Hundeførere føler seg kollektivt avstraffet

– Det har vært beintungt å ha vært tillitsvalgt i denne prosessen.

Asle Løkken ser ned i bakken. Gresset under ham er i ferd med å få en gulaktig farge. Sommeren er over og hundeførerne i Vestfold er igjen tilbake på jobb og trening. Det vil si, ikke alle. Flere er, eller har vært sykemeldt, som følge av en årelang omstillingsprosess.

En nedslående medarbeiderundersøkelse avdekket flere alvorlige problemer. Baksnakking, interne konflikter og misnøye med ledelsen for å nevne noe. Likevel er det få personer som kjenner til detaljene bak utfordringene som til slutt førte til at hundetjenesten er flyttet ut av Vestfold til andre oppmøtesteder.

I tillegg er hovedregelen at hundeførere i Sør-Øst politidistrikt nå kun får lov til å ha to politihunder i sin karriere, så må de finne seg andre arbeidsoppgaver. Slik er det bestemt av politimesteren. Han hadde ingen annen utvei, fortalte han under et allmøte en bikkjekald februardag i fjor.

– Det var sjokk og vantro, sier Løkken.

Politimester Ole B. Sæverud sier han må skifte ut store deler av hundeførerne for å rydde opp i et til tider giftig arbeidsmiljø. Nå har han bestemt at hundetjenesten skal flyttes ut av Vestfold gjennom å innføre oppmøtested i Drammen og Skien.

Løkken forteller at avstandsledelse har ført til at det tok for lang tid å fange opp arbeidsmiljøproblemer innad i hundetjenesten. Han forteller om en arbeidskonflikt som har vært preget av interne gnisninger mellom enkeltpersoner, i tillegg til dårlig kommunikasjon med nærmeste leder.

− Når du ikke har en ledelse på plass i et spesialist-miljø, vil andre sterke personligheter overta den rollen lederen ikke fyller. Da blir det en form for subkultur. Det er mangel på tilstedeværelse fra ledelsen jeg mener har vært det største problemet hele veien. Vi ble diagnostisert, men ikke behandlet, sier han.

− Når man ikke tar tak i problemer som dukker opp i hverdagen blir det etter hvert store ting når tiden går, sier han.

Som å vasse i en sump

Det bjeffes bak bagasjeluken til politioverbetjent Richard Jamieson. Luken går opp og ut smetter en tent politihund. Pelsen er brun og øynene festet mot målet. I dag trenes det bitt.

Jamieson begynte i hundetjenesten i 2003. Han har hatt to godkjente hunder. Han forteller at da han i 2019 søkte om å skaffe ny hund etter åtte år, fikk han ved flere anledninger muntlig tilbakemelding fra hundeleder i Sør-Øst politidistrikt om at han fikk fortsette med hund.

Etter møtet med politimesteren der han la frem de nye retningslinjene, har derimot Jamiesons fremtid som hundefører blitt usikker.

– Jeg fikk da beskjed om at jeg ikke fikk fortsette på grunn av at jeg allerede er på overtid med min hund. Så fikk jeg bekreftet av ledelsen ved Sandefjord politistasjon at politimesterens beslutning er gjeldene. Jeg får ikke fortsette utover 31. desember i år, sier han bak et par mørke solbriller.

Hundeføreren forteller han ble sjokkert over beskjeden. Han sier han aldri har fått noen negativ tilbakemelding fra arbeidsgiver, tvert om.

− Jeg har alltid stilt opp. Jeg har blitt vekt på natta og rykket ut til hundeoppdrag hjemmefra. Jeg synes det er skuffende av politimesteren å ha en slik holdning til arbeidstakerne sine, jeg hadde forventet mer. Det er ingen begrunnelse utover at jeg har vært hundefører i 15-20 år og har hatt to fulle hundeløp. Utover det har jeg ikke fått noe mer svar, sier han.

Hunden hans tar seg en fortjent pause. Pelsen damper etter å ha satt tennene i en gigantisk jakke påkledd en av de andre hundeførerne. Snart blir den firbente trolig pensjonist. Prosessen har vært krevende for Jamieson. Så krevende at han i en kort periode valgte å sykmelde seg.

