Politianalysen: Røksunds resept

Forventningene er store til den kommende politianalysen, som justisminister Grete Faremo lanserte under Politiets Fellesforbunds landsmøte i november i fjor. Den åtte personer store arbeidsgruppen er i gang med å gå gjennom alle aspekter i politiet, og mye interessant fakta er allerede på bordet.

Tallene som politianalysen legger til grunn, viser blant annet at politibudsjettene har hatt en realvekst på 30 prosent de siste åtte årene.

– Og da har vi tatt høyde for lønn- og prisvekst. Politiet har altså fått 2,5 milliarder kroner i friske penger, sier departementsråd Arne Røksund, som leder arbeidet, til Politiforum.

Tre måneder før politianalysen etter planen skal legges fram i juni, begynner bildet av dagens politi altså å ta form. Og Røksund varsler at økt effektivitet kan måtte bli et mål.

– Vår arbeidshypotese er at det er mulig å få et bedre politi gjennom de pengene man allerede får. Jeg sier ikke dermed at vi vet at det bevilges nok penger til politiet, men at politiet kan bruke pengene vesentlig bedre.

– Bruker mye på IKT

«Jeg ønsker et godt faglig grunnlag for fremtidens organisering av politi- og lensmannsetaten», var Faremos budskap da hun lanserte politianalysen i fjor. Røksund, som i sin tid også jobbet med forsvarsstudien, understreker at politianalysen ikke skal være noen granskningskommisjon.

– Dette er et reformutvalg. Og i malen for vårt arbeid er veldig mye hentet fra forsvarsstudien.

Analysen innebærer en total gjennomgang av måten politiet arbeider på, organiseres, og forvalter sine ressurser.

– Til en viss grad av overraskelse ser vi at politiet bruker forholdsvis mye penger på IKT i forhold til teknologistandarden. Nærmere en milliard kroner tilsvarer omtrent det samme som dansk politi bruker, og er vesentlig mer enn det teknologiintensive virksomheter i Norge selv bruker, forklarer Røksund.

Spørsmålet er hvorfor politiet da likevel henger etter på teknologisiden.

– En tolkning av det vi her har funnet, er at politiet ikke bruker teknologien for å endre måten å arbeide på, men for å lappe på måten man fra før av arbeider på. Hvis dette er riktig tolket, mener vi det ligger et stort potensiale i å ta i bruk teknologi på en helt annen måte enn i dag, noe som vil kunne effektivisere politiet.

Han viser til at det på IKT-siden i politiet mangler en helhetlig tankegang, noe som fører til at hvert politidistrikt finner sine egne løsninger.

– Vi er blitt fortalt at det finnes 350 ulike, lokale IKT-applikasjoner som er utviklet ute i politidistriktene. Det er bra med lokale initiativ, men resultatet er at man får et politi som ikke snakker sammen, og som ikke kan dra nytte av hverandres informasjon, mener Røksund.

Dårlige mobile IKT-løsninger bidrar samtidig til at tjenestemennene i patruljebiler og på åsteder, ikke kan jobbe så effektivt som de kunne.

– Vi har grunnlag for å si at det er en svakt utviklet teknologistøtte for politiet. En nærliggende konklusjon på dette, er at det er bedre å utvikle det man har av systemer, i stedet for å lage nye applikasjoner for å bøte på det som ikke fungerer, sier Røksund, og kommer med følgende råd:

– Husk at det er politi i alle andre land også. Norsk politi trenger ikke å finne opp hjulet på nytt hvis sammenlignbart politi har systemer og modeller som politiet kan nyttiggjøre seg.

Ser på strukturen

I påvente av politianalysen, har Justisdepartementet satt en tidsbegrensning på åremålet til nye politimestere, i tilfelle det blir aktuelt å slå sammen politidistrikter.

Røksund mener at dagens organisering med 27 politidistrikter og seks særorganer utarmer den operative kraften i distriktene.

– Vi ser at kravene til politiet er blitt mer komplekse, og at det stilles krav til økt kompetanse og økt krav om tilstedeværelse. Alle de 27 politidistriktene har hver sin operasjonssentral. Hvis bemanningen på alle operasjonssentralene skal økes med en tilstedeværende tjenestemann 24/7, kreves det en tilførsel av 243 tjenestemenn hele landet sett under ett. Slik dette er organisert i dag, er dette til hinder for å få operative ut, sier Røksund.

Han viser til omorganiseringen av politiet fra 2000, hvor 54 politidistrikt ble halvert til dagens 27.

– Det er ikke sikkert at slik man organiserte politiet ved årtusenskiftet er like riktig i dag. På den tiden eksisterte ikke Internett til bruk i politiet, mens smarttelefoner og lesebrett var helt ukjent. Det samme var elektroniske spor. I dag er det en langt større kompleksitet i politiets arbeid, noe som også gir andre muligheter.

Follo politidistrikt er et distrikt Røksund mener det kan være interessant å se nærmere på. Distriktet har gjennomført omfattende reformer, lagt ned alle sine 13 driftsenheter, og erstattet dem med to politistasjoner.

