Ivar Fahsing har skrevet doktorgrad om etterforskning. Der ser han på forhold ingen har gjort før.
Ivar Fahsing har skrevet doktorgrad om etterforskning. Der ser han på forhold ingen har gjort før. (Foto: Torkjell Trædal)

– Sherlock Holmes tar feil. Han er for kjapp og trekker konklusjoner som åpenbart har svakheter

Politimannen Ivar Fahsing har nylig tatt doktorgrad i etterforskning. Nå går han i spissen for en viktig endring av faget.

  • Endret

Et seks år langt forskningsarbeid har nå resultert en doktorgrad. Og helt ny kunnskap om etterforskningsfaget. Ivar Fahsing, som mange i politiet kjenner både som en avhørsekspert og som lærer på Politihøgskolen (PHS), har nå blitt doctor philosophiae med spesialitet på hvordan gode etterforskere bør tenke. Det har han gjort for å bedre forstå hvordan menneskesinnet jobber for å finne optimale løsninger i praksis.

Hjernens trang til å forenkle er i noen situasjoner vår beste venn, men i etterforsking kan dette fort bli vår verste fiende. For å nå optimale løsninger må vi overstyres med kvalitetssystemer, grundig metodikk og fornyet kunnskap, hevder Fahsing i sin avhandling.

– Dette betyr imidlertid ikke at politietterforskerne alltid skal se bort fra førsteinntrykk og magefølelse når jakten på sannheten gjennomføres. Problemet oppstår først når disse inntrykkene blir styrende og leder til forhastede konklusjoner, sier Fahsing når vi ber ham utdype.

Politifolk må ta ansvar

Tittelen på hans avhandling er: «The Making of an Expert Detective: Thinking and Deciding in Criminal Investigations». Fahsing har sett på hva det vil si å være en god drapsetterforsker, hva dette for hvordan du tenker og tar beslutninger og om det er tegn som tidlig kan avsløre om man har talent. Og hvis det var slik, kan disse tingene bli beskrevet og målt?

Men før vi går inn på forskningsresultatene. Hva er det som har gjort at Fahsing har brukt år av sitt liv på å forbedre politietterforskningen?

– Jeg kunne ikke sitte stille og se på at ansvaret for å utvikle politifaget skulle ligge i hendene på folk med god akademisk bakgrunn, men uten grunnleggende politikunnskap. Det ville vært galskap. Jeg følte et ansvar. Det var ikke så mange som hadde samme mulighet og interesse for generell etterforskingskompetanse. Jeg følte rett og slett på ansvaret. Særlig fordi jeg fra mine ulike ledere hele veien har fått oppmuntring og økonomisk støtte til å drive forskning, helt siden jeg begynte med mastergraden i 1999. Skulle PHS skape legitimitet rundt sin satsing på mastergradutdanning innen etterforskning, måtte flere med min bakgrunn formelt kunne stå ansvarlig. Jeg ville noe med selve kjernen av etterforskningsfaget. Det er mer krevende å fortelle hvordan kjernemetodikken bør gjøres, i stedet for å si hva man ikke skal gjøre. Jeg ønsker å bidra til at vi skaper ny grunnleggende kunnskap og en metodisk plattform for faget, slik at vi får reflekterte fagpersoner som er trygge på hva de skal gjøre. Vi politifolk må ta ansvar for å skape vår egen profesjon. Vi må akademisere oss innenfra, sier Fahsing.

Fjern forskning: - For mange politifolk virker det nok noe fjernt når forskere med kriminologisk tilnærming kommer inn utenfra for å forske på politiet.
Fjern forskning: - For mange politifolk virker det nok noe fjernt når forskere med kriminologisk tilnærming kommer inn utenfra for å forske på politiet. Foto: Torkjell Trædal

Målrettet etterforskning

I akademisering legger han at politiansatte selv må bør dokumentere og utvikle politifagets kunnskaper og ferdigheter.

– Da kan vi unngå å bli unødvendige teoretiske, men i stedet få noe som oppleves som direkte faglig nyttig og håndgripelig, sier Fahsing.

Han mener det i større grad gir en garanti for at man treffer bedre med forskningen opp mot de praktiske behovene, enn om forskningen foretas av personer som ikke har grunnleggende politikunnskap.

