Profesjonsstriden: Politifagene må styrkes!

Høsten 2011 var skyteopplæringen igjen oppe til diskusjon i Studentrådet ved PHS Oslo, og diskusjonen rundt den politifaglige utdanningen har blitt et hett tema atter en gang.

Grobunnen for saken som omhandler skyteopplæringen for å bli godkjent som IP4 mannskaper, har tilsynelatende fotfeste i studentenes strykprosent på skyteprøvene til tjenestevåpnene P30 og MP5. Dette er et gjentakende fenomen. Vi mener studentenes gjentakende engasjement i forhold til skyteopplæringen utvilsomt reiser prinsipielt viktige spørsmål knyttet til den operative utdanningen.

De to foregående årene av grunnutdanningen (GU) opplevde avgangsstudentene at det var de nye studentene etter BU-rammeplanen det skulle satses på – og at lysere tider var i vente. På bakgrunn av at leiroppholdet for halve B3 kullet er lagt til et tidligere tidspunkt for BU studentene, og erfaring fra tidligere år, var Studentrådet i år tidlig ute å etterspørre mer opplæring på tjenestevåpnene. Som ved alle andre eksamener på høgskolen, genererer oppskytingen studiepoeng. For å bestå utdanningen, og motta vitnemål ved avslutningsseremonien, må samtlige eksamener bestås. Hvorfor er det da de operative ferdighetene og skyteutdanningen spesielt studentene gjentatte år krever mer fokus på?

Hovedårsaken må sees i sammenheng med de oppgaver som kun politiet har myndighet og plikt til å ta seg av. Hvor utfallet kan være skade på mennesker, eller i verste fall død. Til tross for at strykprosenten på oppskytingen så langt i år ikke vært spesielt høy, melder mange avgangsstudenter at de verken føler seg tilstrekkelig trygge på våpenbehandling, taktikk ved bruk av skytevåpen og beslutningstaking i praksis. Vi kan aldri bli helt sikre på å mestre en situasjon hvor en er nødt til å benytte seg av maktmidler, hvor skytevåpen er siste utvei. Trening på livredning og redningstjeneste er også mangelfull ved utdanningen. Visjonen bør være at tjenestemenn er så godt opplært og drillet i disse ferdighetene at muligheten for fiasko er så liten som overhode mulig.

Studentene har èn gjennomføring i beslutningssimulatoren hver i løpet av utdanningens tre år. Foruten praksisåret, er store deler av praktisk casetrening og skytetrening lagt til utdanningens to leiropphold på totalt fem uker. Tross god kvalitet på mye av opplæringen i dagens politiutdanning, lider utdanningen og studentene stort av mangel på kvantitet innenfor de operative politifaglige disiplinene.

PHS ledelse og ansatte har vært svært lydhøre for tilbakemeldinger fra studentene med tanke på å utvikle den nye bachelorutdanningen. Likevel går svært mye av studentenes tid med til lesing av blant annet samfunnsvitenskapelige og forvaltningsjuridiske fag – der vi nærmest blir "mini-spesialister" innenfor blant annet arverett, formuerett og bakenforliggende årsaker til kriminalitet.

En kunnskapsbasert tilnærming til politiyrket er viktig og riktig. Dannelsesprosessen knyttet til utvikling av kritiske holdninger og refleksjon i tråd med en akademisk utdannelse er en styrke for etaten. Derimot er det forholdet mellom praksis og teori, politifag og samfunnsvitenskap, virkelighet og skole vi mener det er legitimt å problematisere. Det ansettes sivile i politiet for å regne på arv og eiendom, de sistnevnte risikerer ikke å stå ovenfor en bevæpnet trussel som er nødt til å nøytraliseres for å forhindre skade eller tap av menneskeliv.

Styrking av politifagene vil skape generelt høyere ferdighetsnivå hos polititjenestemenn, og vil føre til mindre forskjeller i den taktiske tilnærmingen til oppdragsløsning politidistriktene imellom. PHS nyter fremdeles godt av reflekterte søkere igjennom en grundig seleksjonsprosess – de politioperative ferdighetene derimot er det et fåtall som har med seg inn i utdanningen. Denne er nødt til å styrkes.