Politiet, et lukkethetsregime som fører til lekkasjer?

Da Norsk Presseforbund i høst inviterte til Åpenhetsting ble det hevdet at politiet henger igjen i et lukkethetsregime. Det ble blant annet vist til Sverige, der media kan få utlevert politiavhørene før rettssaken starter. Politidirektør Ingelin Killengreen ønsker en større grad av åpenhet, og uttalte at dette kan hindre lekkasjer fra politiet til media.

Lekkasjer

Spesialenhetens statistikk for 2008 viser en dramatisk økning i antall brudd på taushetsplikten. At lekkasjer fra aktørene i straffesaker er et reelt problem illustreres også nærmest daglig i media. I den såkalte Lommemann-saken beskyldes politiet for å ha lekket systematisk fra pågripelse til saken nå skal opp.

Skyldes dette at det er for liten åpenhet i politiet? Og vil man kunne hindre lekkasjer, for eksempel ved en offentliggjøring av alle bevis når tiltalespørsmålet er avgjort?

Taushetsplikt og åpenhet

Politiet har i dag en streng taushetsplikt som kan medføre straffeansvar ved brudd. Personvernet står sterkt, og det er hevdet at reglene som regulerer taushetsplikten er så skjønnsmessig utformet at politiet blir for tilbakeholdne med å uttale seg. Dette utgjør igjen en fare for ulik praktisering av åpenhet og innsyn i de enkelte saker og politidistrikter.

I mange saker er politiet - i oppklaringsøyemed - avhengig av å kommunisere med allmennheten fra et tidlig stadium i etterforskningen. I andre tilfeller vil informasjon kunne spolere etterforskningen og/eller være svært skadelig for den etterforskningen er rettet mot. I Sverige og Finland er det full åpenhet om bevisene etter at tiltale er tatt ut. Dette gjelder også utskrift av politiavhør som kan oversendes til journalister på forespørsel.

Nyhetsjakt

Spørsmålet er imidlertid om åpenhet om bevismaterialet etter at påtalevedtaket er truffet virkelig vil fjerne lekkasjene. Jakten på nyheter, og målet om å være først ute med å presentere nye bevis, vil fortsatt være tilstede og skape et press mot polititjenestemenn. Straffesaker er offentlige og allmennheten har rett til informasjon om alvorlige kriminalsaker.

Allmennheten skal imidlertid også ha tillit til at en straffesak gjennomføres på en mest mulig rettferdig og betryggende måte. Forhåndsprosedering i media kan lett komme opp mot dette hensynet.

Forhåndsprosedering

Full åpenhet om bevis vil lett kunne føre til en uheldig forhåndsprosedering i media. Det er ikke vanskelig å se at dette vil kunne skade iretteføringen av saken, og også redusere domstolenes autoritet og viktige plass i systemet. Offentlig presentasjon av bevismaterialet før saken starter, står i kontrast til det grunnleggende prinsipp om at retten skal dømme på bakgrunn av de opplysninger som fremkommer under rettsforhandlingen.

Vitner vil også kunne bli påvirket uheldig hvis de får inngående kjennskap til andres forklaringer og de reelle bevis før de avgir sin rettslige forklaring.

Hindrer skjev og uriktig fremstilling

Større åpenhet om bevis når tiltale er tatt ut vil imidlertid kunne bidra til at medienes opplysninger om bevis blir mer korrekte. Men også en mer liberal praksis på etterforskningsstadiet i saker der åpenhet ikke er til hinder for etterforskningen, kan ha mye for seg. Man vil antagelig få en bedre kontroll med at det som fremkommer rent faktisk er riktig, og dessuten bidra til færre og mindre spekulative fremstillinger.

Som forsvarer for de fire tjenestemennene i Obiorasaken opplevde jeg det meget frustrerende at bistandsadvokaten bedrev selektiv distribusjon av vitneforklaringer og annet etterforskningsmateriale til utvalgte journalister under etterforskningen, noe som førte til svært skjeve og tendensiøse oppslag. Ikke mindre frustrerende var det at verken Spesialenheten for Politisaker eller Riksadvokaten foretok seg noe som helst, til tross for gjentagne reaksjoner fra min side. Offentliggjøring av etterforskningsdokumenter er ikke mer tillatelig for en advokat enn for politi og påtalemyndighet.

På tide med endringer

Tiden synes å være moden for litt utredningsarbeid med tanke på å vurdere nye retningslinjer og regler for utvidet informasjon i straffesaker. «Et rundskriv som riksadvokat Magnar Flornes skrev i 1981 er det viktigste dokument som regulerer dette i dag», uttalte Arne Johannessen under Presseforbundets Åpenhetsting. Dette sier vel det meste.