presser på når han forteller om dagene i etterkant.

– Målet mitt var egentlig å bare være der og ha tett dialog. Jeg hadde et inderlig ønske om at vi kunne være med og hjelpe han i den situasjonen han sto i. Jobben skulle i hvert fall ikke være et hinder for at det skulle gå bra med ham.

– Hvorfor var så det viktig for deg som leder? 

– Nå er vi på rent menneskelig plan, og skulle man bare sett på regler så ville det vært vanskelig. Du er nødt til å være litt rund i kantene. Jeg tror det var avgjørende at Jørn-Stian skjønte at vi hadde et inderlig ønske om å få ham tilbake, selv om ting ville ta tid. Hadde man bare vært på jobb åtte til fire og gjort det som står i boka, og så er det kanskje ikke nok.

Roger hadde stor støtte fra sin daværende administrasjonssjef i måten de behandlet denne saken. Dessuten var Roger driftsenhetsleder og kunne bestemme mye selv. Det var avgjørende.

Samtidig kommer han med en oppfordring til andre ledere i etaten. 

– For at det skal gå bra igjen, så tenker jeg ledere må gi frihet. Vi er så opptatt av at vi skal ha ett politi i Norge, alt skal være likt og alt skal være prosedyrer. Skal man alltid følge det, så tror jeg ikke det alltid går bra. Man må få frihet av og til. Likebehandling er ikke rettferdig. For å få det rettferdig, må du ha ulik behandling for å få samme resultat til slutt. Det er utrolig viktig at lederne er trygge på at de gjør det de tror er rett i situasjonen, sier Roger. 

– Jeg har alltid påstått at jeg ble veldig godt ivaretatt av arbeidsgiver, kollegaer, familie og helsevesenet. Det er nesten som at jeg aldri fikk falle i bakken, selv om jeg tidvis ville. De fanget meg opp hele tida. Så tett var de på, sier Jørn-Stian.

Har fått andre til å åpne seg

For to år siden startet han å holde foredrag om sin historie. Foredraget startet som skribling på notater under nettene han flyktet bort i rusen. 

Etter hvert så han potensialet til å lage noe ut av det han hadde skrevet og begynte å skrive på dagtid, når han «ikke hadde drukket konjakk». 

– Jeg måtte nødvendigvis utlevere meg selv veldig brutalt. For et sånt foredrag kan du ikke ha hvis du ikke er dønn ærlig. Du må nødvendigvis fortelle hva som gikk galt og hvor ille det ble, for å kunne avslutte med det mer positive. 

Han fikk støtte av Roger, som ba han «være ærlig og si det som det er».

Foredraget har han blant annet holdt for nødetatene i Bodø, på videregående, for Mental Helse og Vega kommunestyre. 

– Det har vært en utrolig fin opplevelse, og jeg har høstet veldig mye positive tilbakemeldinger. 

Det Jørn-Stian har vært igjennom har i dag blitt en ressurs for politiet i Brønnøysund. Han er til støtte for mange som har opplevd det samme som ham. Under oppdrag har folk kjent ham igjen fordi han har vært åpen om sin historie i lokalavisen og gjennom foredraget.

– Det var blant annet en suicidal mann som satt på et hotellrom, og sa han ønsket å snakke med meg. Da satt jeg én time og snakket med ham. Ambulansen kom og ville ta han med videre, men han ville bli sittende å snakke med meg. 

Han har også blitt stoppet av fremmede folk på gata som sier han har reddet livet deres. 

– Etter at de har lest om meg eller hørt om meg, så har de snakket med sine foreldre og fortalt at de er suicidale og trenger hjelp. Så det har gjort sterkt inntrykk.

– Hva betyr det å høre noe sånt?

– Jeg blir jo litt redd. Jeg føler meg litt liten og veldig ydmyk. Men jeg har skjønt at jeg må ta det på det største alvor. Jeg vet nå at dersom jeg kommer inn i et oppdrag hvor folk er suicidale, så må jeg forvente at de kjenner meg igjen og kanskje ønsker å snakke med akkurat meg. Det forbereder jeg meg ofte på.

Foredraget har han blant annet holdt for nødetatene i Bodø, på videregående, for Mental Helse og Vega kommunestyre. 

– Det har vært en utrolig fin opplevelse, og jeg har høstet veldig mye positive tilbakemeldinger. 

Det har snart gått ti år, men datterens dødsfall vil naturligvis prege han for resten av livet. 

Han er lei av å høre at «tiden leger alle sår.» For det er ikke slik han selv føler det. For Jørn-Stians del handler det «om å lære seg å leve med det.»

– I perioder kan jeg gråte inni meg daglig. Bare det å kjøre forbi kirkegården og vite at dattera mi ligger der... Det er ubeskrivelig. Jeg kan bli kvalm, lei meg og sint. Til tider er det så tungt at jeg ser mørkt på alt.

– Vi fikk tildelt en tung ryggsekk den dagen der. Den ryggsekken er det aldri noen som kommer og tar bort, eller kan bære for deg. Den må vi bære selv. Per nå går det greit, men den er tung og vond. Det er på bakgrunn av valget jeg selv har gjort, at jeg velger å bære sekken og leve livet videre. For det finnes andre alternativer også, men det er ikke alternativet nå lenger.