I slutten av januar ga Kim Anne Hiorth ut boka «Politihjertet». Her forteller den nå pensjonerte politioverbetjenten om menneskene hun har møtt underveis i sin over 30 år lange karriere i politiet.

Nå er rettighetene til å lage TV-serie solgt til  The Oslo Company. 

Ideen til boka fikk hun allerede i 1992.

Da jobbet hun på ordensavdelingen i Oslo politidistrikt, og ble sendt ut på et oppdrag. Oppdraget var så sjelsettende at hun tenkte: «Dette her må komme ut, for dette må Norge få vite om.» 

Hiorth og makkeren skulle bare rykke ut på melding om «bråk i en leilighet».

– Det var en bratt læringskurve å oppleve det vi i politiet opplever: Det som skjuler seg bak lukkede dører. Man er egentlig ikke forberedt på hva man møter, selv om du får beskjed om å rykke ut til «bråk i en leilighet», sier hun.

Livets skyggeside

Når politiet kommer frem, ligger mellom seks til syv voksne personer «strødd» rundt omkring i leiligheten. De er ruset og i ørska. 

– Vi roper «politiet er her», men de enser ikke at vi kommer. Plutselig kommer det et lite barn krabbende ut fra et rom. Hun krabber mot oss, over søppel, ølbokser, spritflasker, kanyler og sigarettsneiper. Hun drar seg opp til beinet mitt. Det er jente i toårsalderen. Hun sier «tørst» og peker på kjøkkenet, husker Hiorth tilbake.

Hun løfter jenta opp. Samtidig tilkaller kollegaene hennes forsterkninger og barnevern.

– Jeg går ut på kjøkkenet med den lille jenta. Der er det like bombet, med oppvask fra «gulv til tak». Jeg gir jenta vann, og hun drikker og drikker. Så peker hun på en kjekspakke. Jeg gir henne en i hver hånd. Så  sier den lille jenta «lillebror» og peker på et annet rom. Vi finner lillebror i en sprinkelseng. Han er en baby på rundt et halvt år. Lillebror er det umulig å få øyekontakt med, og han bare stirrer tomt ut i lufta. Selv ikke når jeg stryker ham på kinnet, ser han på meg, sier hun videre.

Den lille gutten ligger i avføring og oppkast, og har ikke blitt stelt på en stund.

– Jeg går på badet for å skifte på ham. Det er verdens såreste stump, og det er hverken salve eller andre produkter som kan bøte på såret, husker hun tilbake. Barna blir kjørt til barnevernvakten. Selv om Hiorth ikke vet hvordan det gikk med barna, tenker hun fortsatt på  dem.

– Det var første gangen jeg opplevde at små barn kunne vokse opp under slike forhold. Derfor begynte jeg å skrive ned historiene, sier hun.

Asfaltliljer 

Barna i historiene kalte hun for «asfaltliljer», fordi hun synes liljer er et bedre ord å bruke enn det mer kjente «løvetannbarn»- begrepet.

– Løvetann er et ugress og det er ikke disse barna her. Mens liljer er en fin blomst. Selv om disse menneskene har gått på hard asfalt, så er alle like mye verdt. Ingen velger hvilken familie man blir født inn i, sier politioverbetjenten.

Boken hennes handler om nettopp asfaltliljene og de andre menneskene hun har møtt.

– Jeg ville kalle boka for Politihjertet. Jeg følte etter 31 år i politiet at det gikk an å vise at man hadde et bankende hjerte under den skuddsikre vesten og uniformen. At man kan være den ene som ser folk som har det vanskelig, og at folk kan få det bedre. Det har jeg mange eksempler på, fortsetter hun. 

Hiort vil være stemmen for dem som ikke har noen stemme i samfunnet.

– Livet har både overrasket, sjokkert og inspirert meg til å gå den ekstra milen. For det gir så mye tilbake å hjelpe folk, fortsetter hun.

I boka trekker hun frem flere historier.

– Jeg får historier fra folk som forteller om så mange vonde ting fra barndommen, og jeg tenkte at denne boka bare måtte komme ut. Det var så mange å velge mellom, så jeg bare tok med et lite utvalg i boken, forteller hun.

Tøffest med barna 

Det er særlig historiene om barneskjebnene hun møtte, som har brent seg fast i minnet. Det kan være barn som er neglisjerte, lever under umenneskelige og uverdige forhold. Barn som blir slått eller seksuelt mishandlet.

– Det som gjør størst inntrykk er alle barna, som har vokst opp og som ikke har hatt det bra. Dessverre er det så mange av dem, men det som er bra er at det ikke bare ender dårlig. For selv om man får utdelt «dårlige kort» ved starten av livet, så trenger det ikke å ende dårlig, sier hun.

