Først fryktet han for sitt eget liv i en politiaksjon. Så startet kampen mot hans egen arbeidsgiver

Hva skal jeg gjøre? Jeg kommer meg ikke unna, sier den skremte politibetjenten til makkeren sin.

Politibetjenten har stoppet patruljebilen midt i en rundkjøring på Stovner i Oslo.

60 meter unna ser de ryggelysene tennes i en over to tonn tung varebil av typen Volkswagen Crafter. Varebilen, som har stukket av fra politiet etter en kontroll, er over seks meter lang, to meter bred, og går for å være en av markedets aller største.

Nå kommer den i «100» mot dem. Så smeller det. Igjen.

Bare noen minutter tidligere har politibetjent «Knut», som Politiforum velger å kalle ham, hoppet i grøfta for å unngå å bli påkjørt av den samme varebilen.

Dette er en av de nærmeste gangene Knut, som jobber ved patruljeavsnittet i Øst politidistrikt, har kommet å bli ordentlig skadd i tjenesten. Han må ha hatt englevakt denne dagen, tenker han, og skjønner ikke hvordan han klarer å komme seg unna.

Sekunder etter rygger varebilen med stor kraft inn i fronten på patruljebilen, hvor Knuts makker sitter.

Makkeren kaster seg over bremsen, og unngår dermed at politibilen blir skjøvet ut fra veiskulderen og inn på trafikkerte E6. Også makkeren slipper unna med skrekken. Politibilen tar derimot større skade. Bilens varsellamper er ødelagt og det er «juletre» i dashbordet.

Så stikker varebilen av fra politibetjentene.

Når Knut melder fra til operasjonssentralen, er beskjeden at de ikke får bistand fra andre patruljer denne formiddagen. De andre bilene er opptatt.

Hvis politibetjentene skal ta opp biljakten, er de alene. Selv om det ikke lenger er fullt driv i politibilen, så følger de etter.

I verste fall drept

I en rundkjøring på Stovner i Oslo får de øye på varebilen. Den er bare noen hundre meter unna politibilen. Så stopper den midt i veien og bremselysene kommer på igjen. Avstanden minker og nå er den bare 60 meter unna.

Det er nå makkeren sier til Knut at han ikke vet hvordan han skal sette politibilen i revers for å komme seg unna. Knut vurderer situasjonen som særlig farlig for både makker og seg selv, og han tenker at han må beskytte dem.

– Jeg rekker å åpne våpenskrinet og bevæpne meg. Så ser vi varebilen komme i «100» nedover. Det er åpenbart at føreren vil ramme politibilen. Vi gjør oss klar til et nytt treff, og jeg forventer at vi kommer til å bli truffet i front, fortsetter Knut.

Makkeren klare i siste liten å manøvrere politibilen, slik at bilen i stedet blir truffet på passasjersiden i baksetet. Også denne gangen blir politibilen truffet med stor kraft.

– Det er bare snakk om centimetere for at varebilen ikke treffer døra mi og meg. Så kjører varebilen fremover igjen, men den kjører ikke fort, fortsetter Knut.

Det er ingen fremdrift i varebilen, så både Knut og makkeren tror sjåføren gjør seg klar til et nytt angrep.

– Jeg tenker at nå kommer jeg til å bli truffet, fordi det er min side som er eksponert. Får jeg varebilen i døra mi, blir jeg i beste fall hardt skadd og i verste fall drept. På en brøkdel av et sekund må jeg ta en avgjørelse for å beskytte makker og meg, fortsetter Knut.

Som IP4-mannskap kjenner Knut våpeninstruksen godt, men i denne situasjonen har han ikke tid til å varsle operasjonssentralen.

– Jeg har aldri skutt i tjeneste før, og har heller aldri følt på en slik frykt for at makker eller jeg skulle bli skadet eller drept. Våpeninstruksen og tusen tanker går rundt i hodet mitt. Hva gjør jeg og hvordan skal jeg løse denne situasjonen her? Jeg har ikke klart å få med meg om det er folk rundt politibilen, eller det omkringliggende. Derfor kan jeg ikke skyte varselskudd i bakken, bortover eller i luften. Da er min vurdering at jeg må skyte varselskudd inn i varebilen. Jeg har ikke noe annet valg, for vi er i tettbygd strøk i Oslo, hvor det er mye folk. Jeg kan heller ikke skyte et rettet skudd inn i bilkupeen, for den har jeg heller ikke kontroll på, sier han.

