25 års mareritt for Treholt-etterforsker
Treholt-etterforsker Leif Karsten Hansen legger ikke skjul på at det har vært 25 vanskelige år - ikke bare for ham selv, men også for kona.
Publisert
Sist oppdatert
Hun beskriver perioden som et «helvete», på grunn av beskyldningene om forfalskninger av bevis rettet mot Treholt-etterforskerne.
– De første 10 årene etter Treholt-saken var det ikke så vanskelig for meg. Da var jeg fortsatt i tjeneste, og hadde folk rundt meg som også hadde taushetsplikt. Da var jeg «innenfor» og kunne snakke ut om ting. Men når jeg ble pensjonist, ble det vanskeligere. Da var det plutselig ingen jeg kunne snakke med når beskyldningene dukket opp. Kona hadde jo ingen taushetsplikt, så jeg kunne ikke dele en del av mine tanker med henne, forteller Hansen.
Han sier det kom en periode etter at han ble pensjonist hvor han var langt nede, men at han gradvis jobbet seg oppover. Men da den famøse boken «Forfalskningen», skrevet av Geir Selvik Malthe-Sørensen og Kjetil Bortelid Mæland, kom ut i fjor høst, var det et nytt slag.
– Vi som har taushetsplikt har ingen mulighet til å forsvare oss mot de alvorlige beskyldningene som gang på gang har blitt framsatt. Etter at Treholtsaken har vært behandlet en gang i Høyesterett og to ganger i Gjenopptagelseskommisjonen, mener jeg det påligger forfatteren av boka og andre involverte en mye større aktsomhet mot å komme med slike beskyldninger, sier den pensjonerte Treholt-etterforskeren.
Valgte å avstå
Beskyldningene om bevisforfalskninger er hver gang avvist av de som har hatt tilgang til materialet og menneskene som jobbet med saken, forklarer Hansen.
– Det var jo ikke slik at vi satt med kaffekoppen i hånden, og om morgenen bestemte oss for å foreta en ransaking. Under Treholtsaken var ransakingene vi gjorde store operasjoner som involverte flere titalls personer, og som var forankret helt til topps hos overvåkningssjefen, sier Hansen.
Etter at boka kom ut, og mens Gjenopptagelseskommisjonen gjorde sitt arbeid, valgte Hansen og de andre involverte Treholt-etterforskerne å avstå fra å delta i debatten som raste.
Jeg er glad for at Gjenopptagelseskommisjonen gikk vesentlig lenger enn å bare avvise gjenopptak av saken. I sin begrunnelse går kommisjonen mye lengre, og avviser kontant at vi drev med bevisforfalskning og juks. Det satte vi stor pris på, sier han.
Berommer Janne Kristiansen
Han berømmer PST-sjef Janne Kristiansen for måten hun gikk ut på etter at Gjenopptagelseskommisjonen offentliggjorde sin avgjørelse. Hun krevde unnskylding fra de som har fremsatt falske beskyldninger om bevisforfalskning mot etterforskerne i Treholtsaken.
– Husk at vi som jobber med slike saker har en livslang taushetsplikt. Da mener jeg arbeidsgiver også har et livslangt ansvar for å følge oss opp når det gjelder arbeids-relaterte utfordringer. Her har Janne Kristiansen virkelig tatt dette på alvor, og det setter jeg stor pris på, sier Hansen.
– Det er slik at når man slutter i tjenesten, havner man i et vakuum når man ikke lenger kan snakke med andre mennesker om forhold knyttet til jobben. Vi går ikke rundt og deler følelser med hverandre, det er galgenhumoren som råder – galgenhumoren som i utgangspunktet er godt ment, fortsetter han.
Men fremdeles er det slik når de treffer gamle kolleger, så kommer kommentaren: «Jasså, du går løs ennå».
– Jeg må si at etter å ha hørt dette i 25 år, begynner det å bli slitsomt å hele tiden bevare ansiktet i en vennlig og positiv maske, mens det inne i hodet er tungt. Måten jeg har håndtert dette på er å hente meg inn hjemme hos kona. Det er klart hun fikk sin del av belastningen, og jeg innrømmer at det var perioder hvor jeg kommuniserte kun med enstavelsesord. Men jeg har vært heldig, og hele tiden hatt ei hånd å holde i, og noen å holde rundt. Hun har holdt rundt meg. Det tror jeg har vært av avgjørende betydning, sier Hansen.
Han er takknemmelig for konas innsats. I tillegg brukte han turer til hytta for å få en geografisk avstand fra problemene. Det gjorde det lettere å se på saken litt fra utsiden.
Høy etisk standard
For tjenestemenn i politiet og PST er det å bli beskyldt for å plante bevis noe av det verste de kan bli beskyldt for. Det rokker ved noe fundamentalt i den etiske grunnholdningen til selve valget ved å jobbe i politiet.
Personlig egnethet teller mye, og vektlegges i stor grad ved ansettelser. Lenge har det vært kjent at det er spesielt dyktige tjenestemenn som blir får jobb der. Selv hadde Hansen jobbet både på ordensavdelingen og sju år i MC-korpset før han ble spurt om å jobbe i daværende POT, nå PST.
Når Treholt fremdeles fastholder at det er fusket med pengebeviset, er det interessant å se at han selv i de innledende politiavhør erkjente at det var hans penger, de cirka 30.000 dollarene som ble funnet i hans koffert. Hans første forklaring var at pengene stammet fra et kasino i Wien.
Da pengene ikke kunne spores tilbake dit, trakk han forklaringen. Og senere ble det da stilt spørsmål ved dette pengebeviset, og om det var forfalsket. Hvem som har høyest etisk standard av Arne Treholt og polititjenestemennene er et interessant spørsmål.
Har en som beviselig har overlevert og solgt nasjonalt ømfintlige dokumenter og opplysninger til daværende Sovjetunionen mer troverdighet enn PSTs tjenestemenn?
