Robin Schaefer.
Robin Schaefer. (Foto: Erik Inderhaug)

Anbefaler kolleger å ikke varsle

Robin Schaefer mener Riksadvokatens endelige konklusjon i varslersaken hans er et bestillingsverk. Han er sterkt kritisk til at sentrale deler av klagen hans ikke omtales.

Det har gått fem år siden åtte år gamle Monika Sviglinskaja ble funnet død i Sund kommune utenfor Bergen. Og det har gått snart tre år siden politietterforsker Robin Schaefer begynte å nøste opp i henleggelsen av dødsfallet.

Schaefers involvering markerte starten på en vanskelig tid for daværende Hordaland politidistrikt. «Monika-saken» ble et nasjonalt begrep, og etterforskeren ble en varsler. Henleggelsen ble senere tatt opp igjen, en drapsmann ble dømt, og flere av de sentrale aktørene i saken har siden byttet jobb – også Schaefer.

For selv om etterforskerens inngripen ble avgjørende for gjenopptakelsen, ble han også nødt til å kjempe en kamp mot systemet han selv var en del av. Det tok lang tid før daværende politimester Geir Gudmundsen formelt anerkjente Schaefer som en varsler.

Juridisk avslutning

Schaefers egne dagboksnotater om saken, tegner et bilde av en politiledelse som er mer opptatt av egenbeskyttelse og forsøk på å unngå en varslersak, enn å se på om det faktisk er blitt begått feil i en drapsetterforskning.

Saken ble løftet opp til Politidirektoratet (POD) og senere Justis- og beredskapsdepartementet. En uavhengig rapport – «Wiersholm-rapporten» – konkluderte med at arbeidsgivers opptreden mot Schaefer etter at han varslet, samlet sett representerte et brudd på gjengjeldelsesforbudet i arbeidsmiljøloven.

Spesialenheten for politisaker har vært inne i saken ved to anledninger. Først ble Hordaland politidistrikt ilagt et forelegg på 100.000 kroner for å ha håndtert Schaefers varsling på en grovt uforstandig måte. Ingen av de involverte enkeltpersonene ble straffet – for deres del, ble saken henlagt.

Dette skjedde kort tid etter at en arbeidsgruppe nedsatt av Riksadvokaten hadde konkludert med at «kvaliteten på politiets etterforskning av Monika-saken var mangelfull».

Så, i 2015 iverksatte Spesialenheten etterforskning for å se på politidistriktets håndtering av Schaefer som arbeidstaker, og om enkeltpersoner eller politidistriktet kunne bli straffet for overtredelse av arbeidsmiljøloven.

Saken ble henlagt 8. mars i år. To uker senere påklager Schaefer vedtaket til Riksadvokaten, som er Spesialenhetens overordnede, faglige instans. 5. oktober i år kommer konklusjonen fra Riksadvokaten, som skriver:

«Det kan reises kritikk mot arbeidsgivers samlede håndtering av Schaefer som arbeidstaker og rapportør våren 2014. Kritikk mot enkelte handlinger og unnlatelser begått av enkelte tjenestepersoner kan også reises. […] Forsømmelsene for den enkelte mistenktes del vurderes imidlertid som på langt nær graverende nok til at straff er aktuelt. Saken er med rette henlagt for de enkelte tjenestepersonene som intet straffbart forhold anses bevist.»

Slik avsluttes varslingssaken til Robin Schaefer i det juridiske sporet.

– Hvorfor gikk det galt?

Schaefer selv, har siden bokutgivelsen og noen få intervjuer tidlig i 2015, ikke vært noen stemme i den offentlige debatten om Monika-saken. Han har mottatt en rekke priser for sin rolle som varsler – en oppmerksomhet han er takknemlig for; samtidig skulle han gjerne sett at det ikke var noe grunnlag for å gi ham priser. Når debatten har rast i media, har det vært uten Schaefers deltakelse.

Politiforum fikk stille Schaefer spørsmålet om hvorfor.

– Det er todelt, sier bergenseren.

