Kan ramme all etterretningsvirksomhet og begrense handlingsrommet til framtidige informantbehandlere

Etter å ha fulgt rettsaken mot Eirik Jensen og lest dommen, dukker det opp prinsipielle spørsmål rundt metoden informantarbeid. 

Ett av dem er: Hvor mye svekkes politiets arbeide med informanter om tingrettens premiss om at Jensen hadde handlingsplikt (overfor Cappelen), dersom dommen blir stående i norsk rett?

I dommen står det at «Imidlertid kan unntaksvis også den rene passivitet begrunne straff for medvirkning. Særlig gjelder dette der stillingens art og tilknytning til det aktuelle saksforholdet oppstiller en plikt til å gripe inn». 

Denne konkretiseringen vil vel ramme all etterretningsvirksomhet og må oppfattes
som en vesentlig begrensning av handlingsrommet til framtidige informantbehandlere.

Hvilke konkrete konsekvenser det får for de ulike politiavsnittene, får de som driver med slikt klargjøre. I alle fall for seg sjøl og sin strategiske ledelse. Hvilken tjenestemann vil nå ta risikoen på å ha kontakt med kriminelle informanter?

Risikerer de å bli dømt for manglende inngripen om det viser seg at informanten er aktiv kriminell? 

• LES OGSÅ: En vanskelig sak ble verre

Man kjenner sjelden til omfanget av informantens aktivitet. Den kan være delvis eller helt skjult lenge. 

Det at en operativ politimann skal gripe inn overfor pågående kriminalitet, synes logisk, men er rollen til infomantbehandleren å likestille med en operativ politi i så måte? 

Informantbehandlere skaffer seg informanter i kriminelle miljøer.

Det er der det er informasjon å hente om pågående og framtidige hendelser og mønster. De etablerer kontakt under en viss grad av gjensidig tillit, med kriminelle, som kan være villige
til å være informanter. 

Om informantbehandleren setter fokus på å granske informantens aktivitet, vil informanten med sikkerhet opphøre å være informant. 

For informantbehandleren må det være et poeng at han klarer å ha kontakt med informanten over tid, for å se om informasjonen han får er etterrettelig og til hjelp. Det er jo det som er samfunnsoppdraget med denne metoden.

Informantbehandlerens oppgave er å samle inn opplysninger som kan være nyttige til senere bruk og til å forstå og forutse kriminelle trender og hendelser.

Det vil si forebygge, ikke primært å gripe egen informant og hindre informantens kriminalitet. Informantbehandleren må følgelig velge å ha fokus på noe mer enn informantens aktivitet, for å oppnå noe annet som kan vurderes som mer samfunnsnyttig. 

Skal informantens pågående kriminalitet stoppes, så bør andre i politiet gjøre det.

Informasjonsbehandling handler i ytterste form om å skaffe informasjon fra aktører som ikke gir noe i fra seg uten å få noe tilbake. De kriminelles perspektiv er det egoistiske, de har «svart belte» i egen vinning, mens politiet skal ivareta samfunnsinteressen, det motsatte.

Forskning på informantbehandling, blant annet Anders Rasch-Olsen, omtaler informantbehandling som metode, med betydelige dilemmaer, og med muligheter til å få et samtidig samfunnsutbytte, man ellers ikke ville ha fått tilgang til. 

Han understøtter sin forskning på norske informantbehandlere med støtte i internasjonal
forskning.

Rundt 60 norske informantbehandlere ble intervjuet i 2007-2008. 

Om betydning av metoden sier Rasch-Olsen:

«For alvorlig narkotikakriminalitet er informanter av stor eller avgjørende betydning i en
av tre saker».

Om utfordringer: «En av de store utfordringene ved informantbehandling er at den beste informasjonen kommer fra personer som selv er involvert i alvorlig kriminalitet…». «Det er ofte vanskelig for en informantbehandler å vite i hvilken grad informanten involverer seg med kriminalitet for å kunne fremskaffe informasjon til politiet, men det ville være naivt å tro at informantene ikke vil gjøre noe kriminelt når det er påkrevd i situasjonen». 

En siste undring: Vet ikke utvalgte politiledere at deres informantbehandlere
har informanter som har tunge kriminelle CV-er?

Og om de vet, har vel de også en handlingsplikt, om domspremisset blir stående?