Den nye politihverdagen

Nedleggelser. Utarming. Rasering. «Namsmannen slakter politianalysen». «Politianalysen tar ikke hensyn til folks behov». «Frykter et hardere politi». «Distriktsoppgjør mot Humlegård».

Et nyhetssøk på «politianalysen» levner liten ære for arbeidsgruppen som gjennom et drøyt halvår endevendte politiet, og i sommer konkluderte med den historiske politianalysen. Aldri tidligere har norsk politi vært gjenstand for en mer dyptpløyende og grundig gjennomgang.

Men skal en tro medieoppslagene, er konklusjonen om større politidistrikter og færre små lensmannskontorer uholdbar for veldig mange. I distriktene er ordførerne og befolkningen livredde for lokalsamfunnene sine. Det var kanskje grunn til å tro at politidirektør Odd Reidar Humlegård lå søvnløs om nettene og fryktet innspillene fra politidistriktene før høringsfristen til politianalysen gikk ut den 1. oktober.

Det skulle i så fall vise seg å være en ubegrunnet frykt.

– Jeg har vært i 17 politidistrikter, og hovedkonklusjonen er at distriktene både gjennom møtene og høringsuttalelsene, slutter seg til hovedanbefalingene i analysen. Både når det gjelder struktur og kvalitet. Man synger på den samme sangen, og omtrent på samme vers. For meg er det ikke store forskjeller når noen sier seks og noen sier 10 distrikter. Om politiets oppgaveportefølje, gjelder det samme. Vi må gå gjennom porteføljen. Og dette må utredes nøye.

Politidirektøren står stødig i stormen.

Flytter på åtte prosent

På en pressekonferanse 7. oktober, var det Humlegård og Politidirektoratets (POD) tur til å legge fram sine synspunkter til politianalysen. Og de gir sin tilslutning til politianalysens anbefaling om å kutte antallet politidistrikter.

– Min hovedanbefaling er at politi- og lensmannsetaten organiseres i seks politidistrikter og at det bør iverksettes en gjennomgang av politiets omfattende oppgaveportefølje, var politidirektørens klare melding.

Politianalysen skisserer både en strukturreform og en kvalitetsreform for politiet. Den som synes vanskeligst å svelge for innbyggerne, er strukturreformen. Frykten for hva som vil skje dersom lensmannskontoret forsvinner fra bygda, er det mange små lokalsamfunn som kjenner på. For i tillegg til rådet om å redusere antallet politidistrikter til seks, er anbefalingen i politianalysen også at 140 tjenestesteder skal bort.

– Selv om lensmannskontoret blir borte, så skal ikke politiet forsvinne. Det er definitivt ikke mitt ønske at politiet skal stenge døra og forsvinne fra bygda. Dette blir syretesten på om strukturreformen er vellykket, understreker Humlegård overfor Politiforum, før han fortsetter:

– Her har vi en jobb å gjøre med å forklare at en bygning i bygda ikke nødvendigvis betyr at det er politi der. Grunnen til at vi foreslår dette, er for å få et lokalt tilstedeværende politi. Jeg skjønner veldig godt at det er vanskelig å forstå at det å slå sammen to kontorer skal gi et bedre politi. Folk ser jo lensmannskontoret i bygda som et symbol på nærhet og trygghet. Men veldig mange steder sier lensmannen at de ikke har tid til å kjøre rundt og snakke med bygdas ungdom på kvelden eller nattestid. Det gjøres ikke nok i dag. Når folk sier at det å fjerne lensmannskontoret fra bygda vil gi et aksjonspoliti, så er problemet at det på mange steder er det vi allerede har i dag, etter stengetid klokka tre.

I stedet for et fast kontor i bygda, skal politiet være til stede på en annen måte. I bytte mot at lensmannskontorene forsvinner, skal politiet i regionen få ressurser til økt vaktsamarbeid, noe som i beste fall vil gi patruljerende polititjenestemenn i sirkulasjon 24 timer i døgnet, sju dager i uka.

– Rundt snakket om at vi nå skal rasere og legge ned norsk politi, så er det også viktig å huske på at av disse 140 lensmannskontorene som foreslås lagt ned, så er det mange av dem som er veldig små. Et grovt regnestykke viser at det er cirka åtte prosent av våre medarbeidere som jobber på disse 140 stedene, inkludert sivilt ansatte. Det som kan se ut som en brutal rasering av politiet, handler derfor om en veldig liten del. Men jeg sier ikke at disse er uviktige, understreker politidirektøren, som selv har mange års bakgrunn fra små tjenestesteder.

