Avhør av sårbare personer

Kurset "Advanced witness course", jf. fagartikkel i foregående utgave av Politi­forum, inneholdt avhør av sårbare vitner. Grunnlaget og formålet aktualiseres i stor grad også i møte med og i avhør av mistenkte personer.

Et stort ansvar ligger derfor hos avhører som skal innhente pålitelig informasjon som legges til grunn for en senere avgjørelse.

Fornærmede og vitner ønsker i større grad enn mistenkte å bidra til en oppklaring i saken. Å ønske å bidra er ikke ensbetydende med at det som fortelles er fullstendig eller pålitelig. Det kan være krevende både mentalt og fysisk å forklare seg. I tillegg har vi en tendens til å vurdere en persons troverdighet avhengig av yrke, selvsikker fremtoning og mengde informasjon fremfor pålitelighet og relevans av informasjon.

«Sikre» vitner har vært gode vitner i retten. Og i møte med vitner som fremstår usikre eller som ikke opptrer slik vi forventer, bekymrer vi oss allerede under avhøret for hvordan dette vil uttrykkes i en politirapport eller hvordan vitnet vil fremstå i retten, i stedet for å iverksette tiltak som gjør at vitnet får best mulig arbeidsforhold til å gi sin forklaring både hos politiet og i retten.

I den senere tid har det vært økt fokus på norsk politi sin avhørsmetodikk og erkjennelsen av at enkelte trenger særlig oppmerksomhet og tiltak i forbindelse med å avgi forklaring har kommet på trykk i en rekke rapporter. Arbeidsgruppen bak NOU 2008:4 fremmet sågar forslag om sertifisering av avhører til fornærmet for voldtekt.

Sårbare vitner

Hva menes med sårbarhet, og hvordan identifisere dette? I England har man identifisert 5 ulike kategorier for sårbarhet;

1) Barn/unge under 17 år,

2) Personer med læringsvansker,

3) Personer med fysisk handikap,

4) Personer med psykisk forstyrrelser/sykdom og

5) Personer utsatt for grove eller gjentatte tilfeller av familievold, seksuelle overgrep, trusler, rasistisk motivert vold eller trusler og overgrep mot ulike minoriteter (etnisk, seksuell orientering, eldre personer).

Sårbarhet kan altså knyttes til forbrytelsens art, relasjon mellom offer og gjerningsperson eller til varige eller midlertidige tilstander ved en person. Ikke sjelden rammes en person av flere kategorier. De kan være sårbare som personer, lett tilgjengelige offer og særlig sårbar i avhørssituasjonen.

Alt kan påvirke evne og mulighet til å avgi en korrekt forklaring. Home Office utviklet i samarbeid med ulike profesjoner i 2001 en veileder til bruk for blant annet politi, barnevern og helsevesen; "Achieving Best Evidence in Criminal Proceedings: Guidance for Vulnerable or Intimidated Witnesses, including Children", såkalt ABE-avhør.

Sårbarhet i kategori 1, 3 og 5 er enklere å identifisere enn det kategori 2 og 4 kan være. Jeg vil i artikkelen ikke berøre kategori 1- barns sårbarhet -, da jeg mener lovverket og allerede utviklet avhørsmetodikk for barn under 14 år (16) i Norge ivaretar disse. Det samme gjelder overfor personer med psykisk utviklingshemming eller alvorlig psykisk sykdom, kategori 2 og 4. Disse lidelsene identifiseres forhåpentligvis forut for avhøret med påfølgende avgjørelse om de er i stand til å avgi forklaring, og evt når, hvem og på hvilken måte det skal foretas dommeravhør av dem.

Når det gjelder kategori 3, personer medfysisk handikap, må avhører identifisere hvorvidt og evt hvordan handikappet påvirker vitnets evne til å gi forklaring samt hvordan handikappet kan ha påvirket vitnet under hendelsen ift så vel observasjon som tolkning av informasjon. Et nokså ubetydelig fysisk problem for noen kan resultere i langt mer alvorlige problemer for andre, som eks ved stamming. Stamming er en talevanske som rammes av ca. 1 prosent av befolkningen.

