Politidrømmen som brast

– Jeg gikk fra at det å jobbe i politiet var min største drøm, til at jeg ikke har lyst til å jobbe der lenger.

Julie Strømholm holder rundt tekoppen i sofaen hjemme på Tveit utenfor Kristiansand. Et drøyt halvår har gått siden hun sendte e-posten med oppsigelsen, og slik tok et endelig farvel med politietaten.

– Det var litt som å stikke hull på ballongen, sier Julie.

– Jeg følte på en stor sorg, men også lettelse. Det var så mange følelser og tanker rundt det. Alle drømmene, alt som ikke ble, alt jeg ikke fikk til, fortsetter hun.

Fem og et halvt år etter at hun gikk ut fra Politihøgskolen er Julies karriere i politiet over.

Og hun kommer aldri tilbake.

Den første jobben

Julie Strømholm vokste opp som et aktivt og nysgjerrig barn i Trondheim på 1990- og 2000-tallet. Hun var aldri spesielt teoretisk anlagt, og det var politiyrkets praktiske element som appellerte, i tillegg til et ønske om å kunne hjelpe andre.

Men også møtet med en voksenperson som satte spor og gjorde inntrykk, sådde et frø. Den daværende svigerfaren til Julies tante jobbet nemlig på Kripos.

– Da jeg var liten, fortalte han hvordan han var med på å ta seriemorderen Arnfinn Næsset, og mange andre politihistorier. Da fikk jeg lyst til å bli politi, fordi det hørtes så spennende ut. Det var han som virkelig fikk opp øynene mine for yrket, forteller Julie.

Som ham, ville også Julie jobbe på Kripos en dag; en drøm hun hadde med seg da hun på andre forsøk kom inn på Politihøgskolen (PHS) i 2015.

– Studiet var helt fantastisk. Jeg trivdes så godt, sier hun.

På PHS møtte hun også han som senere skulle bli hennes samboer, og etter tre år på Kongsvinger og i Oslo, sto de to staskledde som ferdigutdannede politifolk i juni 2018. Gleden var stor da de begge fikk sommerjobb i Agder og kunne flytte inn sammen.

– Det var en kjempefin sommer. Jeg jobbet på en liten plass, og det var litt sånn som du ser på TV: et lite lensmannskontor hvor alle kjenner alle. Det skjedde ikke så mye, men jeg lærte veldig mye, sier Julie.

Etter et halvår med jobb i psykiatrien høsten 2018, fikk samboeren politijobb i Bergen, mens Julie endte i Ski. På sensommeren 2019 fikk Julie jobb i Ålesund, og flyttet igjen.

– Det er litt morsomt å tenke tilbake på alt man gjorde for å få seg en jobb. Men du bygger jo erfaringer, du bygger opp CV-en. Og jeg var veldig bestemt på at jeg ikke skulle være kresen, og måtte stå på, sier Julie i dag.

Intense smerter

Det var i Ålesund det første forvarselet skulle komme. Julie var fersk i jobben og opptatt av å vise seg fram fra sin beste side. Det var ikke mangel på arbeidsoppgaver, og hun var ikke sen om å takke ja til overtidsjobbing.

– Jeg ville jo stille opp og stå på. Jeg er en ja-person, sier Julie.

Hun hadde ikke jobbet lenge i Ålesund da hun en morgen våknet med voldsomme smerter i hodet. Smertene var ulikt alt annet hun hadde opplevd tidligere.

– Det var helt ubeskrivelig vondt. Jeg tenkte at hvis jeg bare tok smertestillende og sov litt, så går det sikkert over til i morgen. Men da jeg våknet hadde jeg fortsatt vondt. Da tenkte jeg at jeg kanskje bare måtte slappe av noen dager, så slipper det, forteller hun.

Smertene ga seg imidlertid ikke.

– Jeg synes det var kjempeekkelt. Jeg satt og gråt på legevakta, for det var så vondt. Jeg hadde jo ikke peiling på hva det var, sier Julie.

Der fikk hun sykemelding og beskjed om at det kom til å gå over. Og etter hvert ble det også bedre. Julie kom tilbake i jobb, og skjøv gradvis hendelsen lengre bak i hukommelsen.

Da hun etter to måneder i Ålesund fikk tilbud om fast jobb i Bergen, var valget enkelt. Gjenforent med samboeren, med en variert jobb på gjengangeravsnittet hun stortrivdes i, ble anfallet litt etter litt bare en rar opplevelse hun tenkte var et enkelttilfelle.