Knut skyter det første varselskuddet ut gjennom bilvinduet. Skuddet går lavt og treffer den ene bakdøra til varebilen.

– Men det skjer ingenting. Jeg oppfatter at de i varebilen ikke reagerer, så bruker jeg kanskje ett til to sekunder på å ta en ny vurdering. Jeg prøver meg på et varselskudd til, som går i den andre bildøra til varebilen. Da opplever jeg at bilen reagerer. Det kommer et tydelig byks, og den kjører fra oss, sier Knut.

Da puster han lettet ut.

– Målet er oppnådd og situasjonen er avklart. Han kommer ikke til å kjøre på oss. Det er det første jeg tenker, sier Knut.

Politibilen er for skadd til at de kan følge etter varebilen. Knut melder ifra om både varselskudd, ødelagt politibil og hvor varebilen tar veien.

– Vi sitter som statister under re- sten av oppdraget. Vi hører at folk posisjonerer seg og at det blir bedt om bevæpning fra andre patruljer. Det får de og da tenker jeg at min vurdering om å bevæpne meg var riktig. Jeg hadde bare ikke tid til å be om bevæpning, når vi sto i den akutte situasjonen som vi gjorde, sier han.

Starten på et mareritt

Kort tid etter blir sjåføren og passasjeren i varebilen pågrepet. Da er oppdraget over. Det er i det minste det Knut tror. Men det som starter som et rutinemessig oppdrag tirsdag den 6. august 2019, skal snart vise seg å bli et årelangt mareritt for politibetjenten.

Tre dager etter blir han hastesuspendert og må levere fra seg adgangskort og nøkler til arbeidsplassen.

Nå er det hans tur til å sitte på andre siden av bordet, som mistenkt i en straffesak. Bakgrunnen er at Øst politidistrikt mener han aldri burde avfyrt skuddene mot varebilen.

Samme dag velger daværende politimester Steven Hasseldal å anmelde Knut til Spesialenheten for politisaker. Kort tid etter uttaler daværende visepolitimester Ida Melbo Øystese i Øst politidistrikt til VG at «omstendighetene rundt avfyring av skuddene ikke er henhold til våre rutiner og instrukser». Samt at «i denne saken er regelbruddene av en slik karakter at det er grunnlag for suspensjon».

Tilbake sitter Knut igjen som er stort spørsmålstegn.

– Jeg stusser over at de ikke en gang har snakket med meg før beslutningen er tatt. De har ikke hørt min versjon av saken. Jeg vet ikke hvilke vurderinger de tar og hvilke informasjonskilder de har tilgang til. Så raser min verden sammen, sier Knut.

Han understreker at han alltid har utført tjenesten etter beste evne.

– Du må ta noen vurderinger hvor du har fryktelig dårlig tid. Sånn er det ofte i patruljetjenesten. Vi har ikke to dager til å ta en vurdering, den må tas der og da. Jeg gjør det jeg kan for å beskytte tredjepart, makker og meg selv. Jeg skal ikke ha på meg at jeg ikke gjør det jeg kan for at makker og jeg skal komme hjem til middag. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg ble suspendert, fortsetter Knut.

Det ender i kanossagang ut av lensmannskontoret. Han kontaktet Politiets Fellesforbund (PF) og får innvilget advokatbistand samme dag.

Deretter klager han på vedtaket til det lokale ansettelsesrådet. I mellomtiden sitter Knut hjemme og venter. Det som holder ham oppe i denne tiden er særlig den gode støtten han får fra kjente som ukjente kollegaer, og fra PF.

– Når du får støtte, da blir alt mye enklere å håndtere. Hadde det ikke vært for det, så hadde det vært mye tyngre. Når du får koblet på kollegaene dine og også de reagerer på urett her. Da bygger du en kampvilje, som i mitt tilfelle var utrolig viktig, forteller han.