Enkelte stammere gruer seg for å innlede en samtale med andre, de forsøker å bytte ut visse ord for å skjule stammingen. De unngår sosiale situasjoner og resultatet kan bli en ond sirkel av talefrykt, passivitet og isolasjon.

Når det gjelder kategori 5 mener jeg store deler av disse er identifisert og belyst i tidligere nevnte rapporter, både hva gjelder beskrivelse av problem, anbefalt avhørsmetodikk og tiltak som fremmer forklaring for politi og i retten. Det gjenstår fortsatt en del før politiet har tatt i bruk foreslåtte tiltak.

Det er da den mindre åpenbare sårbarheten som gjenstår. Å gjenkjenne den kan være vanskelig av mange årsaker. Mange avhør foretas kort tid etter en forbrytelse, og hvor ulike reaksjoner i avhørssituasjonen anses normalt. Tegn som indikerer sårbarhet og behov for særlige tiltak kan mistolkes av avhører. I tillegg kan påvirkning av rus/medisiner eller mangel på sådan for avhengige, gjøre bildet ytterligere komplekst.

Mange sårbare personer har aldri fått en diagnose. De greier seg «sånn passe» gjennom livet, fra skole til arbeidsliv uten å kreve for mye hjelp eller støtte, likevel av noen oppfattet som ressurssvake. Mange ønsker ikke å erkjenne at de har problemer, og gjør alt de kan for å skjule for omverdenen, - og å være som alle andre. De har gjort det som barn og de gjør det fortsatt som voksne. Disse må vi være særlig oppmerksomme på, da verken de eller andre for dem krever ekstra oppmerksomhet.

Sårbare personer er på linje med andre, enkeltindivider som ikke kan puttes i én bås. Likevel kan de ha noen fellestrekk som utfordrer oss i avhørssammenheng. De kan blant annet;

• Føle de er en belastning for omverdenen. Mindre nettverk, og avhengig av dem som er der. Dette i kombinasjon med mindre selvtillit kan føre til at de har vanskelig for å gi uttrykk for at de ikke vil, at de ikke vet eller at de ikke forstår.
• Ha mindre kunnskap om hva som er rett og galt.
• Ha mindre tillit til andre mennesker. Noen er mer avhengig av andre mennesker.
• Ha lavere stresstoleranse.
• Ha respekt for autoriteter - stoler på at avhører tar kontroll og kan tro at politiet innehar mer (korrekt) informasjon i saken enn det faktisk gjør.
• Være mer opptatt av å tilfredsstille avhører og mer suggestibel for ledende og gjentatte spørsmål. Kan i tillegg oppfatte egne observasjoner som mindre pålitelig enn andres.
• Ha lavere kommunikasjonsferdig­heter.

Dette kan være et utgangspunkt når vi planlegger og gjennomfører avhør med en sårbar person. Men, når det er sagt, det er viktig at fokus hos avhører ligger hos personens ferdigheter og muligheter mer enn på nedsatte evner.

Nedenfor vil jeg knytte noen kommentarer og forslag til tiltak under de ulike fasene i K.R.E.A.T.I. V-modellen.

Planleggingsfasen

Avhører bør ha generell kunnskap om personen som skal avhøres og forsøke å kartleggeså vel motivasjon til å forklare seg, som forutsetninger og perspektiv. Dersom informasjon om mulig sårbarhet foreligger før avhøret, må avhører forsøke å få avklart og avtalt tiltak med personen selv og/eller med noen av han har tillit til. Rutiner omkring søvn, medisinering, arbeid og andre forhold som kan påvirke stresstoleranse, konsentrasjon og utholdenhet bør kartlegges for å kunne møte en opplagt og motivert person i avhør.