– Det ene er at jeg aldri har hatt, eller har, et ønske om fokus på meg selv som person. Jeg tenker at jeg satte punktum med boken, at jeg der hadde fått sagt det jeg hadde å si. Så har dette også vært en krevende periode. I etterkant har jeg hatt mer behov for å samle energi og få meg selv opp der jeg var.

Den tidligere politietterforskeren har fulgt med på det som har blitt sagt, og diskusjonene som har gått i media.

– Det har vært rart å sitte stille i båten til tross for at det har vært full storm. Noen ganger har det vært fristende å gå inn og korrigere og nyansere ting som har kommet fram. Men jeg har sittet stille fordi jeg så at hvis jeg gikk inn og mente mye, kunne det bli veldig tungtveiende. Når en SMS fra meg til VG genererte to sider, så jeg at jeg måtte passe meg, forteller Schaefer.

Han sier han aldri har hatt lyst til å være noen politisk røst i saken.

– Jeg hadde ett ønske; at saken kom opp, og det skjedde. For mitt vedkommende anser jeg meg ferdig med saken. Andre får drive videre prosesser og forandringer som det bør være fokus på i kjølvannet av saken. Men etter at Riksadvokaten har satt sitt juridiske punktum i saken har jeg på generelt grunnlag likevel tillatt meg å gjøre noen tanker om hva og hvorfor det har gått så galt.

Utelot kontroversielt møte

Da Riksadvokatens avgjørelse kom tidlig i oktober, ble den lest med stor interesse av Schaefer. Han reagerte umiddelbart på at sentrale deler av klagen hans var utelatt – i særdeleshet et møte med POD i november 2014. Under møtet opplevde Schaefer at seksjonssjef Egil Svartbekk i POD forsøkte å unngå at dette ble en varslingssak.

– Definitivt. Min opplevelse av møtet var at det var det de gjorde. Og jeg mener det vanskelig kan tolkes på en annen måte når man hører det som blir sagt, sier Schaefer.

Samtalen under møtet, tok han opp.

– Jeg tok opp møtet fordi jeg fryktet det kom til å bli sagt ting jeg hadde behov for å dokumentere. Det viste seg å være riktig.

HØR HELE LYDOPPTAKET HER (MP3)

Under møtet, etter at Schaefer har forklart at han ønsker seg det vernet som ligger i å være en varsler, sier Svartbekk:

«Jeg har ikke tenkt vinklingen du har, at dette må være en varslingssak. […] En varslingssak blir en ekstra belastning kanskje, for flere. […] Hva skal til for at du på en måte kan få dette vernet, uten at du formelt må reise en varslingssak?»

Da innholdet i samtalen ble kjent, beskrev Politiforums redaktør Ole Martin Mortvedt møtet som «et overgrep» mot Schaefer som var svært nedkjørt etter ti måneder med mistenkeliggjøring og trusler om personalsak, og mange søvnløse netter.

– Det synes jeg er svært treffende og presist. Sånn føltes det også, i aller høyeste grad, sier varsleren om beskrivelsen.

Schaefer bekrefter at det var under dette møtet han tok den endelige beslutningen om å gjøre saken til en varslingssak.

– Det er riktig. Jeg har hele tiden ikke ønsket å gjøre ting større enn de er. Men når POD ikke ville gi meg de rettighetene jeg har, og forsøkte å presse meg til å ikke reise dette som en varslingssak, tenkte jeg at jeg ikke hadde noe valg.

– Det var åpenbart for deg at Svartbekk ikke ønsket at dette skulle bli en varslingssak?

– Ja. Slik jeg forstår det var det en villet retning.

– Og nå lurer du på hvorfor ikke Riksadvokaten ser på dette?

