Tro, tvil og samfunnets forventninger til politiet

I et innlegg hos Politiforum skriver Stig O. Johansen om splittelse, konfliktlinjer og politiets sjel. Det er ikke noe nytt at Stig O. Johansen er en av Politidirektoratets og politireformens argeste kritikere.

Det er flere perspektiver i hans innlegg jeg er uenig i, men jeg skal la de fleste av hans refleksjoner og påstander få lov til å stå uimotsagt. Jeg vil likevel imøtegå hans påstand om at nærpolitireformen er en svakt fundert reform, og at skjebnen til norsk politi ligger i hendene på en liten gruppe mennesker i Politidirektoratet.

Det er på tide å minne om hvordan denne reformen har blitt til, hvem oppdraget egentlig kommer fra, hvor mange i etaten som har lagt ned en stor innsats i planlegging og gjennomføring så langt.

Bestillingen fra Stortinget

Etter 22. juli har politi- og lensmannsetaten blitt grundig belyst og analysert. Etaten fikk gode muligheter til å bidra inn i utarbeidelsen av regjeringens proposisjon om nærpolitireformen. Det inkluderer også tjenestemannsorganisasjonene i politiet, som har gitt viktige faglige bidrag og preget utformingen av reformen.

Det har vært grundige høringsrunder og offentlig meningsbrytning om retningsvalgene for fremtidens politi før behandlingen av proposisjonen på Stortinget. Der ble det fattet et historisk, retningsgivende og til dels detaljert vedtak om hvilket politi Norge skal ha i framtiden.

Vedtaket ble fattet på bakgrunn av et bredt forlik mellom politiske partier som til sammen har 151 av 169 representanter i Stortinget. Det er her bestillingen kommer fra, og det skal vi være ydmyke ovenfor.

Det er vanskelig å kalle dette dårlig fundert, eller preget av demokratisk underskudd.

Involvering og samarbeid

Justis- og beredskapsdepartementet har på bakgrunn av Stortingsvedtaket gitt Politidirektoratet klare føringer for hvordan reformen skal gjennomføres. Innen disse rammene leder Politidirektoratet arbeidet med å planlegge gjennomføringen, i tett samarbeid med etaten.

Der har det vært helt avgjørende å bruke dyktige fagpersoner fra ulike distrikt og særorgan.

I planleggingen av de nye politidistriktene har over 100 dyktige fagfolk i fra etaten i arbeidet med å konkretisere Stortingets bestilling, og legge planer for hvordan de nye politidistriktene skal jobbe. Det er medarbeiderne som kjenner politihverdagen, og mange av dem skal også bidra til å gjennomføre planene i sine distrikter i tiden framover.

Når det gjelder endringer i den lokale tjenesteenhets- og tjenestestedsstrukturen, er beslutningen om endringer fundert i forslag fra lokale arbeidsgrupper, involvering av berørte kommuner og tett samarbeid med lokale organisasjoner.

DIFI konkluder med at samarbeidet med organisasjonene lokalt i hovedsak er konstruktivt og godt. Samarbeidet i sentralt IDF er konstruktivt, selv om det er mange krevende saker og tøffe diskusjoner. DIFI konkluderer med at kontakten mellom ledelsen i POD og organisasjonene er tett – kanskje tettere enn i mange andre virksomheter.

Vi evaluerer i disse dager partssamarbeidet, og vi er enige om at vi kan jobbe enda bedre sammen for å sikre at vi lykkes med å nå målene med reformen.

Tro og tvil

Medarbeidere i politiet er enige i at vi trenger å endre politiet, det viser DIFIs evaluering av reformen. Og mange i politiet er enig i både mål og viktige tiltak i reformen. Men mange spør seg om vi kommer til å lykkes.

Endel opplever nok at det er veldig ambisiøse mål, og at det er for store forventninger til hva vi skal klare å oppnå - og hvor raskt resultatene kommer. Stram økonomi og dårlige IKT-verktøy bidrar til denne skepsisen. Det er forståelig.

Det er viktig å si at: Ja, målene for politiet er ambisiøse. Ja det er krevende arbeid for alle i politiet. Og nei, vi oppnår ikke store resultater over natten - mange av de tingene vi setter i gang nå, må virke i flere år før resultatene kommer. Samtidig må politiet endre seg for skape trygghet for befolkningen i møte med et endret samfunns- og kriminalitetsbilde.

Selv om vi kan ha ulike syn på hvilke til tak som virker best, og om alle forutsetningene er tilstede for å lykkes, er retningen som Stortinget har satt for politiet den riktige. Og det er vårt felles ansvar å gjøre det vi kan for å møte de forventningene samfunnet har til oss. Selv om det blir krevende, har jeg tro på at vi i politiet klare dette sammen.