Sterk kollegastøtte

Kollegastøtten var så sterk at da Knut skulle møte ansettelsesrådet i Ski dukket det opp 20 kollegaer for å vise sin støtte til Knut.

– Da tenker du litt. Du er ikke alene og det hjelper veldig når du skal inn til rådet, fortsetter Knut.

Hos rådet forklarer Knut seg. Dette er første anledning han får til å fortelle sin versjon av saken.

– Jeg tegner og forklarer. Jeg har ikke inntrykk av at de har sett bildene av politibilen vår eller varebilen som traff oss. De sitter kun med rapportene og så er det hentet ut en lydlogg. Jeg klør meg litt i hodet over rådets sammensetning. For tre av de fem som sitter der, er ikke politifolk, og hvordan skal jeg forklare til sivile på en god nok måte hvordan vi jobber. Lovverket kan jeg, men kan de det? Jeg oppfatter det som at de ikke har den faglige kompetansen de trenger til å ta de vurderingene som operative politifolk skal ta der og da, forteller Knut.

Dagene går, og 24. august 2019 blir politimester Steven Hasseldal, som leder ansettelsesrådet, beordret inn til POD. Bakgrunnen er at Politiforum dagen i forveien skrev om konsekvensene av at han hadde innledet en nær relasjon til en av sine nærmeste underordnede. Visepolitimester Ida Melbo Øystese blir til midlertidig politimester, og også der- med ny leder for ansettelsesrådet.

Knut får spørsmål om han vil at rådet skal holde et nytt møte, eller om det holder at Øystese leser seg opp på rapportene og referatene. Det har nå gått flere uker og for at tiden ikke skal strekke ut enda lenger, går de for løsning nummer to. Så kommer vedtaket.

– Da har rådet kommet til en kvasivurdering. De sier jeg får være på jobb, men jeg får ikke være ute. De kaller det fortsatt en suspensjon. Jeg er ikke enig i vedtaket, og mener jeg fortsatt har gjort ting riktig og klager til det sentrale ansettelsesrådet (DSA). Kampvilje har jeg, fordi jeg får hjelp fra PF, advokat og har støtte hos folk, sier Knut.

Knut beskriver vedtaket som «helt riv ruskende galt».

– Det kan ikke være sånn at operative politifolk eller politifolk generelt, skal bli møtt med en slik holdning hos lokal ledelse når du gjør en lovlig tjenestehandling. Jeg gjorde jobben min etter beste evne den dagen på de få sekundene jeg hadde til rådighet. Dette her ønsker jeg ikke at lokalt råd eller lokale ledere skal få lov til å bestemme uten at det har blitt vurdert av noen andre og mer objektive og faglig sterke, tenkte han.

I november i fjor konkluderer DSA med at Knut ikke har gjort noe galt i saken.

Blankt frifunnet

Men det gjensto fortsatt én kamp. Også den vant Knut. I midten av september 2020, over ett år etter hendelsen, avviste Spesialenheten at Knut kunne bebreides for å ha avfyrt skudd mot varebilen. Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

«Spesialenheten bemerker at det i utgangs- punktet ikke var gitt bevæpningsordre på oppdraget, men politibetjent A (Knut, red. anm.) hadde tjenestevåpenet i bilen. Det at politiet bevæpner seg i en farlig situasjon, representerer ikke en grov tjenestefeil som rammes av straffeloven», heter det i avgjørelsen fra Spesialenheten.

Det vises til våpeninstruksen, hvor det heter at «bevæpning med skytevåpen, i en farlig situasjon, kan treffes av den enkelte tjenestepersonen selv når situasjonen krever umiddelbar innsats og det ikke er teknisk mulig, eller er tid til eller taktisk tilrådelig å innhente bevæpningsordre fra operasjonsleder».

Spesialenheten avviser også Øst politidistrikts anførsel om at Knut skulle ha prøvd å skjule at han hadde avfyrt skuddene.

