Da rottweileren hjalp til
«Lårmuskelen var kun ei kjøttkake, uten å kunne brukes til dansing.»
På 80-tallet var det ganske vanlig at politihundene var med hundefører hvor enn de gikk. Slik var det også på piketten på Hamar politistasjon. Vi var innom for å ta matpakka og en kaffe. Et par netter i forveien hadde et par kolleger foretatt en pågripelse ute på byen som de var godt fornøyd med. Teknikken var innøvd, og den gikk som regel ganske kjapt.
Ja, de var faktisk så fornøyde med seg selv, at de følte behov for å demonstrere overfor meg hvordan de egentlig gjorde det. Unge, og fulle av pågangsmot var vi alle tre, og det var i grunnen ikke noe spørsmål om jeg ville være med. De grep tak i min høyre og venstre hånd. I mangel av en bil og et panser og slenge meg oppå, fant de et høyt undersøkelsesbord, og bendte meg over «panseret», slik de hadde gjort med skurken.
Joda, jeg var overbevist over effektiviteten, og ga lyd om at jeg hadde forstått opplegget.
Det var da rottweileren tydeligvis våknet. Han hadde ligget og slumret under kaffepausen, men da han åpnet det ene øyet for å sjekke lydene, gjenkjente han rett og slett en skikkelig pågripelse. Det han så var at «far» var involvert i en pågripelse av en mann. Meg. Som han for øvrig kjente godt.
Rottweileren var godkjent politihund, og likte godt å være med på pågripelser. I hans øyne var dette nesten for godt til å være sant. At han kjente meg godt fra før, var uvesentlige detaljer. Fremdeles mens jeg hadde overkroppen lagt over bordet, var det åpent for et bidrag fra den glade politihunden.
Fra liggende stilling hoppet han rett inn i situasjonen, og fikk et godt tak med tennene i tykkmuskelen på baksiden av låret, men jeg hadde hendene låst av kraftige never bak på ryggen. En rottweiler kan ha opp mot to tonns trykk i kjeften. Jeg tror han brukte en god del av de to tonnene da han bet. Min gode kollega handlet lynraskt, og fikk på en effektiv måte takket hunden for hjelpen. Det var med tungt sinn hunden slapp.
Smertene jeg følte er vanskelig å beskrive i dag. Men på den tiden var det ikke rom for å vise svakhetstegn, så etter at jeg hadde fått stemmevolumet ned i normalt leie, fikk vi avsluttet kaffepausen, og gjorde oss ferdig med vaktsettet uten flere tildragelser.
Ut på kvelden var det julebord, og vi skulle delta med liv og lyst. Påfallende mange av damene bød meg opp til dans. Men damene ga seg ikke. Dette var før «metoo», så for å dokumentere at jeg faktisk var skadet, og ikke kunne danse, var det ikke annen råd enn å trekke ned dressbuksa, og vise sporene etter hundegapet: Et digert blåmerke.
Låret var mer egnet til å skape medlidenhet enn andre og mer amorøse tanker hos det motsatte kjønn. Etter det fikk jeg sitte i fred. Det hadde vært en tøff dag på jobb.
Til neste etappe på historiestafetten utfordrer jeg Bjørn Karlsen, leirsjef på Sæter gård.