At hun utover i 2020 hadde perioder hvor hun slet med hodepine, koblet hun ikke umiddelbart til hendelsen i Ålesund sommeren før. Det var aldri like ille.

– Jeg hadde noen runder hvor jeg var borte fra jobb, men tenkte at det sikkert var fordi det var høyt arbeidspress og lite ressurser, og at jeg var ganske ny. Jeg ville jo selvfølgelig prestere og stille opp, og jobbet jo overtid og gjorde mye ekstra. Jeg tenkte jeg bare var sliten, sier Julie.

I etterkant tror hun pandemien og muligheten for hjemmekontor gjorde at hun klarte å tilpasse hverdagen.

– Jeg tror at jeg tenkte at jeg bare måtte stå i det og presse meg gjennom, så ville det sikkert gå bra. Så jeg sto nå bare på da, sier hun.

Helt til det smalt igjen.

Tung diagnose

I starten av 2021 skulle Julie på IP-trening. Kvelden før hadde hun lagt seg som vanlig. Det var ingen forvarsler om at hun neste morgenen skulle våkne opp av intense hodesmerter; som om noen klemte på hodet hennes med stor kraft.

Hun hadde fått et nytt anfall likt det hun fikk i Ålesund. Det eneste hun husker fra denne dagen er at hun fikk sagt ifra om at hun ikke kunne komme på jobb.

– Jeg ble raskt sykmeldt. Derfra føles denne tida veldig uklar og tåkete, på en måte. Det er vanskelig å huske ting fra hverandre, sier Julie.

Diagnosen hun etter hvert skulle få, var kronisk migrene. Anfallet ble en tung periode for den aktive politikvinnen.

– Jeg kunne jo ikke gjøre noe. Jeg lå bare i senga, dag ut og dag inn. Sov, prøvde å se på TV, var neddopet på Oxynorm. Det er ganske sykt å tenke tilbake på.

Utover i 2021 forsøkte hun å komme seg tilbake til jobb i forskjellige stillingsprosenter.

– Noen ganger gikk det, noen ganger gikk det ikke. Det var veldig uforutsigbart. Formen gikk opp og ned i perioder, og det var veldig vanskelig å tilpasse, medgir Julie.

Sakte kom hun seg tilbake til en 60-prosentstilling, hvor hun opplevde mestring i å gjøre tilrettelagte etterforskningsoppgaver som å gå gjennom beslag og videoovervåkning. Hun så optimistisk på muligheten for å komme seg tilbake 100 prosent.

Mot slutten av 2021 merket hun imidlertid en snikende og tiltakende smerte på venstre side av nakken. I løpet av 2022 ble nakkesmertene til slutt så intense at hun ikke lengre klarte å jobbe.

– Jeg husker at jeg satt under lunsjen, og folk snakket til meg, men det eneste jeg klarte å tenke på var at jeg hadde det så vondt. Det var helt forferdelig.

Først da hun fikk tatt MR av nakken på Haukeland sykehus, kom svaret: Julie hadde fått nakkeprolaps.

– Det var såpass ille at jeg skulle få operasjon. Jeg hadde sannsynligvis gått et år med prolapsen på toppen av migrenen, sier Julie.

I påvente av operasjonen ble hun nok en gang 100 prosent sykmeldt.

Trengte tilpasning

Det er arbeidsgiver som har hovedansvaret for å følge opp ansatte som blir sykmeldt. Ansvaret er hjemlet i arbeidsmiljøloven, hvor det i § 4-6 (1) slås fast at «arbeidsgiver, så langt det er mulig, [skal] iverksette nødvendige tiltak for at arbeidstaker skal kunne beholde eller få et passende arbeid».

I politiets egen sykefraværsprosess understrekes det at leder skal holde jevnlig kontakt med den sykmeldte medarbeideren, og at de sammen skal utarbeide en oppfølgingsplan senest fire uker etter sykmeldingens start.

Innen sju uker skal også det første dialogmøtet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver gjennomføres.

Det kom blomster på døra og hilsninger fra stasjonen da Julie først ble sykmeldt i 2021. Da hun kom seg nok til å snakke med sin nærmeste leder, opplevde hun det som et møte med en omsorgsfull og forståelsesfull person som var fin å prate med.

