Sannhet, falskhet og løgn: Et evig spørsmål

Innenfor mange av rettsvesenets områder spiller vurdering av pålitelighet og troverdighet en stor rolle. Et sentralt punkt innfor rettsprosessen opp imot dette skjer i avhørssituasjonen, der avhøreren ved bruk av avhørsteknikk forsøker å innhente veiledende informasjon.

For en gjerningsperson vil det være store fordeler å nekte innblanding og/eller skyld. En skyldig vil derfor høyst sannsynlig nekte forbrytelsen og således lyve under avhøret. Avhørerens oppfatning om hvorvidt en mistenkt lyver i visse faser av avhøret har knapt noen bevisverdi under en rettsforhandling, men forskning viser at slike vurderinger kan påvirke rettsprosessen i sin helhet.

Jeg vil i det følgende redegjør for noen hovedlinjer i vitenskapelige studier rundt løgn, med særskilt fokus på mistenktes løgner under etterforskningen av lovbrudd.

Hvilken informasjon kan jeg tro på?

Hvordan man skiller et falskt utsagn fra et sant er en spørsmålsstilling de fleste undrer seg over. Det systematisk resonnerende sett i sammenheng med spørsmålet om hvordan man vet om et utsagn, en påstand eller et såkalt faktum er sant eller falskt, har engasjert vitenskapsfilosofer og mange andre tenkere i århundrer. At til og med dem som ikke titulerer seg profesjonelle filosofer og forskere stadig funderer over hvordan man skal skille mellom sanne og falske opplysninger kan forklares med at sannheten har en høy praktisk verdi i mange sammenhenger.

Hvis vi forestiller oss at en vandrende person står over problemet at han må krysse en hengebro for å komme over et fossende vassdrag. Det finnes ingen andre muligheter for å krysse elven.

Hvis vår fiktive vandrer møter en annen vandrer, ville det være fornuftig å spørre denne: Kjenner du denne broen? Blir det brukt? Vil den holde hvis man forsøker å krysse den?

Sannhetsgraden i de opplysningene som gis er av kritisk betydning. «Ja, broen holder», og hvis påstanden viser seg å være falsk, faller vandreren i elven. Å gjøre det feiltrinn å tro at opplysningene er sanne, når de egentlig er falske, kan altså få høyst alvorlige konsekvenser. Livet byr stadig på slike utfordringer, både når det gjelder alvorlige ting og bagateller: «Hvilken informasjon skal jeg stole på? Hvilken informasjon fører meg riktig vei. Hvilken vare skal jeg velge? Hvilket transportmiddel er det beste til jobben»?

Forskere har studert menneskelige beslutningsevne ut ifra et tverrvitenskapelig perspektiv for å øke vår kunnskap rundt to sentrale og almengyldige problem: For det første, hvordan vektlegger vi opplysninger fra mennesker for å komme frem til en beslutning om hvordan vi skal handle. For det andre, hvor effektive og fremgangsrike er vimennesker til å foreta slike beslutninger? Med andre ord, i hvilken utstrekning, og hvordan blir våre beslutninger påvirket av ulike feilkilder? Er vi alle rasjonelle, eller begår vi små eller kanskje til og med store feilvurderinger med jevne mellomrom.

Mengden forskning utført med bakgrunnen i disse problemene er enorm. Å sammenfatte denne forskningen er således en vanskelig oppgave. Det som er klart er at menneskenes beslutningstaking totalt sett verken er perfekt, rasjonell eller totalt urasjonell. Dette kan virke som uinteressante og nærmest selvfølgelige slutninger, men det viktige ligger blant annet i denne forskningens detaljerte beskrivelser av ulike typer systematiske feil, samt hvordan slike feil kan unngås.

Løgnens psykologi

Et generelt problem innenfor det mer generelle problemet som jeg beskrev over, er å skille mellom løgner og sannheter i de opplysningene mennesker gir, når man tenker at det finnes motiv for å villede med overlegg. Dette problemet er relevant innenfor rettssystemet, der mistenkte personer kan tenkes å gi uriktige opplysninger for å unndra seg straff. Konsekvensen av dette er negativ i den forstand at den skyldige som lykkes i å overbevise rettsvesenet at han er uskyldig slipper straff. Det vitenskapelige studiet av slik oppførsel kan kalles løgnens psykologi, som fokuserer på ulike viktige spørsmål.

