Ut å stjæle bil

Hendelsen jeg nå skal fortelle om skjedde etter at jeg var gått av vakt en gang i forrige århundre. På den tiden var det en periode der «practical jokes» var hverdagskost ved politistasjonen i Tromsø.

I det tidsrommet historien stammer fra, var det mange kollegaer som «hoppet av» politiyrket for å gå over til det private næringsliv – lokket av store og raske penger.

Det var vel ikke fritt for at man ble en smule misunnelig på alle historiene disse «avhopperne» strødde om seg med, og der godene ble oppfattet som helt utenomjordisk i en tid hvor skotillegget var det mest spektakulære tillegget vi i gata hadde.

Omtrent det første en av disse «avhopperne» foretok seg var å kjøpe en noe over gjennomsnittet dyr bil. Denne påkostede Mitsubishi Pajero (lang utgave med 4x4) var som skapt for vintre i Tromsø der snørekorden på den tiden var cirka 230 centimeter.

Denne «avhopperen» var stamkunde hos Norsk Tipping, og hadde fast rutine med levering av sine tippekuponger. For unge lesere kan jeg opplyse om at på den tiden var tippekupongene doble med gjennomslag – noe som gjorde at det kunne ta tid å få registrert kupongene i datidens system.

Jeg var på vei for å hente min private bil som stod på en offentlig parkeringsplass i utkant av sentrum. På vei til bilen ble jeg oppmerksom på den nye bilen til «avhopperen» somstod med motoren i gang utenfor hans faste tippekommisjonær.

Observasjonen satte selvsagt tankene i sving, og ikke mange sekundene etter satt jeg bak rattet i Pajeroen, og kjørte rundt kvartalet for å finne meg en fin posisjon for å observere «avhopperen» når han kom ut og oppdaget at bilen var borte.

Det slo meg mens jeg kjørte at det verste som nå kunne skje var at jeg skadet doningen. Men det skulle fort vise seg at det var andre utfordringer i vente.

Jeg parkerte i delvis skjul og dekning, mens jeg gledet meg til å se «avhopperens» reaksjon. Det varte og rakk, men endelig skjedde det noe. En for meg helt ukjent mann – en diger ukjent mann – kom ut av tippekiosken og så seg rundt, passe vill i blikket.

Jeg skjønte fort at jeg nok hadde kapret feil bil, selv om det var identisk merke og type. Jeg hadde ikke mange valg, og satte derfor bilen i gir og kjørte rolig mot mannen. Jeg stanset, og spurte om det var hans bil. Noe han svarte svært overbevisende på:

«Vest fan e de min bil!».

Da dro jeg frem tjenestebeviset, og legitimerte meg samtidig som jeg sa:

«Ka lærte du no?»

En noe overrumplet og overrasket mann svarte etter få sekunder:

«Æ skal aldri gå fra bilen igjen med nøklan i.»

Da gjenstod bare å ønske vedkommende en fortsatt fin dag. På vei til min private bil kunne jeg registrere at pulsen fort kom tilbake til det normale.

Til toppen