– Jeg brukte all ledig tid på å tenke på den prosessen vi står i. Det fører til at tid og energi går med og det fører til en slitasje, også i privatlivet. Man går rundt hjemme og er inneslutta og irritert. Så jeg sykmeldte meg en kort periode for å få hodet over vannet. Prosessen har vært veldig lang, og det har føltes som å vasse rundt i en sump, sier han.

For hundeføreren har det vært godt å ha kollegaer i Vestfold som støtter hverandre og er i samme båt. Spesielt frustrerende for politioverbetjenten har det vært at han ikke kjenner seg igjen i politimesterens beskrivelse av at det er så store arbeidsmiljøproblemer at det må være nødvendig å omorganisere hundetjenesten.

− At det kan ha vært noen gnisninger på grunn av en totalt fraværende ledelse, ja det har det vært, men ingen store problemer, sier han.

Når Politiforum spør politimesteren om hvorfor det kun skal være lov å ha to hunder, svarer han at det i den instruksen som er satt, tas utgangspunkt i to fulle løp.

− Et fullt løpt med en hund er gjerne syv til ti år. Og så kan det skje ting, så formuleringen er derfor litt ullen. Har du bare ett løp, investerer vi for mye i hundeførerne og får for lite igjen av det. Med ett løp hadde hundeførerne vært ute når de begynner å bli gode, så det går ikke. Og tre løp fører til lite rullering, og vi har behov for å sikre et godt arbeidsmiljø, og da blir to hunder kompromisset. Alle tildelinger av hunder skal inntil videre besluttes av meg, slik at vi utvikler en enhetlig praksis. Det er relativt få tilfeller der det må besluttes, og det er vurderinger som må tas i hvert enkelt tilfelle. Det er ikke slik at et løp er et løp, så det er derfor det vurderes individuelt. Vi har to-hundsregelen fordi vi mener det er nødvendig, men vi prøver å gjøre dette for å skape forutsigbarhet for de som går inn som hundeførerne, sier han.

Sæverud har stor forståelse for at de som er involvert i dette synes det er vanskelig. Spesielt de som vil fortsette i mange år.

− Men jeg mener fortsatt det er nødvendige grep vi har gjort. Det ville ikke vært mulig å gå inn på enkeltpersoner. Det var ingen farbar vei, uten at jeg kan si noe mer. Det var en veldig komplisert utfordring. Men det var alvorligheten av situasjonen som har ledet til nødvendigheten av å gjøre det vi gjorde.

Røff tone og baksnakking

Da Asle Løkken kom inn som tillitsvalgt merket han fort et arbeidsmiljø med problemer, og sier han brukte alle anledninger til å påpeke dette ovenfor ledelsen. Han forteller at han også sa ifra om at det ikke ble gjennomført medarbeidersamtaler.

Da det ble besluttet å gjennomføre en arbeidsmiljøundersøkelse i 2020, tenkte Løkken «endelig blir problematikken tatt tak i». Han oppfordret alle på hundetjenesten til å legge alle bekymringer på bordet. Han sier prosessen kunne blitt bra, dersom den hadde blitt fulgt opp med andre tiltak enn kun omorganiseringer.

− Det er den bratteste læringskurven jeg noensinne har hatt, forteller Løkken, som har vært hundefører siden 2004.

Han bor selv med sin politihund Fark, som er den fjerde i rekken. Fark er familie, og sover på stuegulvet hjemme hos politibetjenten. Det gjør at det å være hundefører også fører med seg en del følelser.

– Det å være hundefører er en livsstil, forteller han.

− Vi er dedikerte og engasjerte mennesker. Og det krever mer styring enn uengasjerte mennesker. Når du føler at du møter motstand i faget du brenner for, går det på den faglige stoltheten løs. Da gjør du alt du kan for å forsøke å nå frem. Vi har hunden hele døgnet og bruker vanvittig mye tid på dette. Vi har behov for ledelse og for å ta bort skylappene innimellom. Vi har fått et rykte på oss for å være «vanskelige» i øynene til arbeidsgiver, og det synes jeg er synd, sier han.

Han forteller at hundeførerne føler seg kollektivt straffet fordi arbeidsgiver ikke har tatt tak i enkeltproblematikk.

− Det mener jeg er en feig måte å løse enkeltproblemer på. Ledelsen har et ansvar de har sviktet hundre prosent på. Ting som har blitt påpekt i arbeidsundersøkelsen er at det er en røff tone og en del baksnakking blant hundeførerne. Og det er ikke rart det blir sånn når ingen tar tak i ting, sier han.