For Hiorth, som også er mamma og bestemor, har det derfor alltid vært viktig å oppdra dem til å være snille mot andre.

– Jeg har fortalt dem at det er viktig å være snille med andre. Noen barn har en ferdig pakket, tung ryggsekk, som bare står og venter på dem, og det før de kanskje til og med har lært å gå, sier Hiorth.

Selv har hun vokst opp i en god familie.

– Jeg tror en god barndom varer livet ut. Alle kan gjøre litt for andre, og man trenger ikke være politi for å gjøre det. Mammahjertet blødde jo da jeg så hvordan mange av disse ungene hadde det, fortsetter hun.

Mange av disse barna blir uføre tidlig i livet, fordi traumene blir for store å bære.

– Man skal ikke dømme folk, fordi man vet ikke hva som har skjedd. Mange av disse barna blir stemplet som late eller kanskje dumme i skolesystemet, fordi de er urolige i hodet. Men de er urolige i hodet fordi det er urolig hjemme, og da tenker de på hvordan det er hjemme når de er på skolen. Da greier de ikke å følge med, og får kanskje kjeft istedenfor, sier hun.

Flere fortalte henne også at de var redde for at pappa kanskje hadde sluppet ut fra fengselet og var kommet hjem. Da ble det bråk og juling. Hiorth sier at man har et valg, man kan bryte ned eller bygge opp folk.

– Jeg har valgt å løfte opp folk, og det ser jeg at virker – og det virker over alt.

Ble en av gjengen 

Etter årene ute i Oslos gater, begynte Hiorth å jobbe med gjengkriminalitet og MC-miljøene på avdeling for organisert kriminalitet. Dette var på en tid der Hells Angels, Bandidos og Outlaws hadde begynt å etablere seg rundt omkring i landet.

– Det var masse kriminalitet og gjengopprør knyttet til MC-gjengene. I boka forteller jeg hvordan det var å etter hvert komme på innsiden av dette miljøet, sier hun.

Det talte ikke til hennes fordel i starten at hun var en kvinne.

– Det var veldig mannsdominert, og at jeg var den eneste jenta, det fikk jeg høre mange ganger. Jeg kjørte motorsykkel, og flere mente det var å vanære motorsykkelen at en kvinne gjorde det. Jeg fikk høre mange kvinnefiendtlige fraser, men det gikk inn det ene øret og ut det andre. Jeg fikk høre mye, ler hun.

Det var hennes evne til å se mennesker slik de trenger å bli sett, som gjorde at hun klarte å bygge opp tillit i det hypermaskuline miljøet, kommer det frem i boka. Hiorth har fortsatt kontakt med noen fra MC-miljøet.

«Hvert år blir bursdagen til en yrkeskriminell i en motorsykkelgjeng ødelagt, hvis ikke han får bursdagshilsen fra Hiorth», heter det i boka.

– Mange av dem tok på seg en vest, kall det en rustning, for å se skummel ut. De hadde ofte en sår liten gutt på innsiden. Mange av dem hadde bodd i fosterhjem, hatt alkoholiserte foreldre, hatt dysleksi, vært sengevætere og så skulle de kjekke seg med at det hadde hatt så mye mostand at de ikledde seg en ytre fasade, sier hun. 

Arvesynden

De aller fleste personene hun har møtt i karrieren, treffer hun ikke igjen. Men det er flere av barna til narkomane og kriminelle, som hun har fulgt opp siden de var barn.

– De er voksne i dag og har fått et bedre liv. For disse barna handler det ofte om å bare ha en person som ser dem, og som kan hjelpe og veilede seg. Det handler i korte trekk om å være der og lytte, å bistå med praktiske ting, fortsetter hun.

Det Hiorth også oppdaget i møte med disse menneskene, er at rusproblemene går i arv, og at det er et mønster som må brytes.

– Mange av dem vi møtte var tredje og fjerde generasjon med rus. De vokste opp med uføretrygd og beskjeden om å ikke spørre om penger. Samt trusler om å holde seg unna politiet og ikke sladre på skolen om hvordan de har det, for da kommer barnevernet og tar deg, sier hun.

Hiorth har også jobbet tett på prostitusjonsmiljøet.

– Jeg har opplevd mange ganger at det er måten man snakker til folk på som avgjør utfallet av en sak. Det fikk jeg erfare da jeg jobbet med prostituerte. Dette er personer som føler seg tråkket på, og har kunder som trykker dem enda lengre ned. Det da å være grei og behandle dem på en ordentlig måte og vise at du mener at alle mennesker er like mye verdt, er viktig, sier hun.

 Pionérarbeid

«Husker du meg igjen?», spurte en kvinne da Hiorth hadde boksignering nylig.