– Jeg stusser veldig på det. Alt kulminerer egentlig i dette møtet med POD, hvor vi ender opp i en situasjon hvor mye av samtalen går på å unngå at jeg blir en varsler. Jeg opplever at det skyldes at det har vært samtaler i forkant. For meg er det åpenbart at Svartbekk handlet på instruks fra toppledelsen i POD, med HR-direktør Karin Aslaksen. Og da er det klart at jeg gjør meg noen tanker rundt det at Riksadvokaten overhodet ikke er inne på en så kritisk og viktig del av det som skjer. Jeg tror ikke de bare har glemt det.

varsler0017.jpg
varsler0017.jpg

– Handler om prestisje

Schaefer understreker overfor Politiforum at han heller ikke nå har noe ønske om å framheve seg selv, eller «slå tilbake» i sin egen sak. Han ønsker istedenfor at problemstillingene rundt varsling, ledelse og kultur blir belyst på et overordnet plan.

– I et større perspektiv handler dette om hva som skjer videre. Hva med andre personer som måtte havne i samme situasjon som meg? Hva har politiet som etat lært av dette? spør Schaefer.

Han sier at det for ham framstår som tydelig at alle leddene i hans egen organisasjon skjønte alvoret i saken ganske tidlig, men at de ikke ønsket å la den komme til overflaten.

– Min klare oppfatning er at det var frykten for en avgjørelse som var forankret i et altfor tynt grunnlag som var hovedgrunnen til motviljen mot at saken på ny skulle behandles, og at en mot bedre viten unnlot å gjøre noe for å verne seg selv. Dette fordi den som tok avgjørelsen ville bli eksponert på en negativ måte. Når politifag møter påtale, er spørsmålet da hvorfor dette stopper opp når ledelsen får en helt entydig, klar og kvalitetssikret tilbakemelding fra fagmiljøet? Det handler om prestisje og fallhøyde i en avgjørelse som allerede er tatt.

Han mener også det er helt nødvendig å også la moral og etikk være styrende i en sak hvor en liten jente er død.

– Så lar man risikoen for prestisjetap gå foran å ta opp saken på nytt. Da er ikke moralen og etikken tilstede for å inneha en slik lederrolle. Slik jeg ser det, har de som har hatt befatning med behandlingen av denne saken med all tydelighet demonstrert at de ikke er i nærheten av å inneha nødvendige personlige egenskaper. Tvert imot. De har satt seg selv over fellesskapets interesser.

AndersAnundsenogRobinSchaefer.jpg
AndersAnundsenogRobinSchaefer.jpg

– Makten beskytter makten

Schaefer sier han ser en tydelig tendens i hele kjeden i påtaleleddet, hvor hvert ledd beskytter det som står under. Statsadvokaten i Hordaland kritiserte hverken påtalelederen eller etterforskningslederen i Monika-saken, mens Riksadvokaten ikke kritiserte hverken statsadvokaten eller politidistriktets påtaleansatte.

– Jeg synes førstestatsadvokaten i Hordaland, som fra ganske tidlig i 2014 var løpende orientert om saken, har fått for lite fokus med tanke på hans manglende handlekraft og vurderingsevne i saken. Når jeg også ser førstestatsadvokaten i Rogaland sine betenkelig tanker om saken, viser dette en ukultur som ikke er en rettstat verdig, mener Schaefer.

Han viser her til førstestatsadvokat Harald L. Grønlien, som ifølge Bergens Tidende skrev følgende i et brev til Riksadvokaten:

«Schaefer har begått en rekke handlinger som er meget klanderverdige og som normalt ville medført reaksjoner. [Schaefer opptrer] som om han har eierskap til saken til tross for at han ikke engang var en del av etterforskningsgruppen.»

– Slik jeg tolker førstestatsadvokaten i Rogaland, så skal en ikke blande seg inn i noe uansett hvor ille noe er, hvis man ikke har hatt noe med saken å gjøre. Skulle jeg fulgt den praksisen som er uttalt der, betyr det at jeg bare skulle lagt saken unna og ikke befattet meg med den. Da ville det ikke vært noen Monika-sak, sier Schaefer.

I en e-post til Bergens Tidende understreket imidlertid riksadvokat Tor-Aksel Busch at «riksadvokaten ikke deler det syn på varsleren som kommer til uttrykk i uttalelsen fra Rogaland statsadvokatembeter».