Julie var motivert for å komme seg tilbake i jobb, men forsto at hun måtte ha tilpassede arbeidsoppgaver.

– Så jeg var veldig tydelig på hva jeg kunne gjøre og ikke. Jeg kunne ikke ha lange avhør, for eksempel. Jeg møtte forståelse for det, sier hun.

I etterkant av møtet blir det lagt fram flere forslag til tiltak for Julie for oppfølging.

«Arbeidsgiver kan i samråd med arbeidstaker tilpasse og tilrettelegge, slik at det blir en gradvis tilbakekomst. Arbeidstaker vil ikke få egen saksportefølje, men i samråd med leder få tildelt tilpassende enkelt gjøremål. Hun vil tilbys å kunne sitte på eget kontor (skjermet) og det blir tatt hensyn til eventuelt behandlingsopplegg», beskrives det i tiltaksplanen.

– Men når det kommer til saken, er politiet som det er, med høyt arbeidspress og lite ressurser, og alt skal jo gjøres. Så tilretteleggingen glapp veldig fort. Jeg ble hele tiden presset og spurt om å gjøre mer enn det vi ble enige om, sier hun.

Julie opplevde at hun ble spurt om å ta de lange avhørene, og utføre oppgaver hun hadde sagt ifra om at hun ikke kunne gjøre.

– Det føltes som en kamp; at jeg måtte påminne og påminne om hva jeg hadde sagt jeg ikke kunne gjøre. Det var allerede kjipt nok for meg å se at kollegaene mine fikk ekstra jobb fordi jeg ikke kunne gjøre det. Jeg følte at ledelsen ikke klarte å beskytte meg mot dette presset, sier Julie.

Mellomledere i skvis

Hun understreker at hun har stor forståelse for den vanskelige skvisen ledere i politiet ofte står i, og at det ikke er lett å følge opp noen med en «usynlig sykdom».

– Det er jo gjerne sånn at mellomledere får oppgaver og krav «fra oven», med beskjed om at dette må dere bare løse. Og så har de ikke ressursene til å håndtere det. Men for meg ble det vanskelig, fordi min leder forsøkte å forstå meg og snakke med meg, uten at noe skjedde i praksis, sier Julie.

I en periode fikk hun med seg en PC hjem, slik at hun kunne jobbe hjemmefra ved behov. Fordi stasjonen hadde for få PC-er tilgjengelig, måtte hun plutselig levere den fra seg på jobb igjen.

– Uforutsigbarheten var veldig vanskelig å forholde seg til. Jeg endte opp med å grue meg til å komme på jobb, fordi jeg ikke visste hva jeg kom til å møte. Det var en kamp hele tida, sier hun.

Julie tror ressurssituasjonen i politiet er en hovedårsak til at hun ikke fikk den tilretteleggingen hun mener hun burde ha fått – og at den hun fikk ble usystematisk og fragmentert.

– Det var hele tida slik at du ble fortalt at det er mye å gjøre, og hvis du ikke gjør det, så er det noen andre som må gjøre det. Så jeg fikk også dårlig samvittighet og følte på jeg bare måtte ta meg sammen og bidra. Vi hadde jo allerede lite ressurser og høyt arbeidspress på den seksjonen jeg jobba på, sier hun.

Slik Julie ser det, er det åpenbart at hennes nærmeste leder følte på et sterkt press om å levere.

– Jeg har forståelse for at de må styre denne skuta framover, og for at jeg ble en belastning for dem. De fikk jo et tomrom de trengte å fylle. Men det var vondt å sitte på den andre siden og føle at du var et problem og at det ville være bedre om du ikke var der. Det var ikke plass til noe medmenneskelighet, mener hun.

– Tror du at det hadde vært mer rom for en slik medmenneskelighet og ivaretakelse dersom politiet hadde hatt bedre rammer?

– Ja, det tror jeg absolutt. Alt handler om penger. Hadde de hatt større handlingsrom og mer ressurser, tror jeg de bedre kunne tatt seg av de ansatte.

Politiforum har forelagt Julies uttalelser for hennes nærmeste leder, og spurt om en kommentar. Lederen er nå pensjonert, og ønsker ikke å uttale seg.

