DEBATTINNLEGG

Sexkultur i politietaten?

Jeg kjenner at tiden er inne for å fortelle min historie, skriver politioverbetjent Tania Randby Garthus.

Publisert Sist oppdatert

Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.

Dette innlegget starter jeg med et stort sukk. Mine fordommer er bekreftet gjennom et innslag på Dagsrevyen (15. oktober 2020). En side fra en Instagram konto blafrer over skjermen, jeg spoler tilbake og tar skjermbilde.

Jeg tror nesten ikke det jeg leser. Politifolk lager vitser for å latterliggjøre opplevelser som kvinnelige politistudenter har fortalt om til to forskere.

Jeg kjenner at tiden er inne for å fortelle min historie.

Bare en spøk selvfølgelig, men følte jeg meg helt trygg der jeg lå på en madrass og prøvde å sove?

Som fersk aspirant på 90-tallet skulle jeg overnatte på stasjonen mellom to vaktsett. En kollega stod bredbeint i døra og sa at han kom til å komme innom i løpet av natta så jeg kunne få meg litt sex. Bare en spøk selvfølgelig, men følte jeg meg helt trygg der jeg lå på en madrass og prøvde å sove?

Jeg ble kastet inn i en mannskultur der tvangskyssing og «merrabitt» med gigantblåmerke på låret som resultat, bare var en del av pakka. Såpass må man tåle, å være politi er ikke for pingler.

Heldigvis var jeg godt voksen da jeg entret denne kulturen, og jeg tenker med gru på hvordan jeg hadde taklet det hvis jeg var yngre og mer sårbar.

Utover på 90-tallet rev jeg ned plakater av nakne kvinner fra veggene på det tjenestestedet jeg ble ansatt. På 2000-tallet, på to forskjellige julebord, opplevde jeg menn som i alkoholrus blottla sine kjønnsorgan og stod og viftet med dem bak ryggen min, mens andre lo.

Selv var jeg mest av alt forundret over at voksne menn kunne nedverdige seg selv på denne måten, selv om det var meg de prøvde å latterliggjøre.

På et seminar lo en god kollega godt mens han presset ansiktet mitt hardt ned i skrittet sitt.

På et seminar lo en god kollega godt mens han presset ansiktet mitt hardt ned i skrittet sitt. Jeg lo med, mens jeg prøvde å komme meg løs.

Hvis jeg skal være helt ærlig kjente jeg nok på et blaff av å bli ydmyket i situasjonen, som eneste kvinne på seminaret. Men pytt, pytt, litt moro på min bekostning må jeg vel kunne unne mine gode, mannlige kollegaer.

En kollega synes også det var festlig å vise meg hardporno fordi han visste at jeg ikke likte det.

En kollega synes også det var festlig å vise meg hardporno fordi han visste at jeg ikke likte det. Jeg lot ham gjøre det. Jeg likte jo fyren og han mente jo ikke noe vondt med det. Dette var jo bare humor, igjen på min bekostning.

Så hvorfor velger jeg å fortelle om mine #meetoo-erfaringer fra etaten nå? Ikke fordi jeg ser på meg selv som et offer, men fordi unge kvinner fortsatt må overta den stafettpinnen vi eldre hadde håpet var kastet på skraphaugen for lenge siden.

Det er nå på høy tid å ta et oppgjør med politibetjenter som ikke lever opp til politirollen og de plikter som følger med den.

En av verdiene studentene på Politihøgskolen lærer er at vi skal møte hverandre med respekt, at vi skal ville hverandre vel og at alle har ansvar for å bidra til et trygt og godt arbeidsmiljø for hverandre. Når vi opplever latterliggjøring av de som tør å varsle om en ukultur, er det på tide å snakke tydelig og med utestemme.

Det er grunn til å spørre dere som er så naive og trygge på at historiene er oppdiktet, fordi dere aldri har opplevd det selv, hvor dere har det fra?

Er det ikke på høy tid å ta hodet opp av sanden og begynner å lytte til de som har historier å fortelle? Er det ikke på tide å slutte å unnskylde og bortforklare?

Er det ikke på tide å reflektere over om du selv er en bidragsyter til problemet fordi «det er jo bare for moro og litt røff humor må du da tåle.»

Hvordan skal kvinner i etaten tørre å si fra, når det de risikerer å bli møtt med er kollegaer som latterliggjør dem?

For hvordan skal kvinner i etaten tørre å si fra, når det de risikerer å bli møtt med er kollegaer som latterliggjør dem? Hvilket ansvar har slike holdninger for at ukulturen får leve videre i beste velgående?

Det er heldigvis et flertall av gode, kloke, voksne kollegaer i etaten, som jeg håper at nå kan være med og bidra til at alle i etaten kan føle seg trygge, og slippe å måtte stille seg spørsmålet; hva skjedde egentlig med meg nå?

Vær så snill å ta et oppgjør med kollegaer som ikke klarer å oppføre seg, og slå ring om dem som føler seg utsatt for trakassering. Bare da er det håp om at dette kan ta slutt, en gang for alle.

Det er nok nå, for vi skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv.