Trenger politiet nye etiske retningslinjer som virker begrensende på ytringsklimaet?

Spør hovedverneombudet i Oslo politidistrikt.

  • Endret

I en tid hvor etaten gjentatte ganger kritiseres for dårlig kultur og ledelse, hvor det gang på gang slås opp at varslere ikke behandles på en god måte, er å begrense ytringsfriheten veien å gå?

Politidirektoratet sendte i september i år ut på høring forslag til nye "Etiske retningslinjer for politi- og lensmannsetaten." Høringen ble sendt ut til alle medarbeidere via en nyhetssak på politietatens intranett Kilden og til politidistrikt og særorganer i en e-post. Før dokumentet ble sendt ut hadde det ikke vært noen involvering av verken vernetjeneste eller organisasjonene i utarbeidelse av dokumentet.

Verken i saken på Kilden eller i dokumenter oversendt til politidistriktene fremgår det hvem som er høringsinstanser utover at ansatte oppfordres til å komme med innspill. Den oppfordringen er vel og bra men hjelper lite når det ikke fremgår klart hvor tilbakemeldinger skal sendes. I tillegg viste det seg at utover en oppfordring på Kilden var det ikke gjort noe for å sørge for en god involvering nedover i organisasjonen. Som hovedverneombud for Oslo Politidistrikt valgte jeg å sende inn et eget høringssvar på tross av at det er uklart om jeg var høringsinstans. Dette fordi jeg opplever prosessen og innholdet i forslaget som problematisk.

Eldar Meling, hovedverneombud i Oslo politidistrikt og kronikkforfatter.
Eldar Meling, hovedverneombud i Oslo politidistrikt og kronikkforfatter.

Fylt med selvfølgeligheter

På overordnet nivå oppfattes forslaget til etiske retningslinjer som uklart, rotete og fylt med selvfølgeligheter. Store deler av dokumentet belyser emner hvor en allerede i dag har regelverk som klart skiller mellom hva som er lovlig og ikke. Dette er regelverk som er godt kjent for de ansatte i etaten og dokumentet fremstår på dette området som en oppramsing av gjeldende regelverk i en forenklet utgave. På noen områder fremstår det også som om en har et ønske om å ha en strengere praksis enn gjeldende rett tilsier, uten at det fremgår en klar begrunnelse for hvorfor. Det mener jeg vi ansatte har krav på å få vite.

Alle politiansatte er i dag bundet av etiske retningslinjer for statstjenesten. Dette er en overordnet retningslinje som sier noe om etisk kvalitet på tjenesteyting og myndighetsutøvelse. Den gjelder generelt for hele statstjenesten og sier mye om forventninger til hvordan ansatte i staten skal ha god etisk standard. Den sier også en god del om hvordan den forholder seg til annet regelverk. For polititjenestepersoner har vi i tillegg politiinstruksen. Den sier en god del om hvilke standarder som kreves både i og utenfor tjenesten. Den har i mine øyner klare og gode formuleringer om etikk i politiets arbeid. Den sier noe om ansvaret for politiets omdømme som til syvende og sist har stor betydning for resultater. For majoriteten av etatens ansatte sitter disse etiske standardene i ryggmargsrefleksen.

I forslaget til etiske retningslinjer er det tatt inn flere punkter som omhandler fasetter av et tema hvor politiet gjennom flere år har fått kritikk i alt fra offentlige utredninger til interne evalueringer. Kultur og ledelse, eller hvordan ytringsklimaet i etaten vår er har vært, og er en stor utfordring. Da mener jeg at det er problematisk at Politidirektoratet setter ned på papir retningslinjer som i mine øyne manifesterer problematiske holdninger til ytringsklimaet i politietaten.