For det første, hvordan oppfører mennesker seg som gir opplysninger som de tror er usanne? For det andre, hvor flinke er mennesker til å skille mellom sannhet og løgn, og på å avsløre eller oppdage om noen med overlegg forsøker å villede dem? For det tredje, hvordan kan vi optimere sjansene for å klare å skille løgn fra sannhet?

La oss ta et praktisk eksempel av triviell karakter. La oss si at en person, Arne, har tatt en kake fra en annen persons (Berta) kakeboks uten Bertas viten og tillatelse. For det første, hvordan oppfører Arne seg ovenfor Berta for å skjule at han har spist av hennes kakeboks hvis hun spør?

For det andre, hvor flink er Berta til å bedømme om Arne har spist av hennes kakeboks? Hvilke metoder skal Berta anvende når hun spør Arne? Minst et halvt århundres intensiv, eksperimentell vitenskapelig virksomhet har generert en del interessante svar på disse spørsmålene. Før jeg deler disse vil jeg først gi en kort oversikt av de forskningsmetoder som anvendes.

Majoriteten av de studier som er utført/utføres rundt løgnenes psykologi anvender den eksperimentelle metoden. Med dette menes at forsøksdeltagerne tilfeldig tildeles betingelser, altså roller i eksperimentet, som løgnere og sannhetsfortellere. Deltagerne får altså ikke selv velge hvilken rolle de skal spille i de studier der fokuset er løgner om lovbrudd, altså kriminelle handlinger.

Her tildeles forsøkspersonene, ofte helt tilfeldig, rolle som skyldig eller uskyldig mistenkt. De skyldige begår for eksempel et fingert lovbrudd, mens de uskyldige utfører en nøytral handling. Alle deltagerne blir senere spurt (iblant direkte anklaget) om de har begått det fingerte lovbrudd. Alle nekter for å ha gjort det, i likhet med at en reel mistenkt som vanligvis nekter skyld for å unngå straff.

Mange som er ukjente med finessene i eksperimentell forskning avfeier denne type forskning som urealistisk. Det er dog viktig å forstå at den eksperimentelle forskningsmetoden tilbyr noe uvurderlig, som andre metoder ikke har; muligheten til å dra slutninger om kausale sammenhenger.Når man har etablert kausale sammenhenger kan man altså konstatere at faktor A fører til B. Dette innebærer at faktor A ikke bare inntreffer samtidig som utfall B, faktor A skaper utfall B.

Pressende avhørsmetoder

I eksperimentelle studier har man for eksempel vist til at det er en kausal (statistisk) sammenheng mellom pressende avhørsmetoder og falske tilståelser, noe som innebærer at man kan si ganske sikkert at bruk av slike metoder skaper en viss sannsynlighet for et uønsket scenario.

I tillegg til den eksperimentelle metoden finnes det mange andre metoder for å studere komplekse forskningsspørsmål relatert til løgn og løgnavsløring i rettsvesenet. Iblant får deltagerne selv velge om de vil gjøre seg skyldige i lovbruddet, iblant benytter man seg av spørreskjema og andre selvrapporteringsinstrument. Dette er vanlig innenfor adferdsvitenskapelig forskning og kalles metodetriangulering. Målsettingen er helt enkelt å sikre forskningsresultatets stabilitet ved hjelp av ulike metoder, men ulik styrke og svakhet.

Hva viser så denne forskningen? Finnes det ledetråder for å avsløre løgn i løgneres oppførsel? Den italienske fortellingen om Pinocchio kan fungere som illustrasjon for de ledetråder vi søker. Pinocchio var en liten tregutt som hadde en unik egenskap. Den var til hjelp for andre, men stelte i stand problemer for Pinocchio selv. Egenskapen var at nesen hans vokste markant når han løy. Nesen vokste aldri når Pinocchio fortalte sannheten, og han lyktes (i det minste ikke som vi vet om) å lyve uten at nesen vokste. Dette var altså veldig hjelpsomt for dem som lurte på om Pinocchio løy eller fortalte sannheten. For ikke å bli lurt måtte man bare kjenne til at nesen vokste.