Få endringer i nord

Samtidig påpeker Humlegård at det ikke er slik at alle små kontorer skal legges ned for enhver pris. I Troms og Finnmark, med store avstander mellom tettsteder og byer, vil det være små endringer. Det samme blir sannsynligvis tilfellet for Sogn og Fjordane.

– Vi må fortsatt ha mange små tjenestesteder, det er det ingen tvil om. Når vi foreslår å slå sammen en del lensmannskontorer til større enheter, betyr det, litt tabloid, at våre innbyggere må kjøre litt lenger for å få utført tjenester av politiet som ikke haster. I bytte mot det, skal de få et mer tilgjengelig politi som skal være på hjul i stedet for å sitte bakvakt. Også på tider av døgnet hvor politiet i for stor grad sitter hjemme, nemlig etter klokka tre. Det tror jeg er en ålreit byttehandel, men det fordrer også at politiet kommer.

Politidirektøren viser til at det utdannes stadig flere politifolk, som - dersom finansieringen videreføres - skal inn i større driftsenheter sammen med de som allerede jobber der. To lensmannskontorer med fem ansatte blir da til ti, og med to nye ansatte så vil det ligne på noe, tror Humlegård.

– I dag er utfordringen, som jeg har hørt fra mange lensmenn, at de ikke klarer å innfri befolkningens forventninger med sine fire-fem ansatte. Det går ikke med dagens arbeidstidsavtale (ATB) og beredskapsordninger. Også på etterforskningssiden, som vi så i analysen, blir dagens kriminalitet for avansert for små lensmannskontorer. Selv om det er flinke folk med stor generalistkompetanse som jobber der. Vi trenger større miljøer for å møte denne utfordringen, for vi ser at små steder har dårligst resultater, forklarer han.

Samtidig erfarer lensmennene at nyansatte ofte søker seg videre etter kort tid i jobben.

– Miljøet blir for lite, så de søker seg bort, sier politidirektøren.

Ønsker nytt ledernivå

Selv har Humlegård vært en tydelig kritiker til dagens organisering av politiet, hvor han som toppleder har cirka 40 personer i sin ledergruppe. Bare det å gjennomføre medarbeidersamtaler med alle disse personene, er en umulig oppgave, mener politidirektøren.

– I analysen foreslås det derfor å formalisere et mellomnivå, sier politidirektøren.

Mellomnivået, som består av egne enheter med budsjett-, resultat- og personalansvar, plasseres inn under hvert politidistrikt/politiregion (se illustrasjon). Med utgangspunkt i politianalysens anbefaling om seks politiregioner, vil det da for eksempel bli opprettet tre-fire driftsenheter i hver region. I en tenkt region øst, kan driftsenhetene for eksempel bli Østfold, Romerike, Oppland og Hedmark. I disse fire driftsenhetene, vil så lensmannskontorene og politistasjonene ligge.

– Her ligger nøkkelen til å lykkes, mener Humlegård.

– Organiserer vi oss på denne måten, vil vi sikre oss at vi får større spesialistmiljøer som en del av en større region. I dag er det slik at distriktene trekker kølapper hos Kripos og Økokrim, uten å komme fram. Særorganene har ikke mulighet til å understøtte alle som etterspør deres spesialkompetanse. Med større og mer robuste politidistrikter, kan vi bygge opp mer robuste spesialistmiljøer på mellomnivået i de enkelte politidistriktene.

Politidirektøren ramser opp kompetanse innen cyberkriminalitet og organisert kriminalitet, og kompetansen i økoteam og spesielle operasjoner, som noen av de aktuelle fagområdene.

– Dette kan bygges opp i distriktene, og vil igjen gi en effekt på etterforskningssiden. Det er bedre å måtte vente på en kriminaltekniker fra nabofylket, enn å ringe Kripos og få beskjed om at dette må dere klare selv, understreker han, og trekker fram kroneksempelet:

– Ta Grenseløs. Det er et eksempel på et større distrikt i praksis, som er født i smerte av manglende kompetanse i de tre distriktene. De slo seg sammen, og se på den effekten det har fått. De er langt mer slagferdige. Dette er mulig å gjøre flere steder, og det er rett og slett forventningen jeg tror vi må ha til oss selv i framtiden.

Større politidistrikter skal heller ikke bety at alle tjenestene klumpes sammen på ett sted.