Schaefer mener likevel det er betenkelig at de sentrale leddene i påtalekjeden som håndterte Monika-saken i utgangspunktet, fortsatt er i samme jobb i politidistriktet.

– En ansvarlig ledelse hadde sendt signaler som førte til at ledere som ikke fortjener sin plass i det minste ble satt til andre oppgaver. Men når denne trangen til å beskytte og verne sine egne strekker seg helt inn til Riksadvokaten er det ikke vanskelig å forstå at dette kan skje. I vedtaket fra Riksadvokaten som setter punktum for den juridiske siden i forhold til brudd på arbeidsmiljøloven ser en med all tydelighet at makten beskytter makten, sier han.

En stor tillitskrise

Han ser det som er paradoks at ingen av de politifaglig involverte i Monika-saken innehar samme stillinger i dag som da saken startet – mens det på påtalesiden kun er politimester Geir Gudmundsen som er ute. Gudmundsen sitter nå i en prestisjetung stilling hos Interpol. Ellers sitter de samme personene i de samme stillingene.

– Det er forstemmende at i stedet for å gjøre forandringer i leddene som har vært med på å skape en tillitskrise det vil ta årevis å gjenopprette, lar man, med unntak av politimesteren, store deler av de samme lederne vanstyre et allerede hardt prøvet distrikt som om ingenting har skjedd. Her sitter det jurister som aldri har vært politi, og som aldri kommer til å bli politi, og raserer et helt distrikt. De har skapt en tillitskrise for politiet som etat, og for våre polititjenestemenn og -kvinner, mener Schaefer.

Utenfor etaten er det ingen som skiller mellom politi og påtale.

– De som rammes hardest, er den vanlige politimann og -kvinne. Det er de som må svare for deres dumskap i alle fora og på alle arenaer. Både på jobb og på fritiden. Jeg blir spurt selv; «hvordan er det mulig?». Hva skal man si?

Schaefer sier alvorlighetsgraden i saken gjør at disse personene, dersom de hadde innehatt gode lederegenskaper, ville sett at de hadde skapt en krise, og selv tatt initiativ til å gjøre noe annet.

– Det at de klamrer seg fast, viser at de ikke har selvinnsikt nok til å inneha en slik rolle. Ute i lokalsamfunnet i Bergen og Hordaland er det et stort samfunnsengasjement om persongalleriet i Monika-saken. Folk er hoderystende og i harnisk over at skuta seiler videre med samme mannskap, forteller Schaefer.

Han sier dette ikke handler om å «ta» noen av de involverte, men å skape ro internt i politidistriktet og ute i lokalsamfunnet.

– Et godt omdømme og tillit både innenfor egne rekker, og i samfunnet for øvrig, er helt nødvendig for vår virksomhet. Omdømme er kanskje det viktigste vi har. Det betyr at ved et omdømmetap må man gjøre forandringer som viser at det er en reelt ønske om å gjenskape tillit. Dersom lederne ikke forstår dette selv, må andre skjønne det for dem. Men det er slik jeg oppfatter det viktigere for politiet som etat å slå ring om sine egne inkompetente ledere enn å sende signaler om at det gjøres forandringer som gjenreiser oss både innad og utad.

For, sier Schaefer:

– Det er ikke Monika-saken som har skapt noen tillitskrise. Det er behandlingen av saken som har skapt tillitskrisen.

TorAkselBusch.jpg
TorAkselBusch.jpg

Må skille politi og påtale

Da dødsfallet til åtteåringen først ble etterforsket, ble det raskt konkludert med at Monika Sviglinskaja hadde hengt seg selv. Spor som pekte i retning av at det hadde vært en gjerningsperson på åstedet, som et knust vindu i ytterdøra, åtteåringens forsvunne mobiltelefon, og gullsmykker og verdisaker som var borte fra leiligheten, ble ikke tillagt vekt.