Politimester Ole B. Sæverud forteller til Politiforum at det å trekke frem avstandsledelse som et enkelt problem, ikke er noe han ønsker, da det var en sammensatt situasjon som førte til tiltakene.

− Et av de tiltakene vi har gjort er å flytt hundeførerne nærmere ledelse enn det det var mange steder. Det handler om å legge bedre til rette for ledelse, men tiltakene var en pakke, forteller han.

Sæverud legger ikke skjul på at det er et dilemma at han ikke kan snakke om hele beslutningsgrunnlaget i saken. Dessuten er antallet hundepatruljer i politidistriktet hemmelig.

Les også politimesterens tilsvar senere i saken.

Som lyn fra klar himmel

Sør-Øst Politidistrikt er nå det eneste distriktet i Norge med begrensninger på hvor mange hunder en hundefører kan ha, før han eller hun må få andre arbeidsoppgaver. Det går ut over beredskapen, og bekymrer lokallagsleder Jon Torp i PF Sør-Øst. Han forteller det tar mange år å bli en god hundefører. Det er når du starter med den andre hunden at du virkelig begynner å bli god, sier han.

− Bare dette med å ha instruktører som kan lære opp nye hundeførere. Hva med dem? De skal jo selv være hundeførere. Det tar lang tid å utdanne en instruktør, sier han.

Torp mener likevel det var riktig at det måtte tas organisatoriske grep for å rydde opp i arbeidsmiljøet. Når det først ble avdekket store arbeidsmiljøproblemer i det som da het «Avsnitt for hundeførere», forsto alle at tiltak trengtes, sier han. Torp sier at undersøkelsene som ble gjort viste et konkret bilde.

− Slik vi fikk det fremlagt, var det såpass alvorlig at arbeidsgiver og politimesteren ikke hadde noe annet valg enn å sette i gang tiltak så raskt som mulig. Og mangel på nærhet til ledelse var en viktig faktor for hvorfor arbeidsmiljøet var dårlig, forteller Torp.

− Og da ble det gjennomført et arbeid fortløpende for hvordan man skulle organisere hundeførerne for å få ledelsen tettere på. Det dukket opp et alternativ å legge hundeførerne til de geografiske driftsenhetene (GDE-ene) der lederne på patruljeavsnittene skulle komme tettere på, for da ville hver enkelt hundefører ha en egen leder. Før var hundeførerne spredt på fire steder med kun én leder, og da ble det vanskelig å drive god personaloppfølging. Dette var faktisk tatt opp som en utfordring i forkant også, forteller han.

Lokallagslederen forteller at PF mente det var et godt tiltak å organisere hundetjenesten ut fra FOT og over til GDE-ene, hvor det var flere ledere.

− Vi var enige i den omorganiseringen, da vi mente det faktisk traff godt på det som var etterspurt, sier han.

I juni 2022 skulle hundetjenesten starte med blanke ark. Parallelt med det, varslet politimesteren at han ønsket å se på en instruks for fremtiden til hundetjenesten og organiseringen.

En faggruppe kommer da med alternativer til hvor mange hunder distriktet trenger og hvordan man skal rekruttere, og legger frem dette. Noe Torp mener var en ganske god faglig rapport.

Etter det Politiforum erfarer, anbefalte fagledernettverket at hundetjenesten i Sør-Øst plasserer hundeførerne på tre steder, alternativt to steder, avhengig av hvor mange hundeekvipasjer Sør-Øst politidistrikt skal ha. Faglederne var likevel delt i sin anbefaling.

Mindretallet mente at et annet alternativ med en tidsbegrensning på 20 år var det beste alternativet for å få en forutsigbar rullering. Ifølge Tønsbergs Blad var alternativene til utvalget disse tre mulige løsningene:

1. Øke antallet hundepatruljer for å gi en mer smidig heldøgntjeneste.
2. Begrense muligheten til å bare være hundefører i 20 år.
3. Bare ha to oppmøtesteder.

− Fagledernettverket har en enighet og konkluderer på slutten med et annet alternativ enn politimesteren, der de legger frem et alternativ som går på en normal karrierevei for hundeførerne der de beholder kompetanse over tid, sier Torp.