Politiet ønsker ofte å få en tidlig og ren forklaring, men fordelen kan reduseres ved dårlig kontakt og en mindre motivert person. Små avbrekk i faste rutiner kan skape usikkerhet, som i så fall bør forebygges. Ved nedsatt konsentrasjon og utholdenhet kan man alternativt planlegge korte avhør over en eller flere dager, flere pauser, mat og drikke osv. Her blir planlegging i forhold til tema i avhør, og i hvilken rekkefølge tema skal presenteres, være en del av avhørsstrategien.

Det kan være en fordel med et møte på forhånd, der formålet er å gi informasjon og identifisere egnet tid, sted, metode, uniformering, samtykkekompetanse, behov for hjelpemidler, tillitsperson/vitnestøtte til stede og evt andre tiltak. Avhøret bør foretas på lyd og bilde.

Kontaktetablering/introduksjon

Må benyttes til å gjøre personen trygg, som er en forutsetning for så vel kommunikasjon som evnen til gjenfortelling. Om ikke en mulig sårbarhet er kjent forut for det første møtet, er dette noe som må tas tak i på en respektfull og nysgjerrig måte så snart kontakt etableres. Å unngå tema vil kunne forsterke sårbarheten. Er avhører i tvil, kan spørsmål om type skoletilbud, type arbeidssted, fritidsaktiviteter, bistand fra noen i hverdagen og eventuelle fordeler knyttet til funksjonsevne være relevant.

Indikasjoner hos personen kan være sakte og/eller forvirrende svar på spørsmål, vanskelig med å forstå enkle spørsmål, vanskelig med å snakke, problemer med å lese og/eller skrive, uklar ift tid og sted, vanskeligheter med å forstå detaljer og/eller hendelser, fysisk opptreden, lukt osv. indikerer særlige tiltak under avhør.

Når sårbarhet er et tema mellom avhører og personen, kan spørsmål som «Hva innebærer dette for deg?« og «Hvordan kan jeg best legge til rette for deg?» motivere til å være åpen og tydelig på sine behov.

Det er viktig å bruke åpne spørsmål i hele bli-kjent-fasen, på denne måten øves og praktiseres ønsket avhørsstil. Personen må få mulighet til å fortelle om noe generelt og ufarlig mens avhører lytter aktivt for å vurdere dens generelle uttrykksmåte, antall ord pr. setning og mengde informasjon som kommer.

Merk at en del personer kan ha problemer med for nær, fysisk kontakt til avhører. Andre finner det ubehagelig dersom avhører søker etter og forventer øyekontakt. Var varsom i bruk av slang, spøk og ironi, dette kan skape usikkerhet.

Mange overvurderer politiets kunnskap, det kan derfor være særlig viktig å motivere personen til å fortelle «alt».

Såfremt avhøret gjennomføres på en god måte, er det ingen grunn til å tro at sårbare personer gir mindre korrekt informasjon. Men instruksjoner og avtaler omkring «jeg vet ikke», «jeghusker ikke» og «jeg forstår ikke» må forklares og trenes for å forebygge suggestibilitet.

Fri forklaring

Avhører bør legge til rette for en fri forklaring, og være forberedt på at tema og/eller tidsperioder det ønskes forklaring om, bør være tydelig avgrenset. Dette gjelder i så vel vanlige politiavhør som kognitive avhør, som kan være både mentalt og fysisk krevende å gjennomføre.

Avhører bør i introduksjon til fri forklaring og senere sondering prate i fortid, dette kan hjelpe personen til å holde seg til den konkrete hendelsen det ønskes forklaring om, i stedet for å vise til det som vanligvis skjer. I tillegg kan det redusere mulighet for en eventuell retraumatisering.

Av og til avhører vi personer med dårlig språk eller av andre grunner har vanskelig for å uttrykke seg. Avhører kan lett komme i en situasjon der den ønsker å «hjelpe», eks til å fylle gapene i personens forklaring. Dette bør unngås. I tillegg til at avhører ofte har dårlig forutsetning for å vite hva personen egentlig ønsker å formidle, kan han ikke forvente at lett påvirkelige personer med respekt og tillit til politi gir uttrykk for sin misnøye med å bli avbrutt eller korrigerer eventuelle misforståelser, verken i avhørssituasjonen eller i forbindelse med gjennomgang av rapporten.

Sondering/konfrontasjon

Avhører bør ikke møte uforberedt til et avhør. Dette blir særlig viktig og tydelig i møte med personer som har begrenset kapasitet og konsentrasjon, og hvor man ikke må trette ut med uvesentligheter. Still nøytrale, enkle åpne spørsmål og gi tilstrekkelig, men ikke mer, informasjon i spørsmålet for å unngå påvirkning.

Personen har gjennom sin forklaring gjerne fortalt om noe avhører ikke har funnet like relevant. Når avhører i denne fasen utfordrer forklaringen, må han nærme seg tema og stille spørsmål i samme rekkefølge som den ble presentert. Er det tema avhører mener er irrelevante, bør tema likevel nevnes før han går til neste tema. I tillegg til at avhører viser han har lyttet, unngår personen å «hoppe» unødig i sin søken etter minnet.

Det er som ellers viktig å kontrollere påliteligheten av personens forklaring i forhold til A.D.V.O.K.A.T.E.

Gjentatte spørsmål kan få personen til å tro at første svar ikke var det avhører ønsket å høre, eller at svaret var direkte feil. En suggestibel person kan komme til å gjette sine svar. Det blir viktig at avhører i så fall begrunner behovet for gjentatte spørsmål.

Ved utforming av spørsmål bør avhører være oppmerksom på mulig konsekvenser av nyanser i ordvalg, for eksempel:

• «Hva skjedde så?» - kan få vitnet til å tro at noe skjedde etterpå.
• «Så du en bil?» - i stedet for «Så du bilen?».

Avslutning

Uavhengig av relevans, fullstendighet og pålitelighet er det viktig at avhører verdsetter personens bidrag. En positiv og nøytral avslutning har ofte en forsterket betydning i møte med sårbare personer. Personen bør få en kontaktperson i politiet for eventuelle spørsmål, nye opplysninger osv. I tilleggbør avhører sikre at personen får tilstrekkelig informasjon om hva som vil skje i etterforskningen, kartlegge behov for vitnestøtte osv. Dette gjelder særlig overfor fornærmede .

Evaluering

Avhøret bør inneholde en vurdering av:

• Pålitelighet/fullstendighet av informasjon som kom frem og fremtidig bruk av informasjonen.
• Behov for ytterligere avhør.
• Behov for sakkyndighet eller avhør av personens omgangskrets for å vurdere pålitelighet.
• Avhørsmetodikk.
• Behov for særlige tiltak/oppfølging for å lette forklaring i retten, eks vitnestøtte.

Kurset i England hadde åtte deltakere, flere med lang erfaring i ABE-avhør. Sju av deltakerne besto eksamen. Personen som strøk var ABE-avhører og Family Liason officer i Brighton med lang erfaring i kontakt og kommunikasjon med sårbare personer. To sensorer mente han tidvis stilte upassende spørsmål med fare for retraumatisering, og at han hoppet mellom ulike tema og minnesystem i sin sondering. Dersom han senere ønsker sertifisering, må han bli anbefalt av sitt tjenestested og gjennomføre samtlige 3 uker på nytt.

Fotnoter:

1) «Rett til tolk, tolking og oversetting i norsk straffeprosess», NOU 2003:31 «Retten til et liv uten vold», «NOU 2007:7 Fritz Moen og norsk strafferettspleie», «NOU 2006:10 Fornærmede i straffeprosessen – nytt perspektiv og nye rettigheter», «NOU 2008:4: Voldtekt. Fra ord til handling.» samt Helsedirektoratets «Overgrepsmottak: en veileder for helsetjenesten»

2) Stortinget har vedtatt Regjeringens forslag om å styrke rettighetene for ofre i straffesaker, blant annet heving av aldersgrensen for bruk av dommeravhør fra 14 til 16 år.

3) Stortinget har vedtatt Regjeringens forslag om å styrke rettighetene for ofre i straffesaker, se www.odin.no.