Sekunder unna kollisjon: – Kunne vært slutten

MOLDE (POLITIFORUM): – Jeg vil ikke si at jeg var redd, men i ettertid har jeg tenkt mye på at det der kunne ha vært slutten.

Sebastian Skarsbø (32) snakker om hendelsen som skjedde en julinatt i fjor. Han og to kollegaer på Molde politistasjon hadde gått på vakt tidligere på lørdagskvelden, og patruljerte i utelivet inn i nattestimene.

– Da det nærmer seg tømming av byen får vi vite at det er en pågående forfølgelse av et kjøretøy i Kristiansund.

Bak rattet sitter en ung mann som bare noen timer tidligere har blitt tatt for fyllekjøring. Nå er han på vei mot Atlanterhavsvegen, som ligger mellom Molde og Kristiansund.

De tre politibetjentene blir bedt om å bistå og sette kursen mot nabokommunen Hustadvika.

– Vi hører på sambandet at han kjører villmann.

– En svart skikkelse

Det er Skarsbø som kjører patruljebilen. Innsatsleder sitter ved siden av og bak ham sitter en kollega.

På vei utover får de vite at mannen har blitt forsøkt stoppet av en annen patrulje flere ganger, uten hell. Patruljen har valgt å vike for å unngå en frontsituasjon. 

Ved begge tilfellene har mannen valgt å øke farten i stedet for å stanse for politiet.

Like før har han også passert en annen bil i så stor fart at sjåføren måtte kjøre ut i grøfta for å unngå sammenstøt. Vedkommende kontaktet nødsentralen.

De får tommel opp for bruk av spikermatte og vurderer fortløpende hvor det er best å stille seg opp.

– På veien spør jeg hva som er planen hvis vi får ham i fanget. Jeg får beskjed om å kjøre med blålys, blinke med fjernlysene og legge bilen skrått over veien for å vise at vi vil stoppe ham, sier Skarsbø.

Han og kollegaene bestemmer seg for å stanse ved Nåsavatnet, hvor det er en rett strekning på cirka 600 meter.

Klokken er rundt 04.50. Det er oppholdsvær, tørr asfalt og solen er såvidt på vei opp, husker Sebastian.

Han stanser bilen i høyre kjørefelt og det blir helt stille – utenom en dur i det fjerne.

– Jeg tar ned vinduet og hører at motorduren blir mer og mer forsterket. Det er en del trær som blokkerer mye av lyden, men det tar ikke mer enn ti sekunder før jeg ser en svart skikkelse komme til syne ut av svingen. Jeg hører brølet av bilen og tenker «det må være den».

Siste observasjon av bilen hadde vært ved enden av Atlanterhavsvegen, cirka 20 kilometer unna, bare fem minutter tidligere, ifølge Skarsbø.

– Da har du kjørt fort.

Mannen hadde over en lengre strekning i forkant hatt en gjennomsnittsfart på minst 156 km/t.

Måtte rygge unna

Skarsbø gjør som planlagt og får bilen skrått over i motgående kjørefelt. Til venstre er det et autovern og til høyre er det en grøft.

– Det er umulig for ham å kjøre forbi uten å kjøre ut av veien eller inn i oss.

Kollegaen bak er på vei ut døra for å gjøre klar spikermatten når Skarsbø innser at mannen ikke stopper opp, men kjører rett mot dem.

– Jeg hører og ser at bilen akselererer.

Herfra går det fort. Han får kontrabeskjed av innsatsleder, setter bilen i revers og rygger tilbake til der den opprinnelig sto.

– Etter at jeg kommer meg over i eget kjørefelt tar det bare ett til to sekunder før han suser forbi i full fart videre. Det var som å høre et jagerfly, siden vinduet mitt var nede og jeg satt bare 1,5 meter unna bilen.

– Så alvoret i øynene

Skarsbø, som var ferdigutdannet to år tidligere, ble overrasket og fylt med adrenalin.

– Jeg så alvoret i øynene til kollegaene mine, men det var først da jeg kom hjem fra vakt senere på morgenkvisten at jeg innså hva som kunne ha skjedd.

– Vi holdt jo på å bli drept. Det er ingen tvil om det, mener Skarsbø.

32-åringen har tenkt mye på hvor viktig det var at han holdt seg rolig og reagerte så kjapt. Hadde han satt girspaken i nøytral, og ikke i revers, hadde bilen blitt stående i ro.

– Da hadde det vært over.

Men han har også tenkt på at den kjappe reaksjonen kunne ha fått konsekvenser for kollegaen som var på vei ut.

– Risikoen for at han kunne ha blitt rygget over av meg var stor. Det innså jeg først i ettertid. Men hadde jeg fryst til, og mannen hadde kjørt inn i oss, er det høy sannsynlighet for at menneskeliv hadde gått tapt.

Politiforum har lest begge dommene, som bekrefter hendelsesforløpet.

Skal opp i Høyesterett

Etter passeringen måtte patruljen kjøre til et egnet sted for å snu før forfølgningen kunne gjenopptas. 

Den unge mannen klarer å riste av seg patruljene, parkerte hos en slektning og dro deretter hjem. Senere samme dag ble han oppsøkt av politiet.

Han ble dømt i tingretten i vår og i lagmannsretten i sommer. Flertallet mener at straffen skal settes til tre års fengsel, står det i den siste dommen, i tillegg til at lappen fratas i fem år.

Begge domstolene dømte mannen for brudd på blant annet straffeloven § 155 b. Det er tolkningen av denne bestemmelsen som Høyesterett nå skal ta stilling til.

– Min klient er tilfreds med at han får en ny prøving av både lovanvendelsen og straffeutmålingen i Høyesterett, sier mannens forsvarer, advokat John Marius Dybvik.

Klienten hans ønsker ikke å kommentere faktum i straffesaken, ei heller uttalelsene fra Skarsbø.

Viktig med rettslig avklaring

Forsvareren mener det er viktig, både for politiet og tiltalte å få en rettslig avklaring av spørsmålet i Høyesterett. Dette var årsaken til at de anket dommen fra lagmannsretten.

 Dybvik viser til ordlyden i bestemmelsen:

 «Minstestraff for bruk av skytevåpen mv. mot politiet: Straffen er fengsel fra 1 inntil 10 år dersom handlingen (…) består av å avfyre skytevåpen eller bruke sprengstoff eller annet redskap som er egnet til å volde fare for betydelig skade på kropp, og den offentlige tjenestepersonen er polititjenesteperson eller annen offentlig tjenesteperson som utøver politimyndighet».

 – Hva som menes med «annet redskap» er viktig å få avklart. Slik loven er utformet i dag vil det bety at nær sagt enhver gjenstand brukt på en spesiell måte mot politiet, kan rammes av bestemmelsen, mener han.

 Dybvik legger til at han synes loven er utformet for vagt.

 – I ytterste konsekvens kan selv en hodepute rammes av bestemmelsen. Bakgrunnen for at den kom i sin tid var jo for å beskytte politifolk, som det ble skutt mot i fluktsituasjoner i de store byene. Den gang hadde man ikke noen bestemmelser som fanget opp dette.

– Må slås ned på

Det er ankeutvalget, som består av tre høyesterettsdommere, som har besluttet at anken skal fremmes til behandling i Høyesterett.

Et sentralt vilkår for at en anke skal fremmes er at den reiser spørsmål av betydning utover den konkrete saken. I denne saken er spørsmålet om tiltaltes bil kan anses som et farlig redskap brukt mot politiet.

At saken går hele veien opp til Høyesterett viser at denne problemstillingen blir tatt på alvor, mener politibetjent Skarsbø.

Det er han glad for.

– At noen velger å bruke et kjøretøy til å hindre oss i gjennomføringen av et oppdrag, må slås ned på.

Saken er foreløpig ikke berammet av Høyesterett.