Tanker omkring dagens og framtidens politi

Jeg jobber i Helgeland politidistrikt, og er leder for Ordensavdelingen ved Mo i Rana politistasjon. Jeg har jobbet i politiet i over 20 år og har noen tanker som jeg gjerne vil dele med dere.

Vi er inne i en tid der steiner skal snus og et fremtidig politi skal formes. Et av målene er å få et effektivt politi der vi skal levere en vare som jeg velger å kalle trygghet. Med dette mener jeg forebyggende politiarbeid, bekjempelse av kriminalitet, derav etterforskning av straffesaker. Vi skal bidra til at den enkeltes behov for trygghet blir ivaretatt, både i forhold til seg selv, sine verdier, og vi skal bidra til at rettsikkerheten blir ivaretatt.

Vi har en politidirektør som kjemper for beredskap og prioritering av politiets kjerneoppgaver. Vi har en riksadvokat som kjemper for ivaretakelse av etterforskningsoppgaver og rettsikkerheten. Hva er viktigst? Er det tidligere, eller dagsaktuelle hendelser som skal være utslagsgivende for hva som skal prioriteres? Er det den sterkeste røst som skal høres, eller er det publikum sitt behov som skal ivaretas?

Et samfunn i endring

Vår befolkning består av både nordmenn og andre med fremmedkulturell bakgrunn. Jeg er åpen for at andre enn nordmenn også har sin plass i Norge. Det kan være bra for blant annet mangfoldet, men det gir oss også noen utfordringer. Klarer vi å møte disse på en god måte? Skal vi ikke lenger få lov til å ha Riksvåpenet på våre biler? Skal ikke Norge sine verdier, kultur og arv bli ivaretatt. Hvor langt er vi egentlig villig til å gå for å ivareta alle sine behov?

Vi er et samfunn i endring og utvikling, men politiet henger ikke med. Vi er langt tilbake i forhold til den teknologiske utviklingen og i tildelingen av ressurser. Jeg er rimelig sikker på at enkelte tjenestebiler i AS Norge vil ha problemer med å gå gjennom en PKK (periodisk kjøretøykontroll). Vi kjører rundt i biler som har kjøretøylengde på nærmere 300.000 km.

Jeg vet at det jobbes for en bedre framtid (Merverdiprogrammet og Endringsprogrammet), men jeg må være så ærlig å si at jeg synes det går for sakte. Har alltid undret meg over hvorfor både Tollvesenet og Forsvaret har de ressursene de trenger, iallfall når det kommer til utstyr. Hvorfor må vi be om bistand, hvorfor kan ikke politiet utføre oppgaven i sin helhet? Hvorfor har det vært en kamp å få tilstrekkelig med bekledning slik at mine medarbeidere hadde unngått å fått frostskader i 30 minusgrader på Saltfjellet?

Vi må jobbe smartere har jeg hørt flere ganger. Vi må prioritere bedre de midler vi får tildelt. Det må jo også andre instanser, for eksempel innenfor Helsevesenet. Skal vi velge om vi skal forebygge, produsere trygghet eller være god på etterforskning?

Vi har ansvar for å ivareta rettsikkerheten. Det har sin pris å prioritere når det er knapphet på ressurser. Vi klarer ikke å levere varen så godt som vi kunne ha gjort, vi klarer ikke å jobbe smartere, og det røyner på mannskapene.

Lojala politifolk

Min erfaring er at politifolk er lojale. Jeg vet at mange strekker seg langt, men til hvilken pris? Skal vi godta at mange blir så sliten at det ender i en sykemelding. Vi har en tøff og krevende jobb. For mange er bistanden over en time unna. Kanskje blir oppdragsløsningen deretter. Hvis vi i Mo i Rana skal kjøre noen til Sentralarresten må vi kjøre cirka 95 kilometer – en vei.

Og når vi gjør en god jobb og er effektive, så møter vi likevel ulike hindre. Et eksempel på dette er at det ikke finnes et tilstrekkelig antall varetektsplasser. Til tider føles det som en evig kamp å skaffe en plass, eller i «verste» fall skaffe flere plasser hvis vi har gjort en god jobb med å bekjempe kriminalitet.

Videre skal vi etterforske og fremstille den tiltalte i retten. Vi trenger ressurser til dette også, kanskje befinner den tiltalte seg i et fengsel på en annen kant av landet. Hvorfor bygger vi ikke flere fengsler? Det finnes mange eksempler på at vi ikke strekker til og noen ganger må vi begrense bekjempelsen av alvorlig kriminalitet fordi vi ikke klarer å ta unna oppgavene.

Dessverre er det også slik at vi ikke alltid har et lovverk eller en instruks som går i favør til de oppgavene vi er satt til å gjøre. For eksempel; Når det er vanskelige kjøreforhold har vi til stadighet en kamp mot tyngre kjøretøy som ikke er egnet for norske forhold. Vi kan ikke gjøre noe med fjellene, klimaet eller topografien, men vi kan gjøre noe med regelverket.

Men vet de, som burde vite, hvor skoen trykker? Vet de at regelverket nettopp er endret, men at de «glemte» å ta med det burde være påbudt med vinterdekk også på hengeren til trekkvogna? Kanskje de burde vært så modig at de forbød toakslede trekkvogner som er uegnet i store deler av dette landet på vinterstid.

Jeg har full forståelse for de som ikke tør, eller ønsker å si i fra om hvordan de opplever hverdagen. Politifolk er lojale, og sier vi i fra kommer vi i konflikt med etterspørselen etter trygghet, og det føles ikke riktig.

Men alt har sin grense, og nå er min grense nådd. Jeg velger å si i fra når vinduet fortsatt er åpent. Samfunnet får det politiet det ber om, men da må vi også få verktøyet, eller ressursene som er nødvendig for å levere varen.

Jeg er takknemlig hvis noen har tid til å gi meg et svar.