«I de situasjonene hvor vi møter andre, skal vi være oppmerksomme på hvilken effekt uniformen vår har, og være oss bevisste den påvirkningen vi har på enkeltmennesker – både positivt og negativt», skriver artikkelforfatteren. Han trekker fram et møte han som polititjenestemann hadde med en 14 år gammel gutt. Bildet er et illustrasjonsfoto, og barna på bildet har ingenting med saken å gjøre.
«I de situasjonene hvor vi møter andre, skal vi være oppmerksomme på hvilken effekt uniformen vår har, og være oss bevisste den påvirkningen vi har på enkeltmennesker – både positivt og negativt», skriver artikkelforfatteren. Han trekker fram et møte han som polititjenestemann hadde med en 14 år gammel gutt. Bildet er et illustrasjonsfoto, og barna på bildet har ingenting med saken å gjøre.

POLITISINNET

Skillet mellom rollen som politi og deg selv som privatperson

Vi politifolk kommer i kontakt med en rekke ulike mennesker gjennom vår yrkesutøvelse. Hvor går grensen mellom det å være en polititjenesteperson ute på offisielt oppdrag og det å være privatperson? Rent personlig synes jeg det er viktig å forsøke å finne en god balanse mellom dette.

Publisert

Kontakt forfatteren

Har du en problemstilling du ønsker å få tatt opp i denne spalten?

Send en e-post til [email protected]

Alle henvendelser behandles konfidensielt.

Jeg husker en gang for mange år siden da jeg var ung konstabel på et ordensoppdrag i forbindelse med husbråk. Et par hadde kranglet så høylytt at naboene reagerte og ringte til politiet. På stedet snakket jeg blant annet med parets sønn. Han må ha vært 13-14 år. Gutten var naturlig nok ganske opprørt over hendelsen som utspilte seg i hans hjem, og vi hadde en god samtale bare jeg og ham.

På slutten av oppdraget, i det vi var i ferd med å forlate stedet, løp gutten bort til meg og spurte om ikke vi to kunne være venner. Jeg smilte litt av det der og da, og sa til ham at det kunne vi sikkert være, og så lo vi det litt bort alle sammen – både foreldrene hans, jeg og makkeren min.

Jeg har tenkt en del på denne hendelsen i etterkant, og på den tryggheten jeg antakelig representerte ovenfor denne gutten da jeg ankom et hjem preget av høylytte og ustabile voksenpersoner.

Det finnes bestemte retningslinjer for oss politifolk som både naturlig, fornuftig og lovmessig begrenser oss fra å ha privat kontakt med en del av de vi møter i jobbsammenheng. Men hva med akkurat dette tilfellet, med gutten som sårt hadde et behov for å ha en voksen venn som kunne vise ham hvordan en trygg rollefigur egentlig skal være?

Tilknytningsteorien

John Bowlby var en britisk barnepsykiater og psykoanalytiker, kjent for sin teori om at følelsesmessig tilknytning til omsorgsgiver har fundamental betydning for barnets psykologiske utvikling. Han lanserte blant annet tilknytningsteorien, der han kobler barnets behov for omsorgsgiver som trygg base til evolusjonsteorien.

Det er hensiktsmessig at barnet føler angst og søker tilbake til omsorgsgiver som en trygg base. Når barnet begynner å bli mobilt ved å krabbe og gå, øker muligheten for at barnet utsettes for fare. Å søke tilbake til den trygge basen sikrer overlevelse.

I mangel på trygge voksne rollefigurer, burde jeg ha tilbudt meg å bli guttens venn? Vi hadde i utgangspunktet aldri møttes om det ikke var for dette oppdraget. Guttens første møte med meg var i en sårbar situasjon, hvor jeg og min makker kom inn i hans utrygge verden og hjalp til med å etablere ro på stedet.

Hva om den kontakten vi eventuelt hadde etablert på den tiden kunne ha redusert mulighetene for at han ble en gutt uten anledning til å ha en trygg, voksen rollefigur å forholde seg til, med de utfordringer fravær av slike nettopp kan medføre?

Vår påvirkning

Våre møter med mennesker i løpet av en arbeidsdag, blir gjerne mange og korte, uten at vi tenker så mye på den mellommenneskelige påvirkningen vi har i møte med den andre.

Uansett hva du måtte tenke om spørsmålene jeg stiller deg her, så ønsker jeg å be deg om å tenke litt rundt følgende: Våre møter med mennesker i løpet av en arbeidsdag, blir gjerne mange og korte, uten at vi tenker så mye på den mellommenneskelige påvirkningen vi har i møte med den andre. Uavhengig av videre kontakt vil et møte med en trygg, imøtekommende og lyttende polititjenesteperson sette spor i en gutt på 14 år som er redd, utrygg og usikker på sine foreldre.

Jeg skulle ønske at jeg hadde tatt meg litt mer tid på dette oppdraget. Jeg klandrer meg selv litt for å ikke ha gitt gutten enda mer tid til å fortelle hva han synes er vanskelig hjemme og hvilke behov han hadde der som ikke ble møtt.

Jeg tror, nei – jeg vet – at et slikt møte med en politimann som setter seg ned, ser gutten, hører på ham og forstår ham, vil kunne fungere som en slags indre, trygg base for ham frem i tid. Det kan følge gutten som en internalisert forestilling, en følelse av at trygghet faktisk eksisterer, selv om han ikke får det utenifra, hjemme.

For meg har det fungert godt å bruke meg selv som den personligheten jeg er, samtidig som jeg er oppmerksom på hva jeg representerer som politi.

I de situasjonene hvor vi møter andre, skal vi være oppmerksomme på hvilken effekt uniformen vår har, og være oss bevisste den påvirkningen vi har på enkeltmennesker – både positivt og negativt.

Powered by Labrador CMS