Malinois' framtid som politihund skal opp til vurdering i vår.
Malinois' framtid som politihund skal opp til vurdering i vår. (Foto: Thomas Haugersveen)

– Å forby raser er elendig vitenskap

Genene og aggressiv adferd har en sammenheng, mener forsker bak amerikansk malinois-forskning. – Vi vet ikke i nærheten av nok til å slå fast det, mener en annen.

Politiforum kunne forrige uke fortelle om bakgrunnen til at Politidirektoratet ønsker å undersøke om malinois er egnet som politihund. Mens Politidirektoratet undersøker rasen har Politihøgskolen stanset mental test av rasen.

Politidirektoratet viser blant annet til at tilfeller av umotivert biting og utagering både ved kennelopphold, hjemme hos hundeførere og under trening ligger bak avgjørelsen. De peker også på hendelser med alvorlige personskader, både i Norge, Sverige og Finland, samt avvikende adferd utenfor Norden.

Hva som blir konklusjonen blir ikke klart før til sommeren. Tiden fram til det skal Politidirektoratet bruke på å undersøke videre og de ansatte er lovet plass i arbeidet. Et av flere utfall, kan være at rasen ikke anses å være egnet for norsk politi. Men er det egentlig en god løsning?

Politiforum har vært i kontakt med Lisa Lit, forskeren bak to forskningsartikler fra 2012 og 2013, som Politiforum er kjent med at også skal ligge til grunn for avgjørelsen. Lit står for konklusjonen i artiklene som antyder sammenheng mellom gener og aggressiv adferd, men sier også at det ikke betyr at en full utestenging av rasen nødvendigvis er løsningen.

– Ikke nødvendig med full malinois-nekt

Lisa Lit understreker at hun og de andre forskerne bak forskningsartiklene ikke har påvist noen klar årsakssammenheng mellom gener og uønsket adferd.

– Vi identifiserte en sammenheng, men det betyr ikke at det er årsaken. Videre forskning er nødvendig for å kunne slå fast at genvariasjonen vi påviste i hundene har faktiske utfall, sier Lit til Politiforum.

Men hun mener forskningen de har gjort viser at gentesting av hunder kan være en løsning.

– Enten genvariasjonen bare er et tegn på økt sannsynlighet for episoder med aggressivitet eller om det er årsaken til det, så viser forskningen vår at en enkel gentest kan være nyttig i oppdrett av hundene eller for å identifisere at individer kan være mindre pålitelige som tjenestehunder eller familiehunder.

Lit sier at total utestenging av rasen som helhet ikke er en nødvendighet, men understreker at norsk politi kanskje har egne erfaringer som kan føre til deres beslutning. Hun står imidlertid fortsatt for at hunder med den bestemte genvariasjonen ikke egner seg som tjenestehunder.

– Jeg tror ikke offentlige etater nødvendigvis må føre en ingen-malinois-politikk. Men jeg tror definitivt at en holdning der man ikke tillater individer som bærer genvariasjonen er forsvarlig og rettferdiggjort, sier Lit.

– Farlig illusjon av sikkerhet

Men Lits konklusjoner møter motbør. Forskningen er ikke sikre nok til å kunne generalisere for rasen, mener Karen Overall, veterinær og professor i adferdsmedisin ved Universitetet i Pennsylvania. Overall er en anerkjent spesialist på adferd hos dyr, og hun er fortvilet over det hun opplever som en deterministisk holdning til hundens gener – en tro på at adferden er forutbestemt av genene.

I et flere siders svar på spørsmål fra Politiforum ender Karen Overall opp mot å advare sterkt mot å utstenge en hel hunderase.

– Hvis du har et problem med hvordan du trener eller oppdrar en rase, så vil det å kvitte seg med rasen virke som om du har fikset problemet. Men bare for en stund, fram til neste hund du vil ha til å gjøre den bestemte oppgaven også begynner å endre seg genetisk til den hunden du vil at den skal være. Du vil jo at en politihund skal være i stand til å bite, men hvis rasen endrer seg til å kunne dette, så vil man skape de samme problemene med den nye rasen dersom man fortsetter med den samme opptreninga som før, skriver Karen Overall.

Hun mener rase er det hun kaller en «red herring» – et blindspor eller en avledningsmanøver. Man må se på det større bildet og inkludere både oppdrettere, trenere og kennelansatte hvis man skal nærme seg problemstillingen på en vitenskapelig måte.

– Et forbud mot en rase er politisk hensiktmessig, men det er elendig vitenskap og det kan skade tjenestehundprogrammene i seg selv. Ikke minst bør man ta i betraktning at dette først og fremst gir deg en illusjon av sikkerhet, hvis det du har bestemt egentlig er rent kosmetisk og ikke er basert på et godt datagrunnlag. Blant kjæledyr er en illusjon av sikkerhet farlig. Blant tjenestehunder kan det være være ødeleggende for formålet og det kan bli kostbart. Å derimot forsøke å forstå situasjonen er kostnadseffektivt, langsiktig og hjelper i stedet hundetreningsprogrammene til å bli bedre, mener professor Overall.

Stiller spørsmål ved grunnlaget for konklusjonene

Overall mener at dersom rasen via arv skulle ha grunnlag for å utvise en bestemt type opptreden, så kan mennesker også se på hvordan man behandler, oppdrar og trener disse hundene. Det blir umulig hvis man forbyr en rase som helhet, mener hun.

Hun er videre kritisk til å trekke konklusjoner ut ifra forskningen til Lit. Man vet rett og slett ikke nok om hvordan gener påvirker hunders adferd, mener hun.

– Det bør være klart at vi ikke vet i nærheten av nok for å kunne fastlå at variasjoner i dopamingenet, eller tilstedeværelsen av som helst genvariasjoner, er årsaken til hunders oppførsel. Dette er komplekst, fastslår Karen Overall.

I forskningen som ligger til grunn står det at malinois er overrepresentert med en bestemt genvariasjon i dopamingenet. Men å tolke det bokstavelig er en feilslutning, mener professoren.

– Når noen sier at noe er overrepresentert, så må de tydeliggjøre hva de er overrepresentert blant. I forskninga til Lit er genvariasjonen kun overrepresentert hos de hundene som er forsket på. I tillegg er dette tjenestehunder som trolig har overlappende slektslinjer i hvert land som er undersøkt. Dette er viktig å ta med fordi slike genetiske tilstander ikke hopper over generasjoner, og hvis du har overlappende stamtavler er sjansen stor for at hundene har denne tilstanden. Men da er domenet for den bestemte forskningen bare akkurat den slektslinja.

Så hva er neste steg? Her er Overall på sett og vis enig med Lit: Mer forskning.

– Malinois er tjenestehunder fordi de kan gjøre jobber for oss mennesker og det har de vært lenge. Jeg håper folk som jobber med tjenestehunder endelig begynner å tenke på å lage store databaser. Alle grupper som jobber med tjenestehunder bør jobbe med forskere for å lage DNA-banker med slektslinjer. Men samtidig må man jobbe med folk som virkelig forstår behov og adferd hos tjenestehunder, og hvordan man skal måle det. Dette er sjelden vare, skriver Overall.

Til toppen