Ingen fysiske tegn på løgn

Den som må vurdere å fatte beslutninger bygget på pålitelighets- og troverdighetsbedømmelser i sitt yrke, slik som polititjenestemenn, tolltjenestemenn og dommere, ville hatt stor hjelp av en Pinocchio-nese adferd hos mistenkte som nekter for å ha begått lovbrudd. Forskning har vist at en slik nese, i metaforisk forstand, ikke virker å eksistere. Man har undersøkt alle mulige aspekter av oppførsel, grovt inndelt i nonverbal adferd (foreksempel blinking, pauser, harking, gester, øyebevegelser), verbalt innhold (foreksempel forekomsten av ulik former for detaljer), samt fysiologiske reaksjoner (for eksempel svetting, blodtrykk, pustemønster, ofte målt i sammenheng med den såkalte løgndetektoren, polygrafen).

Forskning viser at løgnere og de som forteller sannheten i alminnelighet oppfører seg relativt likt, foreksempel i forhold til hvor mye de møter blikket, hvilken kroppsholdning de har, eller om de stammer og «stakar» seg. Visse små forskjeller i oppførselen har blitt observert, for eksempel at løgnere tendere til å bevege mindre på hender og finger. Disse forskjellene er så små og svake at det er farlig å stole på disse i enkelttilfeller.

Forskning har således vist at det ikke eksisterer tydelige tegn på løgn, og at vi i dag ikke har identifisert noen metaforisk Pinicchio-nese.

For å vende tilbake til vårt fiktive eksempel med kakeboksen, så er det sannsynlig at Arnes løgnaktige benektelse av kaketyverier vil være relativt likt Arnes oppførsel om han fortalte sannheten.

Med bakgrunn i dette bør den neste viktige vitenskapelige slutning ikke komme som en overraskelse: Menneskers evnetil og korrekt skille mellom løgnaktige og sanne utsagn er begrenset. Mer presist ligger den generelt rundt 55 prosent korrekte vurderinger, hvilket altså så vidt er bedre enn man ville fått ved tilfeldig gjetning.

For å vende tilbake til den tidligere nevnte forskningen rundt menneskelig beslutningsevne, så virker som om våre vurderinger når det gjelder sanne og falske utsagn er særlig beheftet med feil. En som forteller sannheten kan lett bli bedømt som løgner og visa verca. I 45 av 100 tilfeller tar Berta feil når hun forsøker å finne ut om Arne lyver eller forteller sannheten om kaketyveriet. Dette kan delvis være relatert til det stabilt observerende fenomenet at mennesker har misoppfatninger om hva som kjennetegner løgnaktig oppførsel - man sammenblander for eksempel et nervøst bevegelsesmønster og flakkende blikk med løgn, mens forskning viser at slike mønster ikke er typiske for løgnere.

Hvor slike stereotypiske forestillinger har sitt utspring er et stort spørsmål. Forskningen gir ingen entydige svar. Det er klart at så vel lekmenn som menger av andre grupper (psykologer, polititjenestemenn, dommere, tolltjenestemenn), som burde ha en viss innsikt i løgnens psykologi, gjør sine vurderinger ut ifra et feilaktig bilde av virkeligheten. Dette sier naturligvis mer om oppgavenes kompleksitet og vanskelighet, snarere enn om egenskapene hos den som forsøker.

Gir Shakespeare rett

Er det da en helt umulig oppgave å finne veier til korrekte vurderinger av løgn og sannhet? Altså, om det er viktig for Berta å finne ut om Arne er skyldig i tyveriet eller ikke, hvordan skal hun da stille spørsmålene? Psykologisk pressende og manipulative avhørsmetoder, som er mindre vanlig i Europa enn i for eksempel USA (unntak finnes) bygger på tanken om at bare en skyldig bryter sammen under press, og at et slikt press således kan lokke frem tegn for å avsløre løgn.

Hvis Berta skulle ha benyttet seg av slike teknikker, er det sannsynlig at en uskyldig Arnes oppførsel kan oppfattes som skyldig oppførsel av Berta. Her finnes det en parallell til Shakespeares stykke Othello, hvor hovedpersonen blir anklaget av sin partner for utroskap. Etter som den anklagende, Desdemmona, forstår at hun ikke kan bevise sin uskyld oppfører hun seg veldig opprørt. Othello misforstår og tolker hennes fortvilelse som et tegn på skyld. Gjennom og entydig vise at anklagende teknikker utløser stressrelatert oppførsel til og med hos uskyldige, slike avhør kan føre til grove feiltakelser basert på uriktige vurderinger av skyld, har vitenskapelig forskning på en måte gitt Shakespeare rett.

