Politihund med egen løsning

Jeg fikk godkjent politihund i 1982, og var knyttet til politihundetjenesten ved Bodø politikammer fram til 1991. På den tiden var det to kategorier politihunder: Patruljehunder (skarpdressert) og narkotikahunder. Min hund Athos var av den skarpdresserte typen, en ganske dominant patruljehund.

Sent en kveld på 1980-tallet fikk politivakta telefon fra Bodø fengsel om at en innsatt var blitt voldelig, og hadde klart å true seg ut av cella med en kniv som våpen. Han var nå i korridoren utenfor cellene og oppførte seg truende mot vokterne. Jeg og Athos fikk oppdraget sammen med en makker.

Ved ankomst ble vi loset inn cellegangen der vi møtte den innsatte med kniven høyt hevet. I tillegg hadde han et stolbein av stål i den andre hånden.

Jeg konkluderte raskt at ved å sende hunden i angrep, ville sannsynligheten for at hunden kunne bli stukket med kniven være stor, så jeg kommanderte hunden i «dekk».

Makkeren og jeg utstyrte oss med langkølle og skjold, og gikk mot den innsatte på hver vår side. Sammen fikk vi kontroll over den innsatte, fikk lagt ham i bakken, og selvsagt etter hvert påsatt ham håndjern uten å trenge bistand av Athos, som hele tiden hadde ligget klar og sikret.

Athos mente nok selv at han burde ha vært med på pågripelsen. Så selv om kommandoen var «dekk», hadde han, ivrig som han var, ålet seg i lav stilling noen meter fremover mot den pågrepne som fremdeles lå på gulvet. Jeg hadde fremdeles oppmerksomheten rettet mot mannen, og så ikke at Athos på eget initiativ reiste seg opp. Resolutt gikk han bort til arrestanten, løftet høyre bakbein og skvettet noen edle dråper på ham.

Jeg sto i likhet med de øvrige helt lamslått. Athos, på sin side, virket svært tilfreds med sitt bidrag, logret triumferende med halen, gikk tilbake til plassen og la seg i dekk.

Jeg måtte selvsagt be om unnskyldning for hendelsen, og hundens arroganse og dominans.