«Polititjenesten blir bedre»

«Jeg har tro på det vi gjør her i Sør-Trøndelag». Jeg er ikke i tvil om at politimester Nils Kristian Moe tror på det selv når han sier at polititjenesten blir bedre ved å legge ned flere lensmannskontorer.

Etter ti års allsidig tjeneste i politietaten starta jeg som lensmannsbetjent i Orkdal i august 1984. Den første sammenslåingen jeg opplevde, var fusjoneringen med Agdenes, som hadde lensmann og kun en betjent, og vi allerede hadde vaktsamarbeid med. I det praktiske politiarbeidet fikk det ikke stor betydning utover at en lensmann forsvant til fordel for en operativ lensmannsbetjent.

Så i ettertid, kan en vel konkludere med at dette var en fornuftig fusjonering. På den andre siden er jeg ikke sikker på om befolkningen i Agdenes er helt fornøyd med at tilstedeværelsen av politiet på kommunehuset ble trappet ned og forsvant helt.

Vaktsamarbeidet ble utvidet mot sør og Meldal, og da mottok vi bekymringsmeldinger fra publikum og våre samarbeidspartnere om at nå ble det lenge å vente på politiet. Blant annet var tilsatte på akuttmottaket ved det lokale sjukehuset engstelige på grunn av uønskede «besøk» fra stoffmisbrukere og andre som virket truende. For å øke trygghetsfølelsen deres, tillot vi ei liste med private telefonnummer til oss betjentene som bodde i nærområdet slik at de kunne ringe oss når Meldal hadde vakt.

Dette høres kanskje «teit» ut for de som har startet i etaten de seinere årene. For å forstå det, må en ha arbeidet i et lokalmiljø og følt på kroppen hva lokalkunnskapen betyr. Den lokale politimann/kvinne deltar i aktiviteter, har barna i skolen, idrettslaget og er en del av samfunnet. Gjennom dette får staten mye gratis arbeidsinnsats. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg mottok nyttig informasjon som aldri ville ha kommet politiet for øre om jeg ikke har deltatt i lokalsamfunnet.

Verden endrer seg, og politiet må følge etter. Jeg tror det er forskjellige «virkelighetsoppfatninger» om hva som gagner samfunnet på sikt. De som ivrer mest for nedleggelse av lensmannskontor, og dermed få større vaktdistrikt, bruker argumenter som «alltid en politibil på veien, sovende vakt er bortkastet, bedre kvalitet på politiarbeidet, bedre oppklaring», etc. Den andre siden viser til «manglende lokalkunnskap, lengre utrykningstid, dårligere kontakt med folket», og så videre.

Når det brukes uttrykk som «sovende vakt» avslører man manglende kunnskap, samt virker nedlatende, som om vi lå og sov fra kontorslutt til morgenen. Politibilen beveget seg ofte i lokalmiljøet når vakthavende betjent forflyttet seg til aktiviteter som idrettshall/bane eller andre stedet. Da var politiet synlige, på en annen måte enn bilen med ukjente betjenter på utrykning gjennom distriktet. Barn og voksne tok kontakt, og man var da mer enn «sovende vakt». Andre nødetater har også beredskap, og hvorfor er det mer bortkastet for politiet enn andre å ha en god beredskap? Forsvaret «sover» jo det meste av beredskapstiden.

Når man restaurerer gamle hus, prøver man å ta vare på det som er brukbart og som er unikt/ bevaringsverdig. I en omstrukturering er det også viktig å ta vare på det som fungerer godt, og ikke gå i den fella at man hiver ut for mye av det gamle.

Er det forebyggende når en uniformert politibil farer forbi, kanskje med blålys, på utrykning til nabokommunen en times kjøring unna?

Uten å påstå at det er bevisst handling fra politimesteren i Sør-Trøndelag, så har jeg merket meg at de fleste lensmennene som er tilsatt de seinere åra, kommer fra sentrum. Tanken har streifet meg at det er lettere å få til en smidig nedlegging av lensmannskontor der lederen ikke har noe å tape personlig på det eller ikke har noe forhold til stedet.

For bare få år tilbake var det lite populært å søke lensmannsstilling, i hvert fall i Sør-Trøndelag. Denne trenden ser ut til å ha endret seg, men de som får stillingene, sitter sjelden lenge før de returnerer til «basen» og besetter en lederstilling der. På den andre siden er det ofte bra for en organisasjon å få noen utenfra som ser ting med «nye øyne».Det forutsetter imidlertid at lederen ikke er bundet av mandat fra øverste ledelse, men gjør seg sin egen oppfatning om hva som tjener lokalbefolkningen best.

De som søker og får lensmannsstillinger må ikke klandres for det. Alle har rett til å søke stillinger uansett motivasjon, om det er for egen videre karriere eller ønsket om å forbli lensmann til pensjonsalderen. Derfor mener jeg lokale tillitsvalgte og andre tilsatte må være forsiktige med «å rette baker for smed»*, slik vi har sett eksempler på.

«De tilsatte har vært med i omstillingsprosessen»: Kunsten er å få medarbeiderne til å troat de har medbestemmelse i omstillingsprosessen. En smart metode er å arrangere fellesmøter, gjerne innlagt velferdstilbud som en god lunsj (politifolk er enkle slik: Server gratis mat og da blir de fornøyde). Jeg har vært på flere slike møter, hvor utfallet er gitt på forhånd. Imidlertid er det en fin anledning for den øverste lederen å «kartlegge» hvem som ukritisk vil følge hans vilje i omstillingsprosessen.

*Avledet av «Smeden og Bageren» (Johan Hermann Wessel, 1777).

Til toppen