– Vi kan heller tenke oss at vi videreutvikler allerede kompetente fagmiljøer der de er, men at de da skal kunne understøtte og bistå i en større region. Bedre samhandling betyr ikke at alt må ligge samlet. Hvis hundetjenesten er lokalisert ett sted i en region, betyr det ikke at alle bikkjene er der. Der sitter det en fagsjef som har kontroll på trening og godkjenning, mens det fortsatt vil være hundepatruljer andre steder. Det er tenkningen rundt større politidistrikter.

Tenker 20 år fram

Humlegård mener bestemt at det er dette som er framtiden. Dette handler om å rigge et politi for de neste 15-20 årene, og da mener han det er viktig å ikke bli akterutseilt. Politidirektøren sier også at han er godt klar over kritikerne som mener han er i ferd med å gjøre de samme feilene som helse-Norge i sin tid gjorde.

– Mange sammenligner oss med helseforetakene, men det er også store forskjeller. Jeg tror nøkkelen til å unngå de samme problemene, er et godt styringsspenn, med en mulighet for ledelsen til å følge opp sine medarbeidere, som vi ikke har i dag. Man løser heller ikke problemet med lokal tilstedeværelse bedre bare ved å kutte antallet politidistrikter. Derfor er det viktig å formalisere driftsenhetsnivået, forklarer han, og fortsetter:

– Hvis vi får for mange politidistrikter, så vil det bli et veldig stort ledelsesspenn. For det er heller ikke sånn at det blir bedre tilstedeværelse jo færre politidistrikter det er. Det handler om hvordan vi rigger dette på bakken. Selv om det er vår anbefaling, så er ikke det magiske tallet for meg seks politidistrikter. Der er jeg ikke, men jo nærmere vi kommer ti, jo flere problemer får vi. Midt i mellom der, da er det håndterbart.

Humlegård minner om at reformeringen av distriktstrukturen ikke er en idé som kom på bordet først i politianalysen, og i etterkant av 22. juli.

– Vi må ikke glemme at vi var godt i gang med omorganisering av politiet i resultatreformen, og allerede i juni 2011 sendte Politidirektoratet en anbefaling til Justisdepartementet om å kutte ned til 17 politidistrikter. Dette startet ikke i juni i år med politianalysen. Dette startet for lenge siden. Mange har ventet på endringer i strukturen siden 2008-2009.

Et politidistrikt som allerede har vært gjennom en slik prosess, er Follo, som har kuttet fra 13 til to driftsenheter.

– De har blitt evaluert, og resultatet er at medarbeiderne er mer fornøyde, befolkningen er fornøyd, og resultatene har blitt bedre, sier Humlegård.

– Et punkt i politianalysen er at en reduksjon i bygningsmassen skal gi besparelser. Men i sitt høringssvar har Follo politidistrikt pekt på at de etter reformen bruker en større del av budsjettet på bygningsmassen enn før reformen?

– Det er viktig for meg å understreke at politianalysen ikke er et forslag om en sparereform. Både kvalitetsreformen og strukturreformen handler om å få bedre kvalitet på polititjenestene, og å bruke pengene bedre enn i dag. Nå har vi for mange lokale løsninger, og det er en måte det er umulig å fortsette på, svarer politidirektøren, og fortsetter:

– Hvis vi ser på bygningsmassen vår, så bruker vi for mye penger på å være mange steder. Oslo politidistrikt holder for eksempel til på 21 forskjellige steder.

Også på materiellsiden mener Humlegård det er for store variasjoner.

– Jeg har reist mye rundt i politi-Norge og har sett mange flotte, nye biler, men også mange utdaterte biler. Spennet er for stort, og det er ingen tvil om at vi har et etterslep på investeringssiden i politiet i dag. Derfor må vi rydde opp i hvordan vi bruker midlene våre, gjennom å se på innkjøpsordninger og hvordan politiet bruker pengene.

Men det er ikke dette som må gjøres første, sier han.

– Det som haster mest, er å få tatt en prinsippavgjørelse på struktur. Det verste som skje nå, er at det ikke skjer noe.

Forventer to per 1000

På mannskapssiden sier politidirektøren at det er «kjempeviktig» at målet om to polititjenestemenn per 1000 innbyggere i 2020, blir videreført. I dag er de fleste politidistriktene langt unna en slik politidekning.

– Noe av politiets dårlige tilstedeværelse nå, skyldes at grunnbemanningen har blitt for lav, og har vært det lenge. Jeg har et ønske og en forventning om å videreføre 2020-målet, for å innfri forventningene til tilstedeværelse, beredskap og etterforskning. For vi skal etterforske i årene som kommer også, derfor må vi også styrke etterforskningskapasiteten. Da legger vi til grunn at utdanningstakten ved Politihøgskolen blir videreført, forklarer Humlegård.

I første omgang handler dette om å få nyansatte i jobb, fortsetter han.

– Det er viktig. Så kan det være en kapasitetsutfordring å ansette de som faktisk kommer ut. Men primærmålet må være å holde et godt utdanningsnivå, og få friske midler til å ansette de nyutdannete. Det hjelper å få ut 350 nye hvert år.

Den siste oversikten over politidekningen, viser også at det er et stort spenn mellom Sunnmøre politidistrikt som har lavest dekning (1,09 politi per 1000 innbyggere) og Østfinnmark politidistrikt som har høyest dekning med 3,41. En del av forskjellen skyldes Norges forpliktelser rundt Schengens yttergrense mot Russland, men også fordelingsnøkkelen for hvem som skal få hvor mange nye stillinger, må ta sin del av skylda.

– Forskjellene er for store politidistriktene imellom, men jeg er imponert over hvor mange politidistrikter som får til et så bra tilbud med en begrenset bemanning. Sunnmøre som er lavest, produserer godt og gjør en god jobb, men det er veldig vanskelig for dem å få vaktlistene til å gå rundt. Vi må derfor vurdere når vi fordeler neste års stillinger om vi skal skjevdele litt, for å utjevne forskjellene. Det er en vesentlig forskjell mellom én og 1,5 per 1000, sier Humlegård.

Samtidig, sier han, kan man ikke se på politidekningen uten å samtidig vurdere politiets oppgaveportefølje. I tråd med politianalysens anbefalinger, ønsker også Humlegård å redusere antallet oppgaver som løses av politiet, noe han påpekte i PODs høringsuttalelse.

– Det er ingen andre europeiske land som har en så bred portefølje i politiet. Nederland, for eksempel, har en vesentlig smalere portefølje, og tre polititjenestemenn per 1000 innbyggere. Det er et tankekors at vi har den laveste politidekningen og den bredeste porteføljen, sier Humlegård.

Tradisjonelt sett har det norske politiet hatt en bred portefølje for å sikre at det sivile preget blir ivaretatt.

– Vi bruker ganske mye ressurser på det, sier politidirektøren.

– Samtidig er jeg overrasket over hvor mange lensmenn som sier at vi må se på oppgaveporteføljen vår. De er lei av naturskadeskjønn, som kan utgjøre mye jobb med 30-40 saker i året. Vi må gå gjennom dette og finne ut hva politiet skal gjøre. Noen oppgaver er understøttende, som utlendingsoppgaver. Dette er en jobb politiet gjør så effektivt at det neppe er samfunnsøkonomisk lønnsomt å la andre gjøre det, fortsetter han.

Humlegård bruker Finland som et eksempel på at en smalere portefølje ikke behøver å bety at politiet fjerner seg mer fra befolkningen, mens tilliten til politiet synker. For det er ikke tilfellet hos finnene. Samtidig blir også veldig mange av oppgavene i norsk politi allerede gjort av personell som ikke er politiutdannet.

– Derfor må de sivile oppgavene gjennomgås. Sivile oppgaver og forvaltningsoppgaver vokser mye hvert år. Når vi vet at vi har rammebudsjettering, så ser vi at vi år for år får stadig større utgifter til sivile oppgaver, uten at budsjettet økes tilsvarende. Forvaltningsoppgaver koster, og da må vi spise av «politipengene», forklarer politidirektøren.

Det gjør det aktuelt å sentralisere administrative funksjoner i større grad enn i dag. Humlegård viser blant annet til Vestfold politidistrikt, som har startet opp en egen forvaltningsenhet i Stokke.

– De har 50.000 kunder i året, og gir bedre kvalitet og effektivitet. Politiet sparer penger på dette. Vi har også hørt når vi har vært ute at en spredning av sivile oppgaver gir dårligere kvalitet. Da må vi se på organiseringen. Kanskje er det ikke naturlig at det er passutstedelse i hver driftsenhet, for eksempel. Det er dette vi må se på, sier politidirektøren.