– Så, noen måneder senere, kommer det et møte der politimesteren legger frem en ganske radikal endring. Det er en ny omorganisering som flytter hundeførerne til to steder istedenfor fire, som da er Skien og Drammen. De hundeførerne som tilhørte Stokke i Vestfold, som allerede hadde vært flyttet året før, ble på nytt splittet og flyttet til Skien og Drammen, i tillegg til en på Hønefoss, forteller Torp.

Han mener tiltaket om å flytte hundeførerne til GDE-ene var tilstrekkelig, og at målet slik ble oppnådd. Regelen om maks to hunder kom som lyn fra klar himmel, forteller han.

− Særlig fordi fagledernettverket ikke hadde landet på samme løsning, sier Torp.

Hele bestemmelsen med begrensninger på hunder virker lite gjennomtenkt, mener lokallagslederen fra Politiets Fellesforbund. Selv om arbeidsgiver sier de skal se på unntak der det trengs, sitter han likevel igjen med mange ubesvarte spørsmål når det kommer til konsekvensene.

− Hva med karrieremuligheter til kvinnelige hundeførere som trenger svangerskapspermisjon, når man da har så kort tid å til å være hundefører? spør Torp.

Han sier at hundeførerne føler dette som en kollektiv straff, fordi politimesteren åpent sier at han ønsker en utskiftning.

− Arbeidsmiljøutfordringene var jo slik at det var noen, jeg vet ikke hvor mange, som ikke bidro til et godt arbeidsmiljø. De var ikke konstruktive. Men i stedet for å gå på de som ikke klarte å bidra til et godt arbeidsmiljø, velger politimesteren en løsning som gjør at så å si alle hundeførere vil ryke ut på grunn av regelen med to hunder. De fleste er på sin andre hund, eller kanskje tredje eller fjerde, sier Torp.

Han presiserer at de nå får juridisk bistand til å vurdere om kontraktene som nå skrives er lovlige eller ikke. Også Asle Løkken bekrefter at de i ytterste konsekvens vil gå rettens vei.

− Hverdagen til hundeførere med lang erfaring i Sør-Øst, er nå at vi vet at vi skal byttes ut ved første anledning. Blir hunden din utsatt for en ulykke eller blir skadet i tjeneste, eller noe annet gjør at du må bytte hund, så er du ute av hundetjenesten. Vi går rundt med en ubestemmelig oppsigelsestid, sier Løkken.

At omorganiseringen er lite gjennomtenkt, er politimester Sæverud sterkt uenig i. Han sier tiltakene er veldig gjennomtenkte.

− Og så er jeg helt enig at vi må ha tilgjengelig instruktørkompetanse og jobber systematisk med det fremover. Og så må vi ha en diskusjon knyttet til kvinnelige hundeførere og også mannlige hundeførere med tanke på familiesituasjon. Men dette er veldig gjennomtenkte tiltak, sier han.

Han understreker også at de vil utvikle mer forutsigbarhet gjennom oppfølgingssamtaler med hver enkelt hundefører.

− Vi må ha ambisjoner for en videre utvikling av hundetjenesten. Det må være en fagdialog der man ser på prestasjonen man har som hundefører og forskjellige spesialiteter på hunden. Så summert gjennom to dialoger får man også forutsigbarhet rundt karriereplanlegging. Men da må vi jo ha de utviklingssamtalene til de som står i det. Men det er karriereplanlegging vi har forsøkt å få til for mange, sier han.

− Hva skjer når man er ferdig som hundefører?

− Alle de som er hundeførere er ansatt som operativt patruljemannskap. En hundefører uten hund er jo da en som jobber på patruljeavdeling, sier politimesteren.

Liv eller død

Færre hunder og lengre kjørevei. Beredskapen i Vestfold lider som følge av omorganiseringen, mener hundeførerne og et samlet ordførerkorps, som nå roper varsko. For mens klokka tikker øker sjansene for at våte snuter ikke lenger finner målet de søker etter. Før nye hundeførere kommer på plass vil det være færre i distriktet enn før. Spor etter savnede og gjerningsmenn er ferskvare og kan bety liv eller død, forteller Asle Løkken.

− En suicidal person som forsvinner; jo lenger vi venter, jo lenger kan vedkommende ha gått. Alt som har med hundetjeneste å gjøre handler om tid for å lykkes, sier han.

