Da vi lurte en luring

Det var et ordinært ettermiddagssett på lensmannskontoret. Oppgavene lå som vanlig og ventet, så vi pakket med oss det vi trengte og hoppet i bilen.

Publisert Sist oppdatert

Det første vi skulle gjøre var å gjøre få gjennomført en forkynning og muligens et avhør på ute på en adresse.

Etter noen mils kjøring ankom vi bygda der mannen bodde. Det hører til historien at vi kun kort tid i forveien hadde hatt et mislykket forsøk på å komme i kontakt med han, og vi hadde ikke videre lyst til å returnere med uforrettet sak denne gangen.

Utenfor huset til mannen så vi bilen hans Det var lys i stuen. Vi sjekket bilen i våre systemer og fant ut at det var behørig med avskiltingsbegjæringer på den. Derfor bestemte vi oss for å ta skiltene uavhengig av utfallet med forkynningen.

Vi ringte på døren, og benyttet sjansen til å titte inn kjøkkenvinduet i det vi passerte dette, uten å se noen. Det var stille, så jeg banket på en rekke ganger uten at huseier åpnet opp.

Vi stod der med en sterk følelse av at huseier ikke hadde like mye lyst til å snakke med oss, som vi hadde med han. Vi bestemte oss derfor for å forsøke å lure han frem.

Min kollega kjørte fra stedet og slamret med begge dørene slik at han skulle tro at vi begge forlot stedet. Dette ble gjort og i det bilen begynte å kjøre snek jeg meg opp til inngangspartiet igjen. Der tittet jeg inn kjøkkenvinduet. I det politibilen kjørte ut fra gårdsplassen, så jeg vedkommende komme krypende på gulvet i stuen, hvor han trolig hadde gjemt seg bak sofaen. Jeg banket på vinduet og holdt opp tjenestebeviset og vinket han opp i stående, samtidig som jeg ba han åpne døren. Merkelig nok adlød han, og jeg varslet min kollega via sambandet om at taktikken hadde fungert.

Vi hadde lurt en luring.

Til å ta stafetten videre utfordrer jeg Rune Paul Berg ved Fauske og Sørfold lensmannskontor.

Powered by Labrador CMS