Ytringsfrihet berører en grunnleggende menneskerettighet som også er et svært viktig middel til å beskytte og fremme andres menneskerettigheter. Ytringsfriheten sikrer at det er generell åpenhet om politiets arbeid og arbeidsmetoder. En slik åpenhet er avgjørende for at samfunnet forøvrig skal kunne ha tillit til politiets arbeid. Sett i lys av politiet rolle som samfunnets sivile maktapparat er nettopp dette grensesnittet mellom åpenhet og tillit viktig. I den offentlige debatten vil politiets ansatte være viktige bidragsytere. Formuleringene rundt ytringsfrihet, i forslag til etiske retningslinjer, kan tolkes slik at man ikke kan ytre seg om etaten, eller forhold som berører etaten. I alle fall ikke om man samtidig synliggjør at man faktisk har kunnskap om det man ytrer seg om. Generelt sett bør offentlig ansatte delta i offentlige debatter nettopp for å kunne bidra til et opplyst og saklig ordskifte ved å tilføre bakgrunnsinformasjon. Ved å skjule hvem man er vil som oftest enhver legitimitet forsvinne. I mange sammenhenger vil det også være betenkelig å delta i en debatt om man skjuler egen bakgrunn og tilhørighet.

Uklarheter

I tillegg har man et punkt om "Lojalitetsplikt og medarbeiderskap" som i mine øyne reiser flere spørsmål en det gir svar. Punktet må tolkes og uklarhetene gir mulighet for en svært innskrenkende tolkning. For hvem er det egentlig som eier sannheten og vet hva som er i politiets interesse til enhver tid? Er det sikkert at politiledelsens interesser til enhver tid samsvarer med samfunnets interesser? Min oppfatning er at sikkerhetsventilen som tillater berettigede ytringer om kritikkverdige forhold ikke er tilstrekkelig. Varsling om kritikkverdige forhold får ofte ingen virkning før de blir offentlig kjent. Det vil ofte ikke være i arbeidsgivers interesse om kritikkverdige forhold de er ansvarlige for blir offentlig kjent. I tillegg vil lojalitetsplikt være et særdeles vanskelig grensesnitt dersom en som ansatt i politiet ønsker å engasjere seg i etablert justispolitikk. Vil en da måtte klarere med arbeidsgiver at endringene er i politiets interesser?

Grensesnittet mellom "Ytringsfrihet", "lojalitetsplikt og medarbeiderskap" og "varsling av kritikkverdige forhold" fremstår som alt for lemfeldig behandlet i forslaget til etiske retningslinjer. Ytringsfrihet er en grunnlovsfestet menneskerett som en som arbeidsgiver skal være særdeles forsiktig med å regulere utover de rammene som er fastlagt av gjeldende rett. Spesielt sett i lys av at Politi- og Lensmannsetaten har blitt kritisert for å ha en kultur hvor medarbeidere ikke tørr ytre seg av frykt for represalier. I tillegg har en ved flere tilfeller sett at belastningen ved å ytre seg om kritikkverdige forhold, eller på tvers av politiledelsens interesser, fører til stor belastning for den enkelte. Etiske retningslinjer som oppfattes som strengere enn lovregulert ytringsfrihet og varslingsplikt vil være begrensende på debatten både internt og eksternt. Med mindre Politidirektoratet intensjon er å kneble de ansattes ytringsvilje bør hele arbeidet med etiske retningslinjer starte på nytt. Spesielt viktig er det å ta innover seg verdien og ukrenkeligheten til de grunnleggende rettighetene en har i at ytringsfrihet og varslingsplikt.

I en tid hvor politi- og lensmannsetaten er inne i en historisk endring hvor etablerte arbeidsmetoder og organiseringer endres bør målet for Politidirektoratet heller være større åpenhet. Som en av få organisasjoner i Norge har Lillesand kommune gitt full ytringsfrihet til alle sine ansatte. Det er en selvfølgelighet, men det å sette det ned på papiret sender et signal om at ledelsen mener at alle skal ha rom for å ytre seg. Det sender et signal om at vi hos oss har et ytringsklima hvor det er plass for alle meninger, hvor det å være uenig er med å drive utviklingen framover. Jeg tror at det i større grad stimulerer til et godt ytringsklima enn å prøve å begrense. Politidirektoratet bør starte med å ta stilling til om en i det hele tatt trenger etiske retningslinjer på dette nivået. Deretter er mitt råd å følge Lillesands eksempel; Full ytringsfrihet til alle ansatte på alle områder som ikke er begrenset av regler om taushetsplikt.

Til toppen