– Det er ikke å komme bort ifra, at mye av forskningen vi har rundt politiet, har et kriminologisk utgangspunkt og et kriminologisk fokus, hvor det kommer forskere utenfra og inn i politiet for å forske på polititema som interesserer dem. For politifolk oppleves dette i mange tilfeller som en ganske fjern tilnærming, og langt unna oppgaveutførelsen politifolkene daglig står i, sier Fahsing.

– Brorparten av min forsking handler rett og slett om hvordan vi kan gjøre jobben vår bedre. Man skulle kanskje tro at dette er en selvfølge, men slik jeg ser det, har det har vært forsvinnende lite forskning på «what works» innen etterforskingsfaget, både nasjonalt og internasjonalt, sier Fahsing.

Han snakker varmt om masterstudiet på PHS, som ble etablert i 2015.

– Masteren på PHS er en formell kunnskapsproduksjon innen operativ etterforsking. Foreløpig kvalifiserer ikke denne masteren direkte for å gå videre med doktorgradsstudier. Det gjør imidlertid vår andre master i politivitenskap. Jeg håper etterhvert det blir slik også for masteren i etterforsking, men det er uansett en god start, sier Fahsing.

En eksportartikkel

Forskningsarbeidet som særlig Asbjørn Rachlew og Fahsing har levert, har ført til internasjonal oppmerksomhet og utvikling. FN har trukket frem britisk etterforskningspraksis på generelt nivå, og den norske standarden for avhør og etterforskning på spesielt nivå, som en rettesnor for hvordan politiavhør og etterforskning bør foregå. Dette har medført undervisning og foredrag over hele verden.

– Interessen vi får internasjonalt, handler om spesielt to forhold. For det første at den norske politiutdanningen er et fullverdig bachelorprogram med mulighet for videre utvikling. Dette er ganske unikt i verdenssammenheng, og Norge har gjort mye riktig. Videre legges det merke til at toppledelsen i norsk politi slipper til og motiverer fagspesialister for å utvikle faget både metodisk og strategisk. Slike som meg oppleves garantert iblant som en ubehagelig sten i skoen for vår egen toppledelse. Det er en del av jobben vår. Jeg må si at jeg er mektig imponert over takhøyden og viljen til utvikling i norsk politi. Jeg er også svært takknemlig for all den støtte og de muligheter jeg har fått, sier Fahsing.

At norsk politi nå kan bidra til en internasjonal politifaglig utvikling på høyeste akademiske nivå, er ikke noe man bare kan vedta på strategisk nivå i politiet. Det er mer et resultat av en svært lang prosess fra et rent maskinbyråkrati til en langt mer kunnskapsstyrt organisasjon.

– Dette har altså ikke vært en styrt utvikling hvor noen i toppen kan peke på et spesifikt produkt og så leverer vi dette. Snarere er det et resultat av at man har skapt noen grunnforutsetninger for et kunnskapsstyrt politi, hvor utviklingen skjer av seg selv fordi de som driver med det selv får muligheter til å finne bedre måter å gjøre ting på. Og ikke minst at de som leder, er åpne for å først støtte, og deretter lytte og vurdere, for å så gå inn for endringer, sier Fahsing.

Norsk politi har blitt bedre på å lære, mener Fahsing.
Norsk politi har blitt bedre på å lære, mener Fahsing. Foto: Torkjell Trædal

Endret kulturen

Han synes norsk politi har utviklet seg svært positivt de siste årene på dette området.

– Fra mitt ståsted mener jeg kulturen for læring i norsk politi har blitt totalt endret. Årsaken til at det skjer har å gjøre med kunnskapsledelse å gjøre. Den er generell, og at det er en konsekvens av at man har satset på høyere utdanning i politiet. Man forstår at det er en organisasjon som må ledes på bakgrunn av dokumentert og testet kunnskap. Utviklingen kan ikke bare vedtas, den må også skapes. Vi har også våre utfordringer, men uansett er norsk politi kanskje det beste eksempelet i verden på god og langsiktig kunnskapsledelse, sier Fahsing.

Han beskriver endringen av Politiskolen til høyskole i 1992 og den fulle høgskoleakkrediteringen i 2004, som noe som har gitt en langsiktig effekt.

– Denne utviklingen vil tilta enda mer når vi får flere opp på masternivå, og så topper vi det med et stigende antall doktorgrader. Det vil gjøre politifolk i stand til å lede den faglige utviklingen på en akademisk måte som er dokumenterbar, relevant og forskningsbasert. Da blir vi herrer i vårt eget akademiske hus. For hvis vi ikke skal produsere politiforskning til vårt eget fag, hvem skal gjøre det da? spør Fahsing.