– Hun hadde en annen etnisitet enn norsk, og jeg kjente igjen ansiktet, men husket ikke navnet. Hun sa: «I 2007 hjalp du meg, da hadde jeg det vanskelig og skulle bli tvangsgiftet.» Jeg husker at vi var hjemme hos kvinnen. Så sier hun videre: «Og så har jeg igjen hjulpet mine søstre og kusiner fra å bli tvangsgiftet.» Jeg ble så utrolig glad, sier Hiorth.

Vi skal tilbake til 2009, da Hiorth begynte på et pionérarbeid med minoritetskvinner.

– Når vi var hjemme hos folk med annen etnisitet enn norsk, var det tilfeller der damene bare stod der og ikke sa noe. Selv om de hadde bodd i Norge i kanskje ti til 20 år,  kunne de ikke språket. En dame hadde bodd her i 38 år og hadde ikke lært seg annet enn «hei», og «god dag». Da tenkte jeg dette her, det er helt bortkastet. For nøkkelen til suksess er å kunne språket. Hvis du ikke kan språket, får du deg heller ikke jobb eller kan følge med på nyheter eller i samfunnet, ei heller følge opp barna på foreldremøter og alt sånn. Da begynte tanken å vokse i meg at dette her må noen gjøre noe med. Ofte er den noen, bare deg selv, fortsetter hun.

Hiorth gikk til lederne sine og fortalte hva hun ville.

– Jeg sa at jeg hadde lyst til å jobbe med minoritetskvinner, og banke på dørene til moskeer for å komme i kontakt med dem. Jeg fikk grønt lys, og så begynte jeg å banke på dører, forteller hun.

Hedret med pris

Samtidig lærte hun seg arabisk på universitetet. Hun møtte mye motstand før dørene til moskeene omsider ble åpnet. 

– Jeg hadde aldri vært i en moske før og der satt det 80 kvinner på et teppe. Det tok tid før jeg vant tilliten deres. Jeg måtte overbevise dem om at man kan stole på politiet i Norge, og at de kan komme til oss med problemer. Når tilliten var vunnet, løp ryktet foran meg. Jeg fikk mye å gjøre, sier hun.

Hiorth skjønner kvinnenes skepsis til politiet, og trekker frem at du ikke skal reise langt utover Europas grenser før du finner et politi som er korrupt, slår og voldtar.  I moskeene hadde de kurs om barneoppdragelse og likestilling, og samarbeidet med Familiehuset, helsesøstre og psykologer. I tillegg var det et religiøst opplegg.

– Under bønnen satt jeg med kvinnene i «mensengruppa». Kvinner som hadde mensen eller nettopp hadde født fikk ikke være med på bønn. Det var da jeg kom i kontakt med mange av disse kvinnene. De fortalte etter hvert at de ble slått eller kjente kvinner som ble det. Så kom de på kontoret og anmeldte mennene. En del av dem ble satt i fengsel, og kvinner og barn måtte flytte til andre steder av landet, fordi storfamilien fortsatte å plage dem, forteller hun.

En dame fortalte at hun ble slått og voldtatt tre ganger om dagen. Politiforum har tidligere fortalt hvordan mannen hadde stålkontroll på seksbarnsmoren. Kvinnen hadde hverken kontanter, bankkort eller egen mobil.

Hun møtte Hiorth i regi av et obligatorisk kvalifiseringsprogram i regi av NAV, hvor Hiorth fortalte at «du skal ikke finne deg i  å bli slått». Kvinnen begynte å gråte, fordi hun trodde Hiorth snakket om henne.

Mannen ble senere pågrepet mens han voldtok kvinnen, og dømt til to års fengsel. Mens han satt inne flyttet kvinnen med barna til en annen kant av landet. Før hun dro spurte hun Hiorth om å møtes på kafé. Her dro hun frem sitt eget bankkort. Noen år senere snakket ringte hun Hiorth, og da hadde hun fått seg egen jobb.

– Det er så verdt det, sier hun.

I fjor ble Hiorth også hedret for sitt politiarbeid og fikk utmerkelsen International Police Association World Class Policing Award 2023.

– Det var et nummer som drev og ringte meg fra utlandet, men jeg tok ikke telefonen fordi jeg trodde det var svindel. Men så fikk jeg en e-post der det stod at jeg hadde vunnet. Det er veldig moro, sier hun.

Medieinteressen etter at hun ga ut bok har også vært stor. Den samme uken Politiforum intervjuer Hiorth skal hun på God morgen Norge og har akkurat vært på Dagsrevyen.

– Det har tatt helt av. Det viser bare at dette her er ekte historier, avslutter hun.