Ved å endre oppmøtested blir kjøreveien for å hente utstyr lengre for flere av hundeførerne. Løkken forteller at han selv før hadde tre mil til Sandefjord, som nå er blitt til sju mil til Drammen. Han forteller også at hundeførerne har hatt en skjult beredskap ved å ha politibetjentene spredt rundt i distriktet, fremfor å kun ha to oppmøtesteder.

− Den skjulte beredskapen mister vi, sier han.

Løkken får støtte fra flere hold i sin bekymring om en svekket beredskap i Vestfold. Flere politikere har den siste tiden latt seg engasjere i det som har fått navnet «hundesaken», blant annet et samlet ordførerkorps i Vestfold. I et brev fra ordførerne sendt politimesteren, uttrykker de bekymring over beslutningen om å flytte hundetjenesten ut av Vestfold.

«Vi forventer at det gjøres fortløpende vurderinger om dette er en riktig avgjørelse. […] Hundetjenesten er en tidskritisk tjeneste og vi er redd for at flyttingen føres til et dårligere beredskapstilbud for befolkninga i Vestfold», skriver de.

Stortingsrepresentant Morten Stordalen (Frp) har også stilt skriftlig spørsmål til Stortinget om hundetjenesten i Vestfold. Der viser han til risikoanalysen som skal vedgå at beredskapen blir svekket i flere år som følge av omlokaliseringen.

«Vil statsråden sørge for at Vestfold som et av de mest folkerike områdene i Norge, opprettholder stedlig hundetjeneste?», spør Stordalen.

Justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl (Sp) svarte blant annet at «det er politimesteren i det enkelte politidistrikt, innenfor de rammer og føringer som er gitt av Politidirektoratet og riksadvokaten, som har ansvaret for å disponere sine ressurser ut fra en helhetlig vurdering av hva som er best for distriktet og innbyggerne».

«Dette inkluderer dimensjonering og organisering av hundetjenesten», fortsatte Mehl.

Misfornøyd ordfører

Ordfører i Tønsberg, og tidligere politimester Anne Rygh Pedersen (Ap), forteller til avisa at hun ikke er fornøyd med at politiressurser forsvinner ut av distriktet, og at hun er bekymret for tjenestetilbudet i tiden fremover. Hun sier til avisa hun heller ikke er glad for at oppmøtestedene blir i Drammen og Skien, da hundetjenesten må være tett på folk der de bor.

Pedersen får støtte av første nestleder i Justiskomiteen på Stortinget, Maria Aasen-Svensrud fra Arbeiderpartiet. Hun representerer Vestfold, og er kritisk til at beredskapen blir påvirket av omorganiseringen som skjer.

− Jeg synes det er viktig å se på beredskapssynspunktet rundt hundetjenesten. Når tillitsvalgte forteller at det at hundeførerne plasseres i Drammen og Skien vil svekke beredskapsressursen i distriktet, tar jeg det alvorlig, sier Aasen-Svensrud, som trekker frem at Vestfold får en økt befolkning på sommeren.

− Det er spesielle behov knyttet til det. Jeg undrer meg over begrunnelsen for å flytte tjenesten ut av Vestfold, sier hun.

I tillegg er hun bekymret over kompetansen som forsvinner med to-hundsregelen, og at Sør-Øst politidistrikt skal ha en egen modell for hundetjenesten som ingen andre distrikter har.

− Jeg ser Emilie Enger Mehl er kjent med saken, men jeg skal løfte det opp i våre fora og høre hva de andre tenker, sier Ap-politikeren.

Politimesteren innrømmer at det i en overgangsfase vil være lavere kapasitet på hundetjenesten enn det har vært historisk.

− Vi har hatt innkjøpsstopp på hunder av økonomiske grunner allerede før jeg kom inn. Nå fyller vi på med nye hunder og hundeførere. Og vi må følge med på den operative evnen vår fremover. Og så har jeg i et brev til ordførerne i Vestfold pekt på at det er noen andre forutsetninger for hundetjenesten fremover det må tas hensyn til. Det ene er rusreform, som åpner muligheten til å se på andre kapasiteter på hundene, som liksøk eller valuta. Det andre er at helikoptertjenesten er bygd opp mye mer robust nå enn tidligere, som gjør at vi har flere muligheter for søk i terreng, etter hvert også med drone. Vi må snakke om hvordan hundetjenesten skal være fremover uavhengig av arbeidsmiljøkonflikten også. Men ja, det kan ha negativ effekt på beredskapen på kort sikt, men jeg tror alternativet på kort sikt ville vært verre.