«Spesialenheten bemerker at det gjennom etterforskingen av saken ikke har fremkom- met opplysninger som kan underbygge en slik mistanke. I samtalen med operasjons- leder etter hendelsen ga A informasjon om det som hadde skjedd, herunder at det var avfyrt skudd. Det er ikke holdepunkter for at politibetjent A har overtrådt straffeloven § 171 for manglende rapportering om hendelsen», fortsetter Spesialenheten.

Spesialenheten la også til grunn at Knut oppfattet sjåførens rygging inn i politibilen som et angrep på ham selv og makkeren. Videre mener Spesialenheten at slik sjåføren «brukte bilen, var den et farlig redskap med et høyt fare- og skadepotensiale». Også varebilens størrelse sammenliknet med tjenestebilen ble bemerket.

Ingen ble skadet av varselskuddene som politimannen avfyrte.

Nye rutiner

Selv om Knut er glad for at saken ble henlagt, reagerer han på påstanden om at han skal ha holdt tilbake informasjon.

– Det er ganske alvorlig beskyldning å komme med. Hva er det de tenker på? Tror de virkelig at en tjenesteperson kan holde det skjult? Og det midt i Oslo. Jeg var ikke alene i bilen, og jeg vet heller ikke hvor mange som har fått det med seg av vitner. Den eneste grunnen jeg kan komme på er at jeg leverte en av mine rapporter til politiet noen dager etter hendelsen, og ikke samme dag, men det var min sjef klar over, fortsetter han.

Knut forteller at selv om saken har hatt en pris, så har det kommet noe godt ut av det. I dag har Øst politidistrikt innført nye rutiner for tjenestemenn som havner i lignende situasjoner.

Knut benytter anledningen til å skryte av bistanden fra nestleder Per Otto Kolsvik i PF Øst, samt politimester Ida Melbo Øystese, som han i etterkant av avgjørelsen hos Spesialenheten har hatt møte med. Hun har vært villig til å se på lærings- og forbedringspunkter.

Knut ønsker ikke å stå frem med hverken navn eller bilde. Til det har saken vært for belastende.

– Hva hadde skjedd om jeg ikke hadde tatt kampen mot distriktet? Skulle jeg gått suspendert hjemme i ett år frem til Spesialenheten hadde konkludert? spør han avslutningsvis.

Fagforeningen reagerer

PF Øst reagerer på måten Knut ble behandlet på.

– Det som er uheldig er at arbeidsgiver går veldig hardt ut med denne hastesuspensjonen. Det vakte stor oppmerksomhet i medlemsmassen, fordi man ikke helt forsto hvorfor tjenestemannen ble suspendert, sier lokallagsleder Espen Orud i Øst PF.

Flere medlemmer skal ha uttrykt bekymring.

– De var bekymret for å bli mistenkeliggjort og suspendert, dersom de havnet i en lignende situasjon. At medlemmene går og bekymrer seg for dette, kan få uheldige konsekvenser. Spesielt med tanke på at politiet kan bli mer defensive enn det man som samfunn ønsker, sier Orud.

Han trekker frem at man må ha et politi som er handlekraftig og har anledning til å gjøre det som trengs når det trengs for å opprettholde tryggheten for publikum, redde liv og stoppe alvorlige handlinger eller kriminalitet. Orud understreker at politiet ikke er fredet, og må følge lover og regler.

– Samtidig føler man at man står alene etter at man har brukt toppen av maktpyramiden. Jeg blir bekymret for om det her er slik våre medlemmer blir behandlet i politidistriktene når de gjør noe slikt, fortsetter han.

Orud mener det er uakseptabelt at politifolk kan bli hastesuspendert og ikke få vite når de får komme tilbake på jobben.

– I de sakene hvor politiet har benyttet seg av toppen av maktpyramiden og saken er sendt til Spesialenheten, så viser det store flertallet at vi har handlet godt innenfor regelverket. Da mener jeg det er viktig at man tar vare på de ansatte som på vegne av staten gjør jobben. Slik at de ikke blir stående alene, blir sendt hjem uten nøkler og kort for å komme inn på jobben og møte kollegaer, og ikke vet når de kan komme tilbake på jobb, eller hva som kan skje i det hele tatt, sier han.