Kripos’ oppfølging av en Facebook-melding til Monikas mor, med detaljert informasjon om hva som var stjålet, ble dessuten stanset.

– Dette ble gjort skriftlig av påtaleleder. Facebook-sporet inngikk som et tungt element i bevisførselen i saken når gjerningsmannen ble dømt. Ansvaret for framdriften og total belysning av saken for å få den riktig behandlet, ligger hos påtale. I så måte er det påtale som har sviktet. Når de formelt sett står som etterforskningsledere, er det helt åpenbart at de til syvende og sist er ansvarlig for beslutningene som blir tatt, sier Schaefer.

Han mener håndteringen av saken forsterker argumentet om å skille politi og påtalemyndighet.

– Vi ser at politifaget stanser i møtet med påtale. Vi hadde mange dyktige etterforskere i Monika-saken, som fant en lang rekke spor som tydelig talte for at det hadde vært en gjerningsmann på åstedet, og tatt livet av Monika. Men når påtalelederen ikke ville eller evnet å se hva politifaget hadde funnet av bevis, viser det på en tydelig måte hvorfor politiets etterforskning ikke lenger bør ledes av påtalemyndigheten.

– Et bestillingsverk

I Riksadvokatens avslag på klagen, drøftes grensedragningen mellom varslingsretten og politiansattes rapporteringsplikt i politiinstruksens § 7-6.

«Denne plikten oppfylte Schaefer på en utmerket måte gjennom notatene han skrev i januar 2014. […] Riksadvokaten stiller seg […] tvilende til Spesialenhetens konklusjon om at Schaefers notater allerede i januar/februar 2014 skulle vært ansett som varsling etter arbeidsmiljølovens regler og håndtert i samsvar med politidistriktets rutiner for dette», understreker Riksadvokaten.

Schaefers oppfølgende e-post 7. mars samme år, hvor han overfor sin nærmeste overordnede melder fra om at han vil varsle bistandsadvokaten til Monikas mor om sine bekymringer og innspill, vurderes av Riksadvokaten som en «påminnelse» om saken.

«E-posten kan etter riksadvokatens syn ikke ses på som et varsel i henhold til arbeidsmiljøloven», skrives det.

– Når jeg sender mitt første skriv, oppfyller jeg plikten min til å rapportere, mener Schaefer.

– I en ideell verden skulle jeg vært ferdig med saken da. Men når det ikke er noen evne eller vilje til å gjøre noe med rapporteringen min internt, da mener jeg dette går over til å bli en varslingssak. Jeg synes det er mangelfullt og dårlig belyst av Riksadvokaten at det faktisk gikk så langt. Hadde det ikke vært for at bistandsadvokaten gikk ut i media, hadde vi ikke kommet der vi er i det hele tatt. Da blir de ytre kreftene og påvirkningen så stor at noe skjer.

Schaefer mener vedtaket til Riksadvokaten bærer preg av å være tilpasset en konklusjon som ble gjort lenge før vedtaket ble skrevet.

– For egen del er tilliten til Riksadvokaten sterkt svekket, siden vedtaket fremstår som et rent bestillingsverk, hvor en unnlater å berøre helt sentrale sider ved saken. Det kan vanskelig forståes annerledes enn et utrykk for at det ikke er vilje til å behandle saken på et riktig og fullstendig grunnlag. Sett i lys av dette er det lett å forstå at det har gått galt i alle ledd i påtalesporet. Gode holdninger begynner på toppen. Det gjør tydeligvis også dårlige, sier han.

Avslaget fra den øverste instansen i påtalemyndigheten, er en skuffende avslutning på varslingssaken for Schaefers del. Han ser ikke lyst på framtidige varslingssaker i etaten.

– Slik forholdene er nå, og spesielt etter at Riksadvokaten har tåkelagt hele saken og reversert hele varslingsinstituttet med sitt endelige vedtak, vil jeg dessverre anbefale mine kolleger om å lukke øynene framfor å varsle i framtiden. For omkostningene og belastningene er altfor store.

Til toppen