Alt dette i et distrikt med 180.000 innbyggere som det tar en time å kjøre gjennom med bil.

– Evalueringer viser at Follo har kommet veldig godt ut. De har valgt økt operativ tilstedeværelse i stedet for mange driftsenheter. I tillegg har de økt åpningstiden og tilgjengeligheten. Ledelsen er fornøyd og en ekstern evaluering viser gode resultater. Dette er noe vi kommer til å se nærmere på, sier Røksund.

Også omorganiseringen som ble gjort på Senja brukes som et eksempel til etterfølgelse. Der har Lenvik lensmannskontor blitt et regionlensmannskontor, mens lensmannskontorene Gryllefjord og Sørreisa nå står uten egen lensmann, samtidig som lokalene og noe av betjeningen består.

– Jeg merker meg at det meldes om økt tilgjengelighet og mindre administrasjon også etter denne omorganiseringen. Vi tror at dette gir bedre beredskap, og bedre tilgjengelighet for publikum når de trenger det. Men jeg vil understreke at analysen ikke handler om å fjerne politidistrikter, men å frigjøre politiressurser, sier Røksund.

Krevende organisering

Analyserapporten kommer også til å påpeke åpenbare ledelsesutfordringer i politiet. Politidirektør Odd Reidar Humlegårds kontrollspenn på nærmere 40 enheter, med tilhørende ledere, gir en krevende måte å drive ledelse på.

– Men det er ikke så snevert at det er kun kontrollspennet vi vurderer, understreker Røksund.

– Vi kommer til å tegne ut fra politidirektøren helt ned til lensmannskontorene. Hvor vi ender, vet vi ikke. Men vi er opptatt av at politidistriktene må ha nødvendig størrelse til å ha tilstrekkelig kompetanse.

Blir fagmiljøene for små, vil det føre til vekst i særorganene. Derfor mener han at politi-Norge må ha bærekraftige og kompetente distrikter.

– Hvor stort et politidistrikt bør være, har vi ennå ikke tegnet ut. Men vi ser på hva som skal til for å drive etterforskning innenfor de ulike områdene. I det ligger det nok at det går mot et mindre antall distrikter, som vil være større enn i dag, noe som også innebærer at politimesterens rolle blir annerledes enn dagens rolle. Vi må rett og slett få en bedre balanse, noe som er vanskelig når kontrollspennet blir for stort.

Mange frykter at en sammenslåing av politidistrikter bare vil være forløperen til nedleggelsen av lensmannskontor. For med større politidistrikter, er det politimesteren som får større kontrollspenn.

– Det vi ser, er at det er mange meninger om hva som er den beste organiseringen. I arbeidet vi gjør med analysen, legger vi opp til en bred reisevirksomhet til ulike politienheter. Vi foretar stor datafangst og har fått tilgang til Politidirektoratets analyser. Nå er vi avhengig av å få diskusjon for å få frem ulike synspunkter, understreker Røksund.

Hva er politiet til for?

Spennet i politiets oppgaver, er noe politianalysen vil se nøye på. Allerede nå kan Røksund si at oppgavene er veldig bredt og mangfoldig anlagt, også sammenlignet med andre land. Utgangspunktet er politiloven.

– Hva skal til for at politiet løser de oppgavene de har på en mest mulig effektiv måte? Vi gjør en nøye vurdering av hver arbeidsoppgave politiet er tillagt. Er det bra at politiet gjør det, eller er det bedre at andre gjør det? Vi starter resonnementet med å finne ut hva som er politiets kjerneoppgaver. Trekkes fokuset bort fra kjerneoppgavene, må vi se nærmere på dette.

I dette ligger det at politianalysen må se på hva politiet er til for.

– Hva er egentlig politiets oppgaver, og hva faller utenfor? Er det hensiktsmessig at politiet beholder disse oppgavene, eller er det andre som kan gjøre dem? sier Røksund, som presiserer at dette ikke er endelige konklusjoner.

I politianalysen vil det bli skissert fire alternative modeller for politiets oppgaver. Der beskrives oppgavene som alt fra rene kjerneoppgaver til mer perifere politioppgaver som lensmannsskjønn, administrasjon av naturskadeerstatninger og enkelte andre forvaltningsoppgaver.

– Satt opp mot kjerneoppgavene, bringer det frem konsekvenser for fokus og løsning av disse, fordi politiet skal løse en del oppgaver utenfor kjernevirksomheten. Vi kommer til å se på de grunnleggende prinsippene som ligger til grunn for politiet og det at det skal være et desentralisert politi. Det ligger ikke noe nå på bordet nå, som gjør at vi kommer med en grunnleggende annen tilnærming, understreker Røksund.

Ett års horisont

Med 30 prosents realvekst i budsjettene for politiet de siste åtte år, kommer politiet godt ut. Røksund går dermed ikke uten videre med på at den økonomiske virkeligheten er mye dårligere for politiet enn Forsvaret.

Han mener politiets usedvanlig høye tillit hos befolkningen faktisk gir uttelling i hvordan samfunnet satser penger på politiet.