− Gikk du imot det fagledernettverket mente når det kom til tiltakene du la frem i februar?

− De kom med et forslag, men beslutningen er sammensatt og til syvende og sist mitt ansvar. De skulle se på operative hensyn, men alle av dem hadde ikke innsyn i arbeidsmiljøundersøkelsene, så arbeidsmiljøutfordringene var egentlig ikke en del av det de skulle se på. Jobben min er å treffe beslutninger, så å si at jeg overstyrte er feil ord. Fagledernettverket hadde fått oppgave å se på operative hensyn og drøfte ulike forslag til antall hundeførere og lokalisering. Arbeidsmiljøet var ikke en del av utredningen deres. Det var jeg som hadde tråden i hele prosessen med arbeidsmiljøutfordringene sammen med operative innspill, som førte til en samlet beslutning i februar i år. Jeg vil legge til at fagledernettverket ikke er et beslutningsorgan, det er en samhandlingsarena. De kom med et beslutningsgrunnlag med flere alternativer. Enkelt sagt sa de at hvis det skal være like mange politihunder som man hadde da, så burde det være tre oppmøtesteder, og så mente de at man skulle bruke mer penger på flere hundeførere. Det var jeg uenig i, og endte da med to oppmøtesteder, sier han.

Politimesteren forteller det har vært en lang og krevende prosess for de som har vært involvert, fordi det har vært så komplisert.

− At det har vært tøft å stå i har jeg stor forståelse for. Vi har forsøkt å informere når vi tar beslutninger, men det er ikke alltid det er så lett å forklare. Og når resultatet blir noe man er veldig misfornøyd med, har jeg stor forståelse for at mange er skuffet. Og så er det viktig å si for meg at den eneste bakgrunnen for å ta den beslutningen er at jeg mener det er riktig, og ikke noe annet. Vi måtte gjøre noe for å ikke bryte loven. Det sier noe om hvor alvorlig det var, uten at jeg kan si noe mer enn det. Vi har en plikt til å sørge for at ansatte har et godt arbeidsmiljø. Og så er dette en sammenhengende prosess med flere beslutninger.

Usikker fremtid

Hundefører Jamieson er ikke alene om å ha vært sykmeldt. I september fikk hundefører Imran Mughal en epost med beskjed om at han er ferdig som hundefører. Hunden hans på seks år har fått en slitasjeskade i ryggen, og har siden februar i år vært til utredning ved to veterinærer. Deres svar er at hunden mest sannsynlig ikke kan fortsette i tjeneste lenger. Mughal undersøkte da om han var kandidat til å søke på en ny hund etter den nye instruksen, noe han var. Et håp ble tent.

− I instruksen står det at det er rom for individuell behandling ved spesielle tilfeller. Og jeg føler jo selv at jeg er i en spesiell situasjon da hunden har fått en skade og ikke er for gammel, forteller han.

Men, dagen før han skulle inn til en omstillingssamtale kom e-posten med avslaget.

− Jeg ble veldig skuffet, lei meg og frustrert. Jeg hadde egentlig lyst til å bare reise hjem, men ble der ut arbeidsdagen. Men nå vurderer jeg å sykmelde meg for å få tid til å komme meg til hektene igjen, så jeg har snakket med legen min, sier han.

Politibetjenten synes det er spesielt å få svaret på e-post dagen før omstillingssamtalen. Det, i tillegg til at svaret kom i den formen det gjorde.

− Dette viser jo at selv om man oppfyller kriteriene så er det ikke dermed sagt at du får begynne med ny hund. Det kan virke som utskifting er viktigere enn kompetanse. Og så viser dette hvor fort du kan være ute av hundetjenesten. Så fort hunden er skadet er man ferdig. Det gjør også at hundeførerne tenker seg mer om før de bruker hunden sin i gitte tilfeller, sier Mughal.

Han tenker tilbake på da han valgte sin karrierevei som hundefører. Da sto det ingen ting om noen begrensning på to hunder.

− Hadde jeg visst det da, er det ikke sikkert jeg hadde valgt å bli hundefører, avslutter han.