Torbjørn Mørk, som var stasjonssjef da Julie jobbet i Bergen, sier dette om kritikken:

– Jeg registrerer at Julie opplever at hun ikke har fått den oppfølgingen hun hadde behov for under sykdomsforløpet. Det er jeg lei meg for. Distriktet har etablerte rutiner for oppfølging og tilrettelegging ved sykdom, og disse er fulgt i saken. Av hensyn til personvern ønsker jeg ikke å gå inn i ytterligere detaljer.

Den mørkeste tida

Vinteren 2022/2023 blir en tung periode for Julie. I påvente av prolapsoperasjonen er hun sykmeldt og tidvis tungt medisinert for de sterke smertene. Hjemme i leiligheten i Bergen blir hun mer og mer isolert.

– Du mister jo ikke bare jobben din når du er syk, men mye mer enn det. Jeg møtte ingen i den perioden der. Jeg skammet meg så mye over å være «usynlig» syk, at jeg ikke turte å gå ut heller. Jeg tenkte jo at jeg måtte ligge hjemme da jeg var syk. Jeg var livredd for å møte kolleger på butikken og at de skulle tenke jeg ikke kunne være syk når jeg gikk på butikken, sier Julie.

Noen ganger var smertene så uutholdelige at hun bare lå for seg selv inne på et mørkt rom. Det var da hun var aller lengst nede.

– Jeg hadde perioder der jeg tenkte at det var bedre om jeg ikke levde, sier hun.

– «Hva slags liv er egentlig dette da?», tenkte jeg. Jeg så ikke noe håp eller noen utvei da jeg hadde det så tungt. Det var vanskelig å forstå at livet ville bli bedre. Jeg begynte å tenke at det sikkert ikke er noen som bryr seg om jeg ikke var der lengre, fortsetter Julie.

Bunnpunktet skulle imidlertid også bli vendepunktet for politikvinnen. Midt i det mørke bestemte hun seg for å fortelle samboeren om hvordan hun hadde det inni seg.

– Jeg sa det bare rett ut, og det er jeg veldig glad for at jeg gjorde, selv om det også var veldig vondt. Men da fikk jeg mye støtte og hjelp. Det betød alt å ha noen å støtte seg på, noen som brydde seg, som løftet meg opp da jeg lå nede.

I mai 2023 gjennomgikk Julie en vellykket prolapsoperasjon. Smertene ble gradvis bedre, og i løpet av våren og sommeren hadde Julie og samboeren mange samtaler om veien videre. Samboeren hadde søkt jobb i Kristiansand, og paret ønsket å flytte dit de hadde familie og venner.

– Det var vanskelig, fordi det var så mye usikkerhet knyttet til min situasjon. Men så kom vi til et punkt hvor vi bare bestemte oss for å gjøre det. Omgivelsene og hvem du har rundt deg har mye å si, og jeg hadde så mange vonde og såre minner fra Bergen. Da samboeren min fikk jobb der, bare flytta vi, sier Julie, som på dette tidspunktet gikk på arbeidsavklaringspenger.

Hun avklarte flyttingen med arbeidsgiver, og i desember 2023 satte de kursen til Kristiansand.

– Det var en rar følelse. En stor lettelse. Jeg følte at jeg lukka døra til alt som hadde skjedd i Bergen, sier hun.

Med på flyttelasset var klær, møbler og minner fra tiden i Bergen.

Men politiuniformen lot hun henge igjen på stasjonen.

– På tide å gi slipp

Jobber man som politi, eller er man politi? For Julie, som hadde brukt over halve livet sitt på å først drømme om yrket, så utdanne seg til og deretter jobbe som politi, hadde tilværelsen i blå uniform blitt en stor del av hvem hun var.

– Jeg hadde identiteten min i det å være politi. Mye av verdien min som menneske lå i politiyrket. Når det da blir tatt fra deg, så får du jo en identitetskrise. Hvem er jeg utenfor politiyrket? Hvem er jeg hvis jeg ikke lenger kan jobbe i politiet?

Da Bergen og politijobben hadde kommet mer på avstand, begynte Julie på prosessen mot en vanskelig erkjennelse.

– Jeg innså at jeg kanskje ikke kunne jobbe i politiet lengre. At det ikke var bærekraftig for min helse og hvordan jeg hadde det. Fordi politiyrket er så krevende, med høyt arbeidspress og stress, som jo funker dårlig med migrene. Jeg har stor forståelse for at det er vanskelig å tilrettelegge for, understreker Julie.