Samtidig understreker PF-lokallagslederen at det er viktig at representantene i ansettelsesrådet har rett kompetanse, og trekker særlig frem våpeninstruksen.

– Selv jeg som har jobbet operativt i mange år og har vært i UEH, synes fortsatt at spørsmål om man er innenfor eller utenfor instruksen kan være vanskelig. Saker som omhandler våpenintruksen er noe politiet bruker mye tid på både på Politihøgskolen og ikke minst i ettertid når man er ferdig og jobber ute. Så da tenker jeg at man må ha tyngde og kompetanse i ansettelsesrådene til å fatte de rette vedtakene når det gjelder disse spørsmålene her, sier han. Dette er elementer som er viktige for PF når vi peker ut ansattes representanter i ansettelsesrådet, sier Orud.

Sjåføren straffedømt

Sjåføren av varebilen ble i juni dømt for voldsutøvelse mot polititjenestemennene.

«Klare allmennpreventive hensyn tilsier en streng reaksjon ved denne typen overtredelser, idet politiet har krav på et særskilt vern i sin yrkesutøvelse. Etter rettens oppfatning er det videre tale om en graverende overtredelse av straffeloven (…). Retten viser til at tiltalte med stor kraft rygget inn i politibilen ved to anledninger. Handlingen må anses å ha hatt et stort skadepotensial, også i lys av størrelsen på de tiltaltes bil. Det oppstod store materielle skader på begge bilene, og hendelsen kunne lett ha medført personskade», heter det i dommen fra Follo tingrett.

Dommen er rettskraftig. Sjåføren soner nå straffen i Halden fengsel. Mannen mener det var galt av Spesialenheten å henlegge saken mot Knut, men tar selvkritikk for at han rygget inn i politibilen.

Steven Hasseldal ønsker ikke å kommentere saken, siden han ikke lenger er politimester i distriktet. Politimester Ida Melbo Øystese i Øst politidistrikt skriver i en e-post til Politiforum at saken er ferdigbehandlet.

– Vi ønsker ikke å gå inn på detaljer rundt vurderingene som ble gjort innledningsvis, utover å si at bakgrunnen for at saken ble sendt til Spesialenheten bygget på en helhetsvurdering ut ifra den informasjonen som forelå på det tidspunktet, skriver hun.

Videre viser hun til at dersom ledelsen mottar henvendelser hvor det antydes at ansatte i politiet eller påtalemyndigheten kan ha begått et straffbart forhold i tjenesten, har de en plikt til å undersøke saken.

– Om saken skal oversendes til Spesialenheten vurderes fra sak til sak. I dette tilfellet vurderte ledelsen i Øst politidistrikt det som riktig å sende saken, som en undersøkelsessak, til Spesialenheten for videre vurdering, skriver hun.

Øst politidistrikt tar Spesialenhetens vedtak til etterretning.

– Dette er en sak vi har lært mye av, og vi tar med oss erfaringene videre. Det har vært en vanskelig sak, og vi har stor forståelse for at det er en belastning for ansatte å være under etterforskning av Spesialenheten for handlinger begått i tjeneste. Jeg har derfor også hatt dialog med polititjenestemannen i denne konkrete saken både underveis og i etterkant av Spesialenhetens avgjørelse, heter det videre i e-posten.

Øst politidistrikt tar også vedtaket fra Det sentrale ansettelsesråd til etterretning, og tar avgjørelsen og begrunnelsen med seg videre som en del av den interne erfaringslæringen.

– Det lokale ansettelsesrådet er sammensatt i henhold til politiets personalreglement. Når rådet behandler saker som gjelder polititjenestepersoner, sitter det to representanter fra gruppen polititjenestepersoner i tillegg til arbeidsgiverrepresentantene i rådet. Vi har mye å lære av denne saken, både når det gjelder vurderingene som ble gjort og hvordan de ble kommunisert. Vi er i gang med et arbeid for å lære av våre erfaringer fra denne og andre saker som behandles av Spesialenheten, og dette har blant annet vært tema på møte i politimesterens ledergruppe, skriver Øystese avslutningsvis.