Men:

– Når en leser politianalysen, så kan det virke som om vi allerede har konkludert. Men det er ikke sånn at det står folk i kø for å ta over disse oppgavene. Det er snakk om lange prosesser for å få dem overført til andre.

Forpliktende forebygging

Dersom sivile oppgaver og lensmannskontorer forsvinner, er kritikerne til politianalysen redd for at dette kan gå ut over det forebyggende politiarbeidet i de lokalsamfunnene. Avstanden mellom politiet og befolkningen vil bli for stor, frykter de.

Humlegård er ikke enig.

– Noen tror at forebygging handler om at lensmannen og politibetjenten bor i bygda. Det kan være viktig det, men skal en jobbe forebyggende på en bedre måte, så må det være mer forpliktende enn som så. En lensmann sa til meg, «jeg går hjem klokka fire, og kjenner stort sett kun besteforeldrene til rampen». En annen sa at han ikke klarte å jobbe forebyggende bare ved å bo i bygda. Mange der ute har sagt til meg at de rett og slett ikke har tid til å planlegge forebyggende politiarbeid, forklarer politidirektøren.

I dag, mener han, er det veldig forskjellig fra distrikt til distrikt hvordan forebygging blir prioritert i budsjettene.

– Det handler om at forebygging ikke står i organisasjonskartet i dag. Men forebygging står i organisasjonskartet vårt i politianalysen. Det betyr at vi skal ha kompetanse til å jobbe med dette fra dag til dag, men også at hele politiet skal ha forebygging langt framme i pannebrasken. I dag er det veldig tilfeldig hvordan det gjøres. Dette mener jeg er noe vi kan få til. Jeg sier ikke at politianalysen løser alt, men at vi setter forebygging på organisasjonskartet og forplikter politimesteren, det kan ha en virkning, understreker han.

Humlegård trekker også fram forebygging opp mot de harde, kriminelle miljøene, som det brukes mye penger på og jobber godt med i dag.

– Der gjøres det mye kjempegodt arbeid, som ikke beskrives som forebyggende arbeid i dag.

Politidirektøren understreker samtidig at han «i stor grad» mener politiet skal videreføres slik som i dag. Selv om 22. juli alltid vil ligge som et bakteppe for politianalysen, er det ikke hendelsene den dagen som skal være dimensjonerende for framtidens politi.

– Det vi prøver å gjøre nå, er å ta vare på og foredle det som norsk politi er gode på, og forbedre det vi kan. For meg er det viktig å også ta med meg det som fungerte 22. juli. Jeg ønsker ikke noe beredskapspoliti eller aksjonspoliti. Vi må i større grad få opp spesialistkompetansen på etterforskningssiden også, understreker Humlegård.

Forutsetter IKT-opprustning

Politidirektøren beskriver norsk politi som «siste par ut på dansegulvet», etter at både Danmark, Finland og Sverige de siste årene har gjennomført flere tilsvarende reformer.

– Vi håper å kunne sette politianalysen i verk fra 2015, men det vil ta flere år før de nye politidistriktene er oppe og går med en ny struktur. Politianalysen legger det lange løpet. Dette vil ta tid, og gå i faser, med ny organisering og nye bygg. Framdrift er viktig for oss. Venter vi til 2016, blir vi stående litt for lenge og slure.

En viktig faktor for å lykkes, er å kople inn PODs merverdiprogram. Merverdiprogrammet skal koste 2,4 milliarder kroner, og vil være en storstilt, teknologisk opprustning av politiet. Det fordrer at den påtroppende regjeringen innfrir løftet om å sikre finansieringen av en ny IKT-plattform i politiet.

– Vi må ikke glemme hvordan det står til med teknologien i norsk politi. Skal vi få dette til å fungere på bakken, kreves helt andre teknologiløsninger. Det må skje samtidig. Slik får vi mange lensmannskontorer til å rulle, og kommer unna den stasjonære, stagnerte formen man har i dag.

Summa summarum mener politidirektøren at disse tiltakene tilsvarer en «grundig opprydding i eget hus» for politiet. Han forventer at politiet blir møtt med et åpent sinn når de nå går inn for så store endringer.

– Nå har politiet fått mye kritikk og juling, og vi ser det er et forbedringspotensial. Når politiet da kommer opp med forslag til hvordan dette kan gjøres, så må vi også bli hørt. Det er vanskelig å ta kritikken, hvis man ikke får lov til å forbedre seg. Jeg har stor tro på at vi skal få et bedre politi, men vi skal ikke ha etannetpoliti, sier Humlegård.