Forskningsresultatene bidrar til å utvikle og gjøre politifaget bedre, understreker han. Fahsing mener det nå pågår et nyttig samvirke rundt forskningsaktiviteten i norsk politi fremover med fokus på hvordan oppgaver på politifaglig nivå skal løses og utvikles. Han mener en garanti for å få dette til, er å involvere politifolk i forskningsarbeidet.

– Politiyrket har vært selvautoriserende og kommer fra en ren håndverkstradisjon. Derfor har vi ennå mye å lære fra andre disipliner med lenge akademisk tradisjon.

Ikke stilt spørsmål

Fahsing tar et oppgjør med en kultur hvor politiet ikke i særlig grad har stilt spørsmål ved egen metodikk.

– Vi har vært i en kultur hvor vi har følt oss sikre på at vi kan jobben vår. Vi har vært preget av en overkonfidens på både individuelt og organisatorisk nivå. Enhver overkonfidens står selvsagt for fall. Det vi har gjort, er å fortelle suksesshistorer om hvordan vi løste den siste store saken, uten at vi har kunnet fortelle noe spesifikt om hvorfor eller om metodikken som er fulgt. De sakene vi ikke løste så bra har fått mindre fokus og vi har ikke vært gode på å lære av våre feil. Dette er helt naturlig for oss mennesker; akkurat slik fungerer det også i hverdagen for de aller fleste av oss. Det fungerer altså greit nok, men slikt holder ikke når man står ovenfor komplekse problemer med tilnærmet nulltoleranse for feil. Derfor er en målrettet forskning og profesjonsbygging innen politifaget så viktig, sier Fahsing.

Han har sett at etterforskernes mål med etterforskningen ofte har vært å få bekreftet den dominerende hypotese om skyld.

– Det blir galt. En av årsakene til dette er at detektivmetodikken har blitt beskrevet som en deduktiv metode. Altså, at man med sikkerhet kan finne frem til den ene sanne forklaring ved å effektivt utelukke alle andre muligheter. Sherlock Holmes bruker deduktiv logikk. Han tar feil. Han er for kjapp, og han trekker konklusjoner som åpenbart har svakheter. Det kan ikke politiet gjøre. Vi må hele tiden spørre om: Er nå dette så sikkert da? De data vi innhenter i etterforskingen er alt for beheftet med usikkerhet og feil til at vi kan konkludere på denne måten. Den metodikken er intet mindre enn et bedrag, slår Fahsing fast.

Den sterkeste forklaring

I stedet trekker han frem det som på akademisk språk kalles abduktiv logikk: «Søken etter den sterkeste forklaring».

– Også her kan vi hente mye god inspirasjon fra Sherlock Holmes, fordi han aktivt søkte etter konkurrerende forklaringer og hvordan de kunne testes, men vi må altså ikke falle for fristelsen å konkludere. Det er snarere en ganske sårbar prosess mot identifisering av den sterkeste forklaring basert på systematisk testing av flere konkurrerende forklaringer, sier han.

Dette ligner svært mye på medisinsk diagnostikk.

– Vi kan ikke alltid si ting helt sikkert. Derfor må man ikke gi inntrykk av at man har vært deduktiv. Vi må lære oss å ikke konkludere og å holde flere muligheter åpne lengre. Politifolk har mange ganger erklært seg for å være sikre med å si at: «Vi vet jo hvem det er. Hun pekte ham jo ut på fotokonfrontasjonen, så dette er helt sikkert». Lisbeth Palme mente hun pekte ut mannens morder. Men Christer Petterson gikk fri.

Usikkerheten, sier han videre, er så høy at det alltid vil hefte betydelig grad av usikkerhet i logisk forstand enten det er en personkonfrontasjon eller andre måter å finne gjerningsmannen på.

– Det som gjør deg profesjonell, er at du vet når du ikke kan konkludere og at du er i stand til å forklare hvorfor. Dette betyr ikke at det i juridisk forstand ikke er nok til å dømme ut over enhver rimelig forstandig tvil. Man trenger ikke absolutte bevis i retten, men vi må vokte oss for å tro at enhver dom er korrekt. De beste detektivene er etter mitt syn ikke skråsikre på noe som helst, sier Fahsing.