Fordi hun fortsatt hadde et ansettelsesforhold 300 kilometer unna, fikk hun også en ny nærmeste leder i Bergen da den første pensjonerte seg.

– Jeg hadde omtrent aldri møtt henne, men snakket med henne på telefonen innimellom. Det var hyggelig, men ble litt overfladisk. Vi hadde jo ingen relasjon, sier Julie.

Hun beholdt likevel lenge håpet om å komme tilbake i politiet. Selv da hun gjennom NAV begynte på arbeidsrettede tiltak hos Fretex for å få hjelp til å se om det var andre yrker hun kunne jobbe med, slapp hun ikke taket i politidrømmen.

Dette var høsten 2024, men det skulle ta enda ett år før erkjennelsen hadde sunket inn og hun turte å se virkeligheten i øynene.

– Jeg holdt fast i det lille håpet lenge, men forsto til slutt at det var på tide å gi slipp, sier Julie.

I november i fjor tok hun fram PC-en for å gjøre det hun hadde gruet seg til.

– Jeg gråt så mye den dagen jeg sendte e-posten hvor jeg skrev at jeg sa opp. Det føltes bra, men var samtidig en veldig tung avgjørelse å ta. Men jeg skjønte at jeg måtte si opp jobben for å kunne gå ordentlig videre.

Tilbake til livet

Det begynner å nærme seg ett år siden Julie sa endelig farvel til drømmen hun hadde båret på i så mange år; en drøm som mot slutten også hadde blitt som en bør på skuldrene hennes. Å få løftet den vekk, har gjort godt, sier hun.

– Jeg har funnet tilbake til den personen jeg var. Til alt jeg likte å gjøre. Jeg klarer å fungere i hverdagen. Jeg klarer å jobbe 50 prosent, som jeg aldri trodde jeg skulle få til, forteller Julie.

I Kristiansand har hun fått muligheten til å jobbe med markedsføring og sosiale medier, noe hun håper å kunne fortsette med.

– Jeg har også blitt aktiv med trening igjen, som både gir smertelindring og er en distraksjon fra smertene, og gjør det lettere å håndtere livet med migrene, fortsetter hun.

Det finnes ingen kur mot sykdommen, men etter flyttingen har Julie falt til ro i en hverdag hvor de mest smertefulle migreneanfallene kommer sjeldnere og sjeldnere.

– Jeg takler sykdommen på en mye bedre måte fordi jeg føler meg psykisk sterk. Jeg har vært gjennom et helvete, og vet hvor sterk jeg er, jeg vet alt jeg klarer, sier hun.

Politijobben og tiden i Bergen er nå et tilbakelagt kapittel.

– Jeg har ikke et vondt ord å si om noen av de jeg jobbet sammen med. Jeg bærer ikke nag og er ikke bitter. Jeg tar med meg mange fine øyeblikk og minner fra politiet i Bergen også. Dette er min historie og min opplevelse av et system som det er vanskelig for kronisk syke å fungere i. Jeg skulle ønske politiet var mer opptatt av å ta vare på de ansatte de har, og gjøre mer for at de har lyst til å jobbe i etaten.

Julie selv er klar på hva hun tenker om muligheten for en retur til politiet, dersom hun en dag skulle bli så frisk at hun er i stand til å jobbe der.

– Min opplevelse har gitt meg en bismak for å jobbe i politiet, som er veldig synd. Det har ødelagt mye av hva jeg tenkte om politiyrket. Jeg tror ikke at jeg vil ha lyst til å gå tilbake.

Rette ektefolk

Gimlemoen, Kristiansand, lørdag 22. august 2026. Det er en fin sensommerdag; bare noen få skyer avbryter sporadisk solstrålenes ferd mot de over 60 gjestene som er samlet utenfor lokalet.

I sentrum står Julie og samboeren. I dag gir de hverandre sitt ja og blir rette ektefolk.

– Bryllupet var helt fantastisk. Verdens beste dag som vi fikk dele med de vi er glade i. Det ble alt vi kunne ønske oss og litt til, sier Julie noen dager etter giftemålet.

For selv om ikke alt gikk som planlagt etter at hun gikk ut av Politihøgskolen for åtte år siden, har hun likevel landet på et godt sted i livet. Etter å ha lagt politiet bak seg, er hun spent på hva som venter.

– Jeg tror på at det som er ment for meg, kommer til meg, sier Julie, og legge til:

– Når en dør lukkes, så åpnes det en ny.