Politiet – nøkkelen til redusert helsekø?

La oss gjøre et tankeeksperiment:Se for deg at helsepersonell hver dag hadde vurdert alle som skal løslates fra arresten på Norges politistasjoner.

De hadde garantert funnet mange som sliter med rus og psykiske problemer, men som ennå ikke er fanget opp av hjelpeapparatet. Se for deg at disse menneskene ikke ble satt rett tilbake på gata for å fortsette som før. I stedet ble de tatt videre til helsehjelpen de trenger – før problemene deres blir enda større.

En slik enkel rutinefor å gripe inn tidlig ville garantert spart oss for mange menneskelige tragedier. Det hadde i tillegg spart samfunnet for enorme utgifter, langt mer enn hva tiltaket ville koste å gjennomføre.

Jo lengre vi venter med å behandle de som strever med rusmisbruk og psykisk sykdom, jo tyngre blir det å hjelpe dem tilbake til et bedre liv.

I mellomtiden ser vi hva som skjer mens tiden går: Kriminalitetsstatistikken er full av alvorlige volds- og drapssaker der rus og psykiatri er hovedårsaker. Vi vet at mange av disse kunne bli fanget opp før det går alvorlig galt. Et tettere samarbeid mellom politi og helsevesen vil kunne forebygge mange av disse sakene.

Hver eneste dagblir folk satt i arresten hos politiet, på politistasjoner over hele Norge. Hvert år gjelder dette noen tusen mennesker. Noen er gjengangere, andre er der for første gang. Vi i politiet ser at mange av disse har store problemer, som hjelpeapparatet ofte ikke har fanget opp.

Politiet gjør sin jobb med etterforskning, prøvetaking og andre rutinegrep, og hver gang må politiet ta et valg: Skal personen framstilles for fengsling i domstolen, eller skal personen løslates?

Jeg vet at mange politistasjonerog lensmannskontorer har laget seg rutiner som gjør at de kontakter lege, sosialkontor og andre nettverk som kan ivareta mennesket som skal løslates – men som åpenbart trenger hjelp. Hos oss i Stavanger har vi et tett samarbeid med barnevernet, som sikrer at de yngste blir tatt vare på. Men de som er over 18 år risikerer å falle utenfor når vi i politiet må la dem gå.

Etter mitt syn burde det være en så sterk plikt til samarbeid at helsevesenet måtte vurdere hver enkelt før løslatelse. Jeg vil gå så langt som til å si at helsevesenet i lovs form burde forpliktes til daglig å kontakte politiet for å gjennomføre en slik rutine.

Det ideelle hadde værtat alle landets politistasjoner hadde helsefaglig personell fra kommunen eller NAV lokalisert i politiets virksomhet. Slik kunne vi sammen fanget opp de som faller utenfor det etablerte systemet. En slik løsning ville sikret at enhver borger som politiet må ta vare på får den helsehjelpen han trenger så raskt som mulig.

Jeg føler meg trygg på at en slik investering i samfunnet ville bety at vi etter hvert bruker mindre penger totalt. I dag bruker vi mange ressurser på oppfølging og langvaring arbeid for de som fikk falle for dypt, uten at noen stoppet dem i tide.

Til toppen