Skyldige med andre strategier

Ny forskning viser til lovende resultater opp imot hvordan man kan gjøre avhøret krevende for de skyldige, uten å skape problem for uskyldige. Et eksempel på slik forskning tar utgangspunktet i forskjellene i skyldige og uskyldiges strategier under avhøret. Studier viser at uskyldige mistenkte er mer tilbøyelige til gi informasjon og gi ulike vurderinger på situasjoner enn skyldige, og at de motivers av at de ikke har noe å skjule.

Skyldige, som jo har noe å skjule, beskriver andre strategier som først og fremst består i å ikke utbrodere utsagn med detaljer og informasjon. En slik studie har vist at uskyldige med letthet klarer å gjengi et detaljert hendelsesforløp fritt og korrekt, selv om de er usikre på hvorfor de er mistenkte.

I kontrast til dette fører samme situasjon til atskyldige motsier fakta og bevis, da deres strategier å utelate informasjon «leder dem snett»? I disse studiene har de skyldige tatt en lommebok fra en veske, mens de uskyldige har vært på samme plass og kommet til å ta på vesken i en ikke kriminell sammenheng. Begge sitter i klisteret. Vitner har sett dem på stedet og de har avsatt fingeravtrykk på vesken. Når utspørringen innledes med at de mistenkte informeres om bevisene mot dem, gir både skyldige og uskyldige en forklaring som naturlig forklarer bevisene, og det blir vanskelig å skille sanne fra falske utsagn.

I motsetning til dette oppstår det store ulikheter når den avhørte ikke først får vite at et vitne har sett dem på åstedet og at fingeravtrykket er funnet på vesken. I denne situasjonen kan man forstå forskjellene mellom sanne og falske opplysninger i de motsigelser av fakta som skyldige systematisk gir.

I enkelte uttrykk er den skyldiges utsagn tydelig annerledes enn hos den uskyldige, ved at den skyldige systematisk utelater informasjon som har med lovbruddet å gjøre, eller at vedkommende motsier denne informasjonen (for eksempel at personen ikke var i nærheten av vesken, og man har fingeravtrykk som binder han til den). Uskyldige deler som regel tidlig og uoppfordret informasjon som berører den kritiske informasjonen (de potensielle bevisene), og de gir informasjon som stemmer overens med bevisene.

Ineffektiv strategi

Dette kan virke trivielt, men kartlegging av politiavhør viser at metoden med å bruke bevisene strategisk for å få frem forandringer mellom skyldige og uskyldige er uvanlig. I stedet virker det som at graverende informasjon ofte gis innledningsvis i avhøret. Målsettingen kan antas å være å få en skyldig ut av balanse gjennom å overrumple ham med bevisene, men det virker altså å være en ineffektiv strategi.

I helhet viser vitenskapelig forskningen rundt løgnens psykologi at oppgaven med å skille sanne fra falske utsagn er vanskelig og beheftet med feil. Harde påstander om enkle triks for å lære seg å lese andres oppførsel for å finne ut om de lyver eller forteller sannheten, er vanlige både i media og i andre kanaler. Det vitenskapelige grunnlaget for slike påstander er ofte begrenset. Man bør således møte dem med skepsis. Dette innebærer ikke at det ikke går an å forbedre beslutningsgrunnlaget i viktige sammenhenger der løgner er vanlig, slik som i rettsvesenet. Den seneste utviklingen innenfor forskning om løgn, som jeg har gitt en delvis smakeprøve på, viser at det er mulig ved hjelp av vitenskapligforankrede metoder å forbedre beslutningsgrunnlaget vesentlig med relativt enkle praktiske midler.

For dem som er interessert i den intensive og "stundvise mödesamme" forskningen rundt dette finnes det en mengde litteratur:
Granhag, P.A., & Strömwall, L.A. (Red) (2004). The detection of deception in forensic contexts. Cambridge University Press.
Vrij, A. (2008). Detecting lies and deceit: Pitfalls and opportunities. Chichester: Wiley.

Artikkelen er oversatt av politioverbetjent Monica Rygh, avhørsgruppa Kripos.