Det du beskriver i din forskning, er at politietterforskerne skal undersøke alle tenkelige alternativer fullt ut. Selv om sporene går i en bestemt retning. Ber du dem ikke med det gjennomføre det som kalles «den perfekte rasjonalitet»? En nærmest umulig form for undersøkelse, der hverken tiden som er tilgjengelig, eller ressursene som kan brukes, på ingen måte er tilstrekkelig?

– Det mener jeg er feil. Vi må forsøke å identifisere en full bredde i alle saker vi etterforsker, men hvor dypt vi kan gå for teste alle tenkelige forklaringer vil selvsagt måtte variere fra sak til sak. Mange tror at det er snakk om et uendelig antall hypoteser som skal testes. Slik er det imidlertid ikke. Dersom noen rapporterer en sykkel stjålet, så er den enten stjålet, mistet eller så er det et bedrageri. Flere alternativer er det altså ikke, svarer Fahsing, og fortsetter:

– Har ikke melder forsikret sykkelen kan vi normalt se bort fra bedrageri. Mer komplisert er det altså ikke og i praksis mener jeg det er slik dyktige etterforskere alltid har jobbet. Vi har bare ikke klart å beskrive grunnmetodikken godt nok.

Vil ha dokumentasjon: Politifolk som leder etterforskning bør pålegges å dokumentere og planlegge trinnene som skal tas.
Vil ha dokumentasjon: Politifolk som leder etterforskning bør pålegges å dokumentere og planlegge trinnene som skal tas. Foto: Torkjell Trædal

Det som er godt nok

Han sier det ikke er mulig å gjennomføre undersøkelser av alle alternativer fullt ut, og at det hefter svakheter selv med en sterkeste hypotese.

– Vi må derfor akseptere en verden der vi ikke kan gjøre det perfekte hver gang, men det betyr ikke at vi ikke skal forsøke og at vi ikke skal vite hva vi ville prioritet først hvis vi fikk mulighetene til å gjøre det. Alle yrker må leve med slike dilemmaer mellom det beste og det som er godt nok.

Tradisjonell tilnærming til det å bli etterforsker i politiet, har vært å rett og slett begynne å etterforske når man har fått tildelt etterforskningsoppgaver.

– Vi burde få et faglig minimumskrav for enhver som skal kalle seg etterforsker og her må vi antagelig har flere nivåer og retninger. Den som får ansvaret for en straffesak, burde videre pålegges å kunne utarbeide en dokumentert og planmessig beskrivelse av hva som bør gjøres. Hva er hovedmistanken og hva er de konkurrerende hypotesene som også innbefatter det lovpålagte kravet om mulig uskyld? Hvordan kan hypotesene testes og hva ble resultatet av denne testingen? En slik plan bør utarbeides elektronisk og bør følge saken fra A til Å, mener Fahsing.

– Dette skal være fagpersonens dokumentasjon på hva man fra politifaglig nivå man mener bør gjøres, og hva som er gjort. Om noen i ledelsen eller i påtaleleddet bestemmer noe annet, så blir etterforskningsplanen dokumentet som tydeliggjør etterforskerens ansvar og ledelsen beslutninger. Dermed blir ansvaret for å ikke gjøre det som etterforskeren har anbefalt, plassert hos den som tar beslutningen. Og ikke slik det er i dag, hvor ansvaret for det som kalles manglende etterforskning ofte blir dyttet ned på den enkelte etterforsker. De som har ansvaret, skal og bør ta dette ansvaret, sier Fahsing.

Han påpeker at dette vil bidra til å utvikle profesjonen.

– Det vil føre til en større vektlegging og begrunnelser for den politifaglige vurderingen som ligger til grunn. Derfor må det også stilles tydelige krav til hva som skal til for å kunne kalle seg etterforsker og hva som skal til for utfordre planen.

Krav om etterforskningsplan

I etterforskningsløftet som Politidirektoratet nå jobber med, ligger det nettopp et forslag om innføring av krav om etterforskingsplaner på straffesakene. Riksadvokaten har anbefalt det samme.

