Én million øvelsesskudd årlig
Hvor mye skytetrening svenske polititjenestemenn får, er avhengig av arbeidssted og sjefens innstilling til skytetrening.
Publisert
Sist oppdatert
Det sier Magnus Roos, som er ansvarlig for våpenopplæring i Västra Götalands län, og er med på å utdanne fylkets skyteinstruktører. Etter politiskolen, hvor studentene må gjennom rundt 60 timer med skytetrening hver termin, er det varierende hvor mye skytetrening hver enkelt polititjenestemann og -kvinne får når de tar fatt på arbeidslivet.
– Det er forskjellig fra enhet til enhet. Noen er mer strukturert enn andre, mens noen baserer det hele på egentrening. Det er avhengig av hvor du jobber og hvem som er sjef, forteller Roos til Politiforum.
Det eneste kravet svenske polititjenestemenn må oppfylle, er å passere en årlig skytetest for å få beholde våpenet sitt. Hvor mange treningstimer hver enkelt gjennomfører for å klare det, varierer veldig.
– I Västra Götalands län brukes det omtrent én million patroner årlig på øvelsesskyting, fordelt på de rundt 3300 polititjenestemennene, sier han.
– Veldig få skudd
Til sammenligning blir det i snitt kun avfyrt rundt 30 skarpe skudd av svenske polititjenestemenn årlig – i hele landet.
– Det er snakk om veldig få skudd, bekrefter Roos, og fortsetter:
– I vårt fylke er det ikke snakk om mer enn 1-2 skudd mot mennesker i året. Det er svært lenge siden noen ble skutt og drept av politiet i Västra Götalands län. Jeg opplever at et større problem er «frustrasjonsskyting», at det skytes mot biler.
En slik «frustrasjonsskyting» kan for eksempel skje når en polititjenestemann blir forsøkt nedkjørt, og avfyrer skudd mot bilen – ofte i ren refleks.
– Det skjer nok fem-sju ganger i året. De fleste skylder på at det var nødverge for å ikke bli nedkjørt, men dersom skuddet går inn bakruten på bilen, så har man et forklaringsproblem, sier Roos.
Frykt og impuls
Det svenske politiet har rett til å avfyre skudd i nødverge, dersom en frykter for eget eller andres liv, og gjennom såkalt «laga befogenhet» – lovlig maktbruk – for eksempel for å forhindre en farlig person fra å unnslippe. I praksis er det imidlertid så å si alltid nødverge som er årsaken til at svenske polititjenestemenn avfyrer våpenet sitt mot andre mennesker. Uansett skal det være siste utvei.
– Spørsmålet er om en kan gjøre noe annet enn å skyte? Da skal man ikke skyte, sier Roos.
Samtidig er det ofte et element av frykt og impuls inne i bildet i slike stressede situasjoner, som avgjør når og hvordan skudd avfyres.
– Det styrer man ikke over. Og mennesker er forskjellige. Jo reddere en politibetjent er, desto høyere vil han for eksempel peke med våpenet.
– Norge ligger etter
Selv mener Roos at det norske politiet ligger «litt etter» det svenske.
– Hvis en norsk patrulje drar på et rutineoppdrag til en leilighet i åttende etasje, åpner døren og ser at her er den som har ringt i livsfare, da kjennes det feil å måtte dra åtte etasjer ned igjen for å hente våpen, sier han.
Det svenske politiet kunne i en slik situasjon grepet inn umiddelbart, understreker Roos, som sier fast bevæpning ikke er et spørsmål i Sverige.
– Å ha våpen ser vi på som en selvfølge.
