Spørsmålet er ikke om, men hvordan

Politistudenten Harald Hollerud har i Politiforum nummer fire 2013 kommentert våre kollegaers kronikk «Myter om sosiologifaget ved Politihøgskolen» (Aas, Birkeland, Frogner og Winnæss) fra Politiforum nummer tre 2013.

Hollerud sier at sosiologien for ham framstår som et fag som blir undervist «på siden av» PHS. Han etterlyser selvkritisk sans hos faglærerne og mener at de utviser en mangel på forståelse som grenser til arroganse. Vi synes han fortjener et skikkelig svar.

Fra politietatens og studentenes side kan det kanskje se ut som at det ikke foregår diskusjoner blant lærerne rundt fagene, og at pensum og undervisningsform er «hugget i stein». Men innad blant de fagansatte pågår det diskusjoner rundt fagenes form og innhold. Særlig har det de siste årene vært meningsbryting rundt hva slags sosiologi man skal lære politistudentene og hvordan man skal undervise. Vi samfunnsvitere ved PHS’ bachelorutdanning er enige om én ting: At faget sosiologi har en viktig plass i politiutdanningen. Men vi er uenige om hva innholdet i faget skal være og hvordan det best kan formidles.

Slik våre kollegaer presenterer det, kan det se ut til at de mener at det kun er fag som sosiologi og kriminologi som utgjør det kritisk-analytiske fundament i politiutdanningen, at bare disse fagene lærer studentene å «utvikle evnen til å se seg selv, sin egen praksis og konkrete virkelighet fra utsiden – legge an et kritisk perspektiv på politipraksis» (Aas, Birkeland, Frogner og Winnæss i Politiforum nummer tre 2013).

Vi ønsker å poengtere at det er en rekke andre fag i politiutdanningen som i høyeste grad legger vekt på kritisk tenkning om egen praksis, som for eksempel fagene Kommunikasjon og konflikthåndtering, Yrkesetikk og Ordenstjeneste. Våre kollegaer hevder også at andre fag enn sosiologi og kriminologi «i all hovedsak [er] direkte knyttet opp til politiets praktiske arbeid». Vi tolker dem som at de skiller mellom fag som direkte eller indirekte handler om politiets praktiske arbeid.

Hvis man skal gjøre et slikt skille, er det en rekke fag de har glemt å nevne. Psykologi, Juss og fysisk treninghandler heller ikke først og fremstompolitiets praktiske arbeid, men er viktige bidrag til at politiet gjør det praktiske arbeidet på en god måte.

Vi synes det er ille at studenter oppfatter faget som «på siden av» politiutdanningen. Slik skal det ikke være! Vi ønsker klart en mer politinær sosiologi. Det innebærer blant annet at man i undervisningssammenheng må fokusere mer på relevans og anvendbarhet av de sosiologiske begreper og teorier som formidles opp mot det yrket studentene har valgt. Men det innebærer også et noe annerledes pensum, et pensum som er tydeligere orientert mot politiyrket.

Mye av dagens sosiologifag, for eksempel kunnskap om sosial ulikhet, er det viktig at studentene får en forståelse for. Men det er samtidig viktig at man i pensum og undervisning ser på hvorfor det å ha en forståelse av samfunnets skjevfordeling er viktig i en politisammenheng. Sosiologisk kunnskap må kunne kobles til den virkelighet studentene skal ut i.

Som Hollerud påpeker kan det være vanskelig å se disse koblingene slik dagens pensum er lagt opp, det bør etter vårt syn endres. Samtidig må studentene også gjøre en innsats for forstå hvordan de kan gjøre bruk av blant annet sosiologisk teori i taktisk og operativt arbeid. Det kreves av politifolk som skal jobbe med kunnskapsbasert erfaringslæring.

Vi ser behovet for mer tid til operativ trening i utdanningen, og vi mener at det er mulig å gi rom til dette uten at sosiologi eller andre samfunnsfag forsvinner. Spørsmålet er altså ikkeomstudentene skal ha sosiologi som fag, menhvordan. Vi tror at studenter og ansatte i politietaten i fremtiden vil oppleve sosiologi som nyttig og nødvendig, men det forutsetter at vi fagansatte bruker tid på å være kritisk til eget fag, at vi diskuterer muligheter for å endre innhold og form, og jobber i samforståelse med de som skal bruke faget i sitt politiyrke.