Det som imidlertid overrasker analysegruppen, er forskjellen i økonomistyring og planlegging politidistriktene imellom. Der er det store variasjoner, særlig når det kommer til planlegging, hvor veldig mye er preget av ettårshorisonter. Til sammenligning har Forsvaret opp mot 20 års horisont i sin planlegging og styring

– Nå har ikke politiet en materiellpark som tilsier noe behov for en så langsiktig planlegging, men jeg mener politiet likevel bør få på plass bedre langtidsplanlegging, sier Røksund.

Han trekker frem at det er stor forskjell på for eksempel materialanskaffelse.

– Enkelte politidistrikter kjøper biler når de har penger, mens andre har klare planer i form av et utskiftingsprogram, hvor de skifter ut biler som har nådd et visst antall kjørte kilometer. Evnen til å planlegge langsiktig, og sette av penger til drift og investeringer, er veldig varierende fra distrikt til distrikt, sier Røksund.

Til forskjell fra Forsvaret, som over lang tid har hatt en sterkere sentralisert styring, har Politidirektoratet overlatt mer til lokale initiativ. Det gir klare utslag.

– Det har overasket oss at det er så stor forskjell på politidistriktene, særlig når vi vet at mange av oppgavene er sammenfallende. Vi betrakter disse variasjonene som en energilekkasje fra organisasjonen, sier Røksund.

I tillegg savner han systemer for erfaringsoverføring i politiet.

– Vi ser det er en stor grad av både entusiasme og profesjonalitet i politiet, men det er ikke lagt godt nok til i rett i Politiet i dag for erfaringslæring og erfaringsoverføring.

Politiet kan bli bedre

Etter 22. juli har søkelyset på politiets beredskap økt betraktelig. Flere advarer mot at dette fokuset blir for stort og ensidig i tiden fremover, og dermed kan gå ut over andre, viktige politigjøremål.

Det er Røksund og resten av arbeidsgruppen bevisste på.

– Vi er opptatt av å ikke rokke ved primæroppgaver som etterforskning og forebygging, som helt klart skal være med. Men samtidig skal vi ha fokus på at både tilstedeværelse og beredskap er viktige oppgaver i fremtidens politi. Måten politiet kan bli bedre på, ligger i å utnytte tilgjengelig teknologi, noe som blir svært viktig, sier han.

Det betyr at polititjenestemenn må ha utstyr i bilen som gjør dem stand til å håndtere åsteder på en god måte, uten å måtte inn på et politikontor for å skrive enkle oppdateringer og rapporter.

– Da kommer vi tilbake til behovet for langsiktighet. Det handler om hvordan politiet planlegger virksomheten sin og hvordan man utstyrer mannskapene. Får politiet på plass mer langsiktige planer, som har større forankring hos regjeringen, får politiet også til en bedre løsning av samfunnsoppdraget, understreker Røksund.

Ordet «robust» dukker oftere og oftere opp i politisk sammenheng, også i omtale av politiets operasjonssentraler. I dette legger Røksund at operasjonssentralene må være store nok, og med en bemanning som er tilstrekkelig for å håndtere komplekse situasjoner.

– Det å ivareta oppgaven på en operasjonssentral er en spesialisert funksjon, og ikke noe som skal være venstrehåndsarbeid. Vårt teknologikapittel vil omhandle noe av dette. Men også når det gjelder drift og bemanning av operasjonssentralene, slår det oss at det er stor variasjon mellom politidistriktene, sier Røksund.

Helhetsbildet, sier han, er overraskende fragmentert med tanke på å få frem konklusjoner.

– Slik vi ser det, har politiet større utfordringer enn de strengt tatt burde ha. Det vil ikke være én faktor alene som bestemmer framtidens organisering. Hvis det alene var operasjonssentralene vi skulle ta hensyn til, er det selvfølgelig fullt mulig rent teknologisk at flere politidistrikt samarbeidet om å bemanne en operasjonssentral, men det er ikke noe vi vurderer på det nåværende tidspunktet.

Røksund avviser imidlertid at 22. juli skal være førende for analysegruppens arbeid.

– Jeg tror vi hadde hatt den samme tilnærmingen om vi hadde blitt bedt om å gjøre jobben ett år før 22. juli. Denne hendelsen har mer vært en katalysator for å komme i gang med analysen. Etter mitt syn burde politiet gjennomføre slike analyser med jevne mellomrom, slik som Forsvaret gjør med sin forsvarsstudie, sier Røksund.

For målet står klart:

– Vi snakker om å frigjøre politikraft, og få et mer tilgjengelig politi. Politiet må gjøre ressursene mer tilgjengelig når det er behov for det, mer enn å styrke sentrale funksjoner. Vi er opptatt av at oppståtte konflikter skal kunne løses raskt, og vi er innforstått med at det er den første politipatruljen på stedet som i hovedsak skal løse oppgaven. Derfor kommer vi til å se på hvordan vi kan legge grunnlaget for å få et mer effektivt politi.