– Det er det viktigste som har skjedd innen etterforskningsfaget på lang tid. En svakhet i det som nå ligger på bordet, er at det ennå ikke er tatt med hva du som etterforsker tenker om bevisene og hvordan du vurderer styrken i dem opp imot de ulike konkurrerende forklaringene. Dette er helt sentralt og det bør derfor komme med. Dette høres kanskje veldig vanskelig ut, men det tror jeg egentlig ikke det er. Og som sagt tror jeg gode etterforskere allerede jobber på denne måten. Hvorfor foretok du ransaking? Hva så du etter? Hva fant du? Hva fant du ikke? Og hva betyr så dette for de ulike hypotesene? Dette er ikke «hokus pokus», det er godt detektivarbeid. Vi må bare bli litt flinkere til å alltid dokumentere det, sier Fahsing.

Han utfordrer også tradisjonell tenkning med å foreslå etterforskeren åpent viser hva han eller hun har tenkt i egne dokumenter. Og han tar det enda lenger. Han vil at etterforskningsplanen på et tidlig stadium gjøres tilgjengelig for forsvareren i saken.

Mener du at politiet skal vise forsvarerne sin plan?

– Ja, men ikke nødvendigvis i detalj. Da ser forsvareren hva politiet har tenkt å gjøre og kan fra sitt ståsted på et tidlig stadium få anledning til å be om andre etterforskingsskritt eller andre hypoteser. På den måten blir det en aktiv samhandling på et tidlig stadium av etterforskningen. Husk at politiet skal etterforske både til gunst og ugunst for den som er mistenkt eller siktet i saken. Ved å tidlig involvere forsvareren, ansvarliggjøres både etterforskeren og forsvarsadvokaten opp mot uskyldspresumpsjonen, sier Fahsing.

Manglende rutiner fører til blant annet overdreven varetektsbruk, mener Fahsing.
Manglende rutiner fører til blant annet overdreven varetektsbruk, mener Fahsing. Foto: Torkjell Trædal

Trenger rutiner

Han beskriver dagens forhold mellom politi og påtale på den ene siden, og forsvarerne på den andre siden, som et tidvis asymmetrisk opplegg hvor det tidvis har vært om å gjøre å vinne spillet i retten.

– Det har gjør at partene i blant spiller med kortene så tett til brystet som mulig. Det er en av de største svakhetene ved vårt rettssystem, at partene ikke er bare er opptatt av å finne sannheten, men først og fremst ønsker å vinne saken. Jeg sier ikke at vi ikke skal anklage og at det ikke alltid vil være en viss konkurranse, men en slik type samhandling rundt en etterforskningsplan, kan være med på å gjøre det problemet noe mindre, sier Fahsing.

Han vil også involvere domstolen.

– I tilfeller hvor det er bruk for varetektsfengsling, bør domstolen (forhørsretten) involveres i etterforskningsplanen. Politiet argumenterer ofte for at det er behov for å utføre en rekke etterforskingsskritt, og krever derfor varetektsfengsling, slik at bevis ikke skal ødelegges eller vitner påvirkes. Når det skjer, bør domstolen kreve at politiet legger frem en etterforskingsplan over hva man har tenkt å gjøre. Hvis det blir slik at politiet ber om en forlengelse av varetektsfengslingen, burde domstolen kreve at politiet legger frem hva som er gjort av det som sto i den opprinnelige planen, forklarer han.

– Da vil det være synlig hva som gjenstår, og hva som har kommet til av nye oppgaver som må gjøres før den siktede løslates fra varetektsfengslingen. En slik form for notoritet vil være til beste for rettssikkerheten, sier Fahsing.

Han peker på mangelen på slike rutiner som en av årsakene til det han karakteriserer som overdreven bruk av varetekt i Norge.

– Vi må få mer samhandling mellom etterforsker, forsvarer og domstol. Det er behov for utvikling av metodikken av bevisvurdering innen rettssystemet vårt. Det er viktig å søke samarbeid med de andre aktørene i etterforskningsfaget. Ikke bare i politiet og påtalemyndigheten, men også forsvarere og domstolen må involveres i dette, slik at alle partene får den riktige innflytelse. Det er ikke noe stort poeng at politiet utvikler seg på egenhånd, når resultatet krever samhandling med andre, sier Fahsing.

Han skryter av samarbeidet med riksadvokat Tor-Aksel Bush på dette området.

– Der er vi heldig i norsk politi. I motsetning til det jeg har sett i andre land, er det et svært godt samarbeid mellom riksadvokaten og norsk politi, det er jeg svært glad for på vegne av utvikling av etterforskningsfaget, sier Fahsing.

Til toppen