«Den flygende politibilen»

Det er fredag morgen. Klokken har akkurat passert ni, og jeg hører suset av et helikopter som nærmer seg Voldsløkka i Oslo. 

Vanligvis registrerer jeg helikopteret langt der oppe og går videre med livet mitt, men ikke i dag.

Nå følger jeg spent med på det svart- og hvitmalte politihelikopteret som sirkler seg ned for landing.

Det er nemlig på vei for å plukke opp meg. På oppdrag for Politiforum skal min kollega Olav og jeg være med på øvelse med Helikoptertjenesten. 

Helikopteret som nå flyr over meg, er ett av to som politiet disponerer per i dag – ett transporthelikopter og ett observasjonshelikopter.

Mens jeg blir plukket opp på Voldsløkka av transporthelikopteret, har Olav blitt kjørt til Slependen i bil. Han skal være markør for politiet i helikopteret. 

Sammen med meg i helikopteret sitter politistudenten Marcus Wright Iversen, som for tiden er praktikant i enhet Øst i Oslo Politidistrikt. Med er også hans veileder Henrik Lund. De vet ikke hvor Olav har blitt kjørt. 

I tillegg har vi med oss to piloter og en politibetjent i Helikoptertjenesten, som alle ønsker å være anonyme. 

Etter en sikkerhetsinnføring, tar vi av fra Voldsløkka og flyr i retning Oslo Sentrum.

Der avventer vi videre beskjed om hva oppdraget går ut på og hvor turen bærer. 

Etter ti minutter kommer det en beskjed på sambandet: 

«En mann med jeans, mørk jakke og et kamera rundt halsen er observert løpende fra politiet i Slependen»

Stemningen i helikopteret endrer seg – akkurat som om en bryter skrus på. Piloten rekker hånda bak og ber om våpenet sitt, som hentes frem fra en bag i midten av helikopteret. 

Politibetjenten med ansvar for det varmesøkende kameraet zoomer inn og ut på leting etter «rømlingen». Det tar ikke lang tid før han får napp. 

Klokken er 09.50 når Olav blir observert og utpekt. Fra da følges hver minste bevegelse han gjør i skogholtet. 

Tre minutter senere lander vi på en åpen slette i skogen. 

Men i det de stiger ut av helikopteret, får de beskjed om at Olav har falt og skadet beinet. Nå blir også sanitetsarbeid en del av oppgaven. 

Mens Iversen og Lund løper for å få kontroll på mannen, finner den resterende besetningen frem støtte til beinet og båre til å frakte Olav inn i helikopteret, før de sammen bærer ham inn mellom setene, og øvelsen avsluttes. 

– Utrolig gøy å være med

Student Iversen var en fornøyd mann etter livets første helikoptertur. 

– Det er utrolig gøy å være med på en slik øvelse. Det er ikke noe selvfølge at studenter får denne muligheten. Så det er artig å se ressursene politiet har i praksis, og samtidig få bidra på øvelser hvor vi trener på realistiske scenarioer, sier Iversen. 

– Du er en av veldig få som får lov til å gjøre det her. Hva tar du med deg fra en slik øvelse? 

– Det var interessant å se hvor mange vi kan frakte av personell, samtidig som man kan lokalisere på avstand og bruke god tid før man lander. Også ser man betydningen av å komme seg over lengre strekninger på kort tid. Så dette er en god erfaring, som jeg tar med meg videre. 

– Du fikk sitte tett på og se hvordan de holdt på med søk også. Hvordan var det?

– Det er fint å se. De har varmesøkende på lengre avstand også, så kan du se når folk beveger seg i mer skjulte områder. Det er vanskelig for oss på patrulje å lokalisere folk, så dette er et kjempenyttig verktøy.

– Et litt spesielt land  

Etter endt øvelse kom også leder for Helikoptertjenesten, Hilde Hognestad Straumann, til Slependen. Hun ble flydd inn i politiets andre helikopter, som har åtte sitteplasser og brukes til transport av personell. 

Hun trekker også frem bruken av kamera og overblikket det gir som det «som utgjør den store forskjellen»:

– Men så ser vi også at vi kan være en flygende politibil med innsatsstyrker. For distriktene kan det være en god metode for å få ressurser raskt ut. Om det er lokalt politi, eller om det er de beredskapsressursene vi har ved basen på Taraldrud, så er den flygende politibilen et godt verktøy i vårt landstrakte land.

Det har blitt gjort en konseptvalgutredning (KVU) for luftkapasiteten til politiet i Norge. Den trekker frem behovet for nye droner og helikopter. KVU-en anbefaler én base i Vest politidistrikt, Trøndelag og Troms.

Politidirektoratets utredning sier rett og slett at responstiden i store deler av landet er for dårlig, kapasiteten til å frakte mannskap og utstyr er for liten og per i dag er det utfordrende å få en rask situasjonsforståelse.

– Vi har et litt spesielt land, fordi vi har et fjell midt i landet, og å drive flyoperasjon over fjellet er krevende. Ikke mange andre helikopterselskaper gjør det. Derfor hadde det vært fornuftig å ha en helikopterbase på både Østlandet og Vestlandet. Det ville gjort at politiet kunne komme raskere til stedet. At man kan ta med seg ressurser eller gjøre en innsats med besetningen som er om bord selv er også en mulighet.

– Er det nok?

– Det sier seg jo selv at hvis det skal reise langt, så vil det ta tid å komme dit vi kanskje trenger det mest.

– Hva om det for eksempel skjer noe i Finnmark? 

– Det blir jo ekstremene, selvfølgelig og det tar en god stund, rett og slett. Så når vi flytter det, så tar det to dager. Men hvis vi skal fly direkte, så kan det jo ta litt mindre